Gjennom sommeren har VAR-protestene på norske tribuner økt i volum, og gjentatte kampavbrudd forårsaket av tennisballer og radiobiler kulminerte med at Lise Klaveness og NFF valgte å sette hardt mot hardt. Der supporterne hadde skrudd opp sin intensitet skulle NFF nå intensivere sin respons og sitt sanksjonsregime. Om NFF på alvor trodde at dette var rett medisin for å få bukt med situasjonen vites ikke, men resultatet er godt kjent. NFF overspilte sin hånd og undervurderte motstanden.
Det umiddelbare tilsvaret fra NFF, NTF og et antall overbetalte, avdankede skribenter i norske sportsredaksjoner var like overraskende som det var originalt: Supporterne må bruke våre demokratiske kanaler om de ønsker endring. Det er gjerne slik med sivil ulydighet. Etablissementet lar seg forarge over pøbelens manglende respekt for demokratiet – men ingen av dem erkjenner at demokratiet har sviktet pøbelen i utgangspunktet.
Alt dette er grundig belagt i andre velformulerte og saklige tekster de siste dagene, og således skal jeg ikke bruke tid på å legge ut hendelsesforløpet på nytt. Både Josimar ved Lars Johnsen og Stabæk Support ved Bjørnar Posse Sandboe har redegjort for hvordan fotballens demokratiske og administrative organ har tilsidesatt fundamentale prinsipper og god prosess for å klubbe igjennom sin vilje. Posse Sandboe oppsummerer det hele saklig og konsist:
Det vil altså si at vi nå har
– En vedtatt utredning som ikke finnes
– Et avgjørende styremøte i NFF der «det har skjedd noe feil med protokollen»
– En hemmelig medieavtale der det i anbudet ble påstått at Fotballtinget hadde vedtatt VAR
– En Lovkomité i NFF som ikke svarer på om styret hadde hjemmel
– En styreleder i NTF som lyver om sine uttalelser
Om noen skulle tro at dagens tilspissede situasjon handler om supportere som nekter å godta en demokratisk beslutning, tar de sørgelig feil. Dagens situasjon er en konsekvens av et forbund som gang etter gang viser liten vilje til dialog, åpenhet og god demokratisk skikk, godt hjulpet av klubbenes interesseorganisasjon (NTF) ved Cato Haug.
I lang tid har NFF fått kjøre sitt eget løp, med få eller ingen konsekvenser. Fotballen er et emne som stort sett dekkes av journalister som ikke har samfunnsfag og foreningsrett som sine fokusområder. Den fjerde statsmakt er enklere å ha med å gjøre all den tid de primært bryr seg om sportslige prestasjoner og resultater. Men i sin iver etter å nærme seg Europa, har norsk fotballs øverste ledere overvurdert sin egen makt og pirket borti en del av fotballen som ligger supporterne nært om hjertet – Øyeblikkets magi og alle følelser det bringer med seg.
Da støvet etter søndagens fiskekaker, røykbomber og tennisballer la seg, og Lerkendals storskjermer høflig ba publikum pakke sine saker og vende nesa hjemover, sto ett spørsmål igjen:
Hva nå NFF?
Etter at Klaveness hadde høynet innsatsen valgte supporterne å syne hånda, og i de påfølgende dagene ventet mange spent på responsen. Forbundet har satt seg selv i en stilling de vanskelig kan ta seg ut av, mens supporter-Norge har gjort det klart at de ikke er i nærheten av sin smertegrense. Svaret lot vente på seg, men torsdag ettermiddag kom en noe forsinket pressemelding fra kontorene på Ullevål.
Om forbundets tillit blant norske supportere allerede var tynnslitt, gjorde denne pressemeldingen lite for å rette opp inntrykket. I realiteten kastet Lise Klaveness og Cato Haug en kanne med bensin på et bål de allerede hadde mistet kontrollen over. Der supporterne ønsker erkjennelser og en fair mulighet til å reverse en beslutning man opplever som illegitim, serverer NFF et oppkok av politikersvada, forsonende språk og fremfor alt – en komité.
Da fanden ville at intet skulle skje, nedsatte han den første komité.
Løsningen på konflikten er altså å nedsette en arbeidsgruppe som skal utrede fordeler og ulemper ved VAR, og en innstilling til forbundsstyret. Problemet er bare at denne saken ikke lenger kun handler om VAR. Den handler om de styrende organs troverdighet og demokratiske legitimitet. Troverdighetskontoen til NFF er per dags dato kraftig overtrukket, og en arbeidsgruppe som skal utrede saken er det siste som kan rette på det.
Grunnen til det er enkel: Forsvinnende få fotballsupportere har tillit til NFFs utredninger og utvalg. Det kan NFF takke seg selv for. Qatar-saken er et åpenbart eksempel, der et hett tema ble tatt til fotballtinget med en innstilling fra forbundsstyret. I opptakten til fotballtinget bedrev forbundet en rekke aktiviteter for å påvirke utfallet i favør av sin innstilling, og benyttet landets mange breddeklubber som stemmekveg.
Hangeland-utvalget er et annet eksempel på et utvalg som oppleves instruert i hva de skulle anbefale, og måten Klaveness forsøkte å rigge den demokratiske prosessen på fotballtinget inngir ingen tillit til utredninger som sendes til fotballtinget med en innstilling fra styret. Historien har lært oss at dette ikke er en “trygg” demokratisk prosess. Hvorfor skulle ikke dette igjen bli et verktøy for forbundsstyret å få sin vilje?
Det paradoksale er at NFF innførte VAR uten å gå veien om fotballtinget. Forbundsstyret anså seg ha myndighet til å innføre dette selv, med overfladisk involvering fra landets 32 toppklubber. Nå innstiller man derimot på at avskaffelsen må skje gjennom fotballting. Et ting som styret beviselig har stor vilje og evne til å kontrollere. Klaveness og co. flytter målstengene akkurat slik det passer sin egen agenda, og bruker demokratiet når det styrker deres sjanser.
I en setting ser NTFs medlemmer avgjør VARs fremtid, er det kun et tidsspørsmål før VAR forsvinner fra norsk fotball. I en setting der alle landets breddeklubber skal være med å bestemme er veien til avskaffelse betydelig lengre.
Det hele topper seg når de bestiller en utredning av fordeler og ulemper ved VAR uten å kunne presentere en liknende utredning fra da man innførte VAR. På tross av gjentatte spørsmål og oppfordringer er ingen på Ullevål i stand til å presentere utredningen om VAR som ble vedtatt på fotballtinget i 2020. Frem til et slikt dokument presenteres er det naturlig å anta at en slik utredning aldri har blitt gjort. I de fleste andre organisasjoner ville denne typen unnlatenhet kvalifisere til mistillitsforslag.
Ei heller er man i stand til å produsere protokoll for vedtaket om å innføre VAR i norsk fotball. Der de formelle kravene og underlaget ved innføringen av VAR var svært lave eller ikke-eksisterende, skal altså en avvikling utsettes for en langt høyere standard. Når det prosessuelle har feilet såpass grovt ved innføringen av VAR, bør man oppriktig vurdere om den opprinnelige beslutningen kan anses gyldig. Om forbundsstyret i fullt alvor mener at VAR-saken bør avgjøres av fotballtinget bør man umiddelbart reversere innføringen og starte en ny debatt og demokratisk prosess om innføring av VAR i norsk fotball.
I realiteten er ikke NFF interessert i en inkluderende og åpen prosess rundt VAR. Mer enn noe ønsker styret å beholde VAR. Således må torsdagens utspill forstås som et dårlig forsøk på å kjøpe seg tid og roe gemyttene. NFF ønsker i så stor grad som mulig å trenere saken og forvanske veien til avskaffelse.
Den eneste måten NFF kan bygge positiv saldo på troverdighetskontoen er ved å gjøre opp for gammel moro og betale utestående regninger. Disse må komme i form av erkjennelser og en likestilt mulighet til å avskaffe VAR.
NFF må åpne bøkene og erkjenne de faktiske forhold rundt innføringen av VAR, hva gjelder utredning, mandat og vedtak. Skal man ha et snev av tiltro til veien videre, må det være 100% transparens rundt de prosessuelle og prinsipielle feilene NFF/NTF har begått.
NFF må tilrettelegge for at VAR kan forlate norsk fotball samme vei som det kom inn: Ved beslutning i forbundsstyret, basert på flertall i NTF. Om man anså at innføringen av VAR kun angikk forbundsstyret og toppklubbene, skal avskaffelsen følgelig gjøres på samme måte. Kun etter det har skjedd kan VAR tas opp som et spørsmål for fotballtinget.
Dette er av kritisk betydning om NFF skal opprettholde et minimum av troverdighet i VAR-spørsmålet og forøvrig. Et NFF som ikke er villig til å imøtegå dette vil ikke ha tillit fra supportere. Uavhengig av NFFs neste steg bør den siste tidens hendelser uansett få betydelige konsekvenser for personer i tillitsverv i både NFF og NTF. Begge organisasjoner er i behov av nytt blod og kulturendring.
NFFs mål med torsdagens pressemelding og foreslåtte utredning er ikke dialog og forsoning. Det er en skinnprosess designet for å få sin vilje samtidig som man fremstår demokratisk og inkluderende. Håpet er nok at dette skal stagge de verste aksjonene, og unngå nye avbrutte kamper. Dette er på ingen måte et kompromiss eller en endring, og ingen i supporter-Norge bør la seg lure til å tro at NFF vil kjøre en objektiv og nøytral prosess slik de forespeiler oss. Historien tilsier ikke det, og frem til NFF har gjenopprettet nødvendig tillit og troverdighet vil det være naivt å følge deres retning i VAR-saken.
Frem til forbundet faktisk tar meningsfulle steg i riktig retning bør tribuneaksjonene fortsette med uforminsket styrke. Og skulle det bety at de neste par rundene preges av avlyste kamper, er det en lav pris å betale for å gjenopprette demokratiske kjøreregler og åpenhet i norsk fotball.
