Det er Lørdag formiddag på Ljusterö, og jeg kommer ut av øyas eneste matbutikk etter en rask handletur. I det jeg kjører ut av parkeringsplassen legger jeg merke til en mann som desperat påkaller min oppmerksomhet. Jeg forstår tidlig at dette er en landsmann som også har forvillet seg til Sverige på denne merkedagen for norsk fotball. Han har fått øye på registreringsskiltene på bilen min og hytter med neven:
“HEIA NORGE! HEIA NORGE!!”
Jeg oppfatter kvikt situasjonen, ruller ned ruta og gjør det eneste rette: Skråler med i denne overtente forbrødringen som nå utspiller seg utenfor en närlivs i Stockholms skjærgård. I en stund av selvrefleksjon forstår jeg hvorfor en betydelig del av Sveriges befolkning har fått nok av sommerens kollektive Norgasme.
Det vi har opplevd som nasjon er ikke ukjent for svenskene. Vi fikk den sommeren Sverige fikk i 1994, med et landslag som gikk på vannet og ga en hel befolkning følelsen av at alt er mulig. Det ga oss følelsen av at vår fotball, våre verdier og vårt kollektive eierskap til idretten faktisk har en plass i en overkommersialisert fotballverden.
I en verden der eliten er i ferd med å skille lag med den folkelig forankrede bevegelsen som har gjort fotballen til verdens mest kraftfulle kulturfenomen, var alt fortsatt mulig for en underdog. Etter å ha dominert kampbildet mot Brasil i åttendedelsfinalen var det ikke lenger noen grense for hva dette landslaget kunne utrette.
Men i møte med den moderne fotballens forskrevne narrativ er ikke tro, håp og gode prestasjoner nok. Alt VAR mulig – Det er det ikke lenger.
På tross av en kamp helt på høyde med England, små marginer og spenning inn i de siste minuttene av ekstraomgangene – Den utløsende faktoren i Norges sorti har et navn: Video Assistant Referee. Denne teknologiske nyvinningen som skulle sikre rettferdighet og objektivitet i et spill fullt av subjektive vurderinger og gråsoner.
VAR kom oss ikke til unnsetning da England utlignet i første omgang etter assist fra en kamera-vaier. På samme måte som Kroatia ble sendt ut av VM etter en absurd chip-annullering i kampens siste sekund, var omkvedet fra FIFA nok en gang det samme. Stol på det tekno-optimistiske narrativet vi presenterer. Det er som tatt ut av George Orwells 1984:
The Party told you to reject the evidence of your eyes and ears. It was their final, most essential command.
Annuleringen av Torbjørn Heggems 2-1 ga oss deretter en oppvisning i VARs selektive effektivitet. En situasjon som oppstår utallige ganger i enhver fotballkamp ble halmstrået VAR kunne klamre seg til for å avslå Norges søknad om mål. Med litt velvilje kan man definere Haalands dytt som ulovlig – men dommeren oppfattet situasjonen i realtid, da han ga de to spillerne tilsnakk før corneren ble slått. Når Sander Berge senere i kampen får en åpenbar dytt i rygg og albue i nakken, velger VAR å la situasjonen passere. Hver for seg kan beslutningene forsvares – men i hverandres kontekst er dette ran på høylys dag.
Her er vi også ved kjernen av problematikken: VAR har på ingen måte vist seg å være en garantist for rettferdighet. Tvert i mot har man flyttet den menneskelige feilen og biasen fra kamplederen på banen til en ansiktsløs overdommer i et lukket rom, og hindret tilskuere reell innsikt i dennes beslutningsprosess. Med det har man også skapt et verktøy som effektivt lar fotballbyråkratiet forme sitt narrativ og skape de vinnerne som gir størst kommersiell avkastning.
Jeg forstår at den siste setningen går langt i å indikere at FIFA rigger kamper, og av mange vil avfeies som konspirasjonsteoretisk rør. Men realiteten er at FIFA i dette mesterskapet har gjort det klart at de optimerer for kommersiell verdi. For første gang satt man opp et seedingsystem der de fire øverste lagene på FIFA-rankingen ikke kunne møtes før i semifinale. For ordens skyld – disse fire lagene er Spania, Frankrike, England og Argentina. Job done.
Norges skjebne føyer seg i rekken av lag som med god grunn kan føle seg snytt av VAR i møte med mer kommersielt attraktiv motstand. VAR fant ingen grunn til å annullere Tysklands 1-0 mot Ecuador, til tross for en tysk fot i ansiktet på Ecuadoriansk forsvarer et par-tre sekund før ballen traff nettmaskene. VAR ga Christiano Ronaldos Portugal en håndsrekning da de trengte det som mest mot Kroatia. Og alle fikk med seg den absurde annulleringen Egypt ble utsatt for i møte med Lionel Messis Argentina.
Selv FIFAs disiplinære rutiner har blitt tilsidesatt for å gjøre dette til et kommersielt attraktivt VM. Christiano Ronaldo fikk i forkant av mesterskapet utsatt 3 kampers karantene for voldelig fremferd, og kunne således stille til start i mesterskapet. FIFA fulgte deretter opp med en lignende manøver da amerikanerne mistet en av sine største stjerner, Folarin Balogun, etter en utilsiktet, men stygg stempling. Igjen frister det å sitere vår venn Orwell:
All animals are equal, but some animals are more equal than others.
FIFA har gjennom dette mesterskapet torpedert sin egen kredibilitet, og Gianni Infantino har gjort det klart at han er villig til å gå over lik for å øke FIFAs inntekter og egen innflytelse på den politiske scenen. Om det faktisk foreligger en strukturert konspirasjon vites ikke. Men fravær av korrupsjon utelukker ikke at ansatte og dommere i FIFA-systemet utfører sine verv med et sterkt bias. Tvert i mot – når en organisasjon forstår hva deres ledere ønsker, er det overhengende fare for at beslutninger harmonerer med implisitte mål.
VAR er i så måte det mest effektive verktøyet. Det er en sikkerhetsventil som eliminerer de uforutsette, uforutsigbare og utrolige resultatene som gjør fotball til verdens vakreste sport. Det er en effektiv stopp for underdogs som utfordrer de kommersielt attraktive storlagene. Det er en teknologi som utsletter øyeblikkets magi, både innad i kamper og turneringer. Prisen vi betaler for å ha VAR er enormt mye høyere enn den helt marginale endringen i korrekte avgjørelser.
I sin kronikk kort etter kampslutt skrev den svenske skribenten Erik Niva at han gjerne tar del i en kollektiv norsk protestmarsj mot FIFAs hovedkvarter i Zürich. På vegne av det norske folk takker jeg Niva for støtten fra våre naboer i øst – men en kamp med FIFA er fånyttes. Til det er pengene for store, og Norge for små. Alt er faktisk ikke mulig på den internasjonale scenen.
Derimot er alt fortsatt mulig her hjemme. I vår medlemsstyre fotball, der vi tross alle odds, har utviklet et landslag som evner å utfordre langt mer handlekraftige fotballøkonomier. I vår fotball har vi alt i egne hender, inkludert avvikling av dette diaboliske eksperimentet VAR har vist seg å være. Da VAR-saken var oppe ved fjorårets fotballting fikk Lise Klaveness sin vilje gjennom machiavellisk maktpolitikk, en suspekt allianse med styreleder i NTF og god kontroll over majoriteten av norske breddeklubbers stemmegivning.
Et par år senere kan NFF og norsk dommerstand fortsatt ikke vise til noen betydelig forbedring av VAR. Sentralt fortsetter FIFA og IFAB å mate VAR-beistet, der ekspansjon av VAR synes viktigere enn å adressere grunnleggende problem. I etterkant av Egypt-kontroversene gjorde internasjonal dommer-sjef Collina det klart at han ikke mener det spiller noen rolle om en feil er åpenbar eller ikke. Feil er feil, og VAR skal korrigere disse.
Den øverste representant for fotballens utøvende myndighet demonterte altså det sentrale “Clear & Obvious”-prinsippet definert av fotballens lovgivende myndighet – og ingen i IFAB eller FIFA ser ut til å reagere! Samme apatiske og ukritiske tilnærming til VAR praktiseres av norske fotballedere som nå har åpnet døra for å la VAR granske cornere også i norsk fotball. Til tross for at reglen på ingen måte kan sies å ha vært noen stor suksess i VM, skal dette nå trøkkes inn på norske arenaer, uten videre diskusjon.
De fundamentale problemene ved VAR er pinlig åpenbare og forblir uadresserte. Og dersom vi kan lære noe av dette mesterskapet, så er det at vi ikke kan forvente oss større endringer i hva VAR er eller hvordan det fungerer. Alt vi har i vente er inkrementelle endringer og videre forvanskning av fotballens en gang så enkle regler. Vi kan ikke bestemme om VAR skal være en del av internasjonale mesterskap – men det er helt opp til oss om dette makkverket skal fortsette å degradere VÅR fotball.
VAR har tatt livet av det som skulle være norsk idretts aller største øyeblikk noensinne – en hendelse som nå er etset inn i nasjonens kollektive bevissthet. Vi har alle sammen følt urettferdigheten og maktesløsheten på kroppen. Når VAR-kampen uunngåelig gjenopptas ved neste fotballting, står Lise Klaveness, Karl Petter Løken og Terje Hauge fritt til å påta seg rollen som gallionsfigurer for et nasjonalt fotballtraume. Tiden vil vise om dette er en bakkehaug de kan tenke seg å dø på.
Alt var mulig. Alt er fortsatt mulig.
