“Vi har et svakt playoff-produkt i Norge” sa han med den største selvføgelighet.
Da Jens Haugland mandag, 5. Oktober uttalte seg om luftingen av tanken om et britisk playoff-system i norsk fotball, gjorde han det med den sedvanlige selvtilliten norske fotballedere forfekter i den offentlig debatten. Alt for ofte starter endringer i norsk fotball på denne måten. En innflytelsesrik figur i NFF eller NTF fremsetter skråsikkert en påstand eller problemstilling, som følgelig er i behov av en løsning.
Alt for sjeldent stilles det spørsmål ved disse påstandene, og akkurat det skal man kanskje ikke kritisere Jens Haugland for. Han svarer på spørsmål fra sportspressen, og skal ikke holdes ansvarlig for manglende oppfølgingspørsmål fra en journalist. Men som så mange ganger før blir påstanden stående, uten noen form for forklaring eller bevisførsel.
Jens Hauglands jobb består i å utvikle norsk toppfotball, og i den jobben kan man godt tenke seg at et kritisk blikk på ligaformater og playoff-struktur er fornuftig bruk av tid. Selv om mange fotballkonservative intuitivt fylles av skepsis når fotballen omtales som et “produkt”, er det nettopp dette som er Hauglands jobb: Å sørge for at norsk fotball består av attraktive og salgbare produkter.
Akkurat derfor fremstår dette utspillet like planløst som uinformert. For i den grad vi ønsker å utvikle gode produkter i norsk fotball, så må påstanden om at norsk playoff er et “svakt produkt” ettergås og problematiseres. Særlig når forslaget som er ute til “lufting” på ingen måte bærer preg av å gi norsk fotball et løft, enda mindre et attraktivt produkt.
Sannheten er at Eliteseriens playoff er en konstruksjon som har gitt oss noen av de mest minneverdige og episke oppgjørene i moderne norsk fotballhistorie. Da KBK snudde et tap til seier på bortebane i 2023 var det ikke bare en rysare av et oppgjør, men også kulminasjonen av en Vålerenga-sesong der alt gikk kjepprett til helvete, selv etter de lurte til seg erkerivalens trener midt i sesongen.
To år tidligere ble vi servert en helt koko kamp mellom Nachspiel-gjengen i Brann som i siste serierunde kravlet seg til kvalikkplass. I tåkehavet på Intility gikk oppgjøret til straffer, der Brann til slutt falt mot en sjørøvergjeng fra Grimstad. Oppløst i tårer sto Bergenserne igjen med sine supportere og sang Nystemten.
Året før så Mjøndalen lenge ut til å rykke ned på Intility, i en romjulsthriller av en playoffkamp i Covid-året 2020. I det 88. Minutt utlignet Ole Amund Sveen, før Markus Nakkim satt inn 3-2 langt inn i overtiden.
I 2019 rykket LSK ned for første gang på hundre år, i en av de mest spektakulære kollapsene norsk fotball noensinne har bevitnet. Den stort sett ganske så middelmådige spissen Sebastian Ramsland leverte på få minutter en prestasjon i Batistuta-klasse, da han dunket inn et hat-trick som sendte Fugla ned til andre nivå.
Vi kan gå videre og prate om 2015 da Mjøndalen sjokkerte Brann og sendte Richard Norlings gutter ned i skam. Norsk playoff-historie er full av sjuke oppgjør, og kan med rette sies å være en gullgruve av dramaturgi og utrolige øyeblikk. Og dersom gode produkt ikke defineres av dramaturgi og øyeblikkets magi, da vet jeg personlig ikke hvilken definisjon jeg skal applisere.
Hvor Haugland henter belegg for sin påstand vites ikke. På samme måte som NFF ga Brede Hangeland mandat til å utrede et nytt cupformat for norsk fotball, fremstår dette utspillet som en forutbestemt løsning i søken etter et problem. For sånn styres norsk fotball alt for ofte. På magefølelse og action bias.
Akkurat derfor spilles nå en bastardisert versjon av cupen som folk flest sliter med å forstå, der kampene ikke gir mening og hver runde fragmenteres. Viking og Bodø/Glimt skal nå spille tredje runde av cupen midt i februar – månedsvis etter de andre kampene går av stabelen. Revitalisering, anyone?
Så hva er løsningen Jens Haugland foreslår for playoff? En britisk-inspirert løsning der tre Eliteserielag rykker rett ned, mens to Obos-liga lag spiller om opprykk til høyeste nivå. Mye av grunnen til at Eliteseriens playoff har servert oss så mange utrolige øyeblikk finner vi i dramaturgi og psykologi. En underdog med litt medvind får muligheten til å møte et lag som på papiret skal være bedre, men også stiller til oppgjøret med skyhøye skuldre.
Haugland mener altså at dette produktet kan forbedres dersom to Obos-lag stilles mot hverandre. Dynamikken som skaper dagens playoff-kamper skal altså erstattes av to lag fra nivå to, som begge har ålreit momentum og det brede lag av fotballinteresserte ikke har et sterkt forhold til. Hvordan det på noen som helst måte gir oss et bedre produkt, det kan bare Jens Haugland svare på.
Gjør dette Eliteserien bedre? Antakeligvis ikke. De siste årene har Eliteserielaget vunnet halvparten av playoff-oppgjørene. Med Hauglands forslag vil vi altså i halvparten av kampene sende opp et Obos-lag som sannsynligvis ikke ville vunnet en kamp mot svak Eliteseriemotstand. I praksis vil dette senke kvaliteten på vår øverste liga. Her kan man også tillegge at dagens ordning ser ut til å treffe en tilnærmet perfekt balanse: Når utfordreren har vunnet halvparten av playoff-oppgjørene siden 2018 tyder alt på at man treffer veldig godt med å matche nivået mellom lagene som gjør opp om Eliteseriebillett.
Etter å ha arbeidet med produktledelse og utvikling i over et tiår, påberoper jeg med retten til å uttale meg med viss autoritet her: Nye løsninger må være et produkt av grundig problemforståelse. Nye løsninger er ikke et mål i seg selv. Gode produkter oppstår ikke fra en fiks idé noen har fått. Gode produkter oppstår når folk tar seg tid til å forstå hva som fungerer og hva som ikke fungerer.
Og viktigst av alt – dyktige produktledere beskriver ikke et av sine sterkeste produkter som et “svakt produkt”.
