Geir Bakke berømmes ofte for sin evne til å beskrive et kampforløp på en god måte, der vi som har sett kampen fra tribunen, TV eller stream kjenner oss igjen i det han sier og de analysene han gjør. Etter 45 minutter på Briskeby var det åpenbart at han igjen hadde sett samme kamp som alle oss andre, og at han dertil tok grep for å korrigere det som mildt sagt var en skjelven start på sesongen. Det var rett og slett en omgang der man kom til kort på alle områder, og kanskje den gjennomgående svakeste prestasjonen vi har sett av dette mannskapet siden opprykket til Eliteserien.
Kort tid etter at Tore Hansen blåste i gang kampen ble det åpenbart at LSK ikke matchet HamKam på tenningsnivå, fokus og aggressivitet. Kamma lyktes med å ta oss på de områdene der de faktisk kan konkurrere. De var litt raskere på hver andreball, gikk litt tøffere inn i duellene og dro nytte av graverende personlige feil og et par sidestoppere som rett og slett så ut til å ha mistet orienteringsevnen. Inget av dette er akspetabelt. Samtidig kan man også ha en viss forståelse for at denne typen av ulykker kan inntreffe i en serieåpning borte mot et nyopprykket lag. At man var nødt til å omdisponere laget i siste øyeblikk, og startet kampen med en forsvarsrekke man ikke har brukte veldig mye tid på å drille i vinter, bidro heller ikke i positiv retning.
Med det sagt fremstår andre beslutninger i laguttaket langt mindre forståelig. Om forsvar og aggressivitet ikke var på topp, så hjalp det heller ikke at vi mønstret et lag som åpenbart manglet kreativitet og offensiv kraft på midtbanen. Kamma kunne rolig legge seg ned i ramma og avvente et LSK som stort sett trillet ball fram og tilbake i bedagelig tempo, og slo noen lange crossere i ny og ne. At en knusktørr plastmatte gjorde sitt for å dra ned hastigheten i kampen er ikke til å stikke under stol, men det er langt fra noen dekkende forklaring.
Som nevnt innledningsvis var dette også åpenbart for vårt trenerteam. Byttene som gjøres til halvtid snur kampbildet og redder både et poeng og noe av stoltheten. Det er vel og bra at vi har et trenerteam som ser hva som er feil og ikke er redd for å ta drastiske tak, men samtidig er ikke gode bytter nok til å overskygge det jeg mener er et veldig svakt laguttak. Etter en sånn kamp er det lett å peke ut Frederik Holst som syndebukk. Holst er en relativt meritert, voksen spiller med presumptivt høy lønn i LSK-sammenheng. Inn kommer 20 år gamle Magnus Knudsen, setter litt fart på ballen, utfordrer Kammaspillere og tar seg gjennom ledd. Tilsynelatende er det klasseforskjell mellom de to. Sammenligningen er dog urettferdig, all den tid Knudsen og Holst er ganske ulike spillertyper. Der man de første 45 minuttene forsøkte trykke en firkantet kloss inn i et rundt hull, får man etter hvilen inn en spiller som har egenskapene som kreves for å ta rollen. Det er vanskelig å tilskrive Holst skylden for dette. Kombinasjonen av ham og Mathew på sentral midtbane er mildt sagt uheldig, og Mathews prestasjon er hakket verre enn det Holst leverer. Dette handler om kombinasjonen av spillere og hvilke egenskaper de bringer til bords. La oss ta en nærmere titt på våre sentrale midtbanespilleres statistikk gjennom 2021-Sesongen, og se hva vi kan lese ut av styrker og svakheter.
Før vi kaster oss inn i dette er det verdt å påpeke et par saker: All data er hentet fra Opta via SofaScore.com og Fotmob.com. Mathew, Kairinen og Knudsens statistikk er basert på Eliteseriekamper i 2021. Statistikken for Holst er basert på hans 2021-sesong i Elfsborg. Det medfører selvfølgelig en viss risiko, da det handler om ulike lag i ulike ligaer. Samtidig er det to ligaer som holder et sammenlignbart sportslig nivå. Elfsborg endte i fjor som nummer 4 i Allsvenskan, noe som matcher LSKs prestasjon. Ingen av det to lagene er utpregede possession-lag, og begge snittet under 50% ballinnehav i 2021. Med andre ord har man fortsatt et ganske godt grunnlag for å danne seg en oppfatning av Holst styrker og svakheter som sentral midtbanespiller i Elfsborg.
Uavhengig av hvilken rolle man har i en sentral midtbanekonstellasjon, stilles det visse krav til ballsikkerhet. Selv om det ikke finnes noen veldefinert standard for å måle ballsikkerhet kan man titte på to faktorer:
- Hvor mange av spillerens pasninger når medspiller?
- Hvor mange involveringer (touch) har spilleren per balltap (lost possession)?
Den første av disse er ganske enkel å beskrive. Den andre krever litt mer forklaring. Lost possession er summen av alle former for balltap, enten man takles, slår en feilpasning eller sleiver en ball ut over linja.
Holst har åpenbart ikke sine styrker her. I 2021 traff han med 76% av pasningene sine, noe som er 5% mindre enn nærmeste konkurrent. I andre enden av spektret finner man Knudsen, som til sammenligning traff på 84%. Kairinens pasningskvalitet ligger ganske nært Mathew og Knudsen, men både Holst og Kairinen har en ting til felles; de har flere balltap per touch enn både Mathew og Knudsen. Med det sagt er definisjonen av balltap ganske bred her, så dette er ikke dette nødvendigvis forbundet med høyere risiko for overganger.
Balltapene til Kairinen og Holst er i stor grad forbundet med pasninger høyere i banen, men den store forskjellen mellom de to ligger i effektivitet. Kairinen står i løpet av 90 minutter for 2.6 key passes. Key passes defineres som pasninger som leder til avslutning, men ikke ender med mål. Holst ligger på sin side på 1 key pass per 90 minutter. De ballene Kairinen slår bort på offensiv banehalvdel veies opp av at han ofte lykkes med å spille medspillere i avslutningsposisjon. Holst er ikke i nærheten av samme effektivitet med sine offensive pasninger. Magnus Knudsen seiler opp som en spiller som holder høy presisjon på offensiv banehalvdel samtidig som han bidrar med flere produktive offensive pasninger enn både Mathew og Holst.
Den siste offensive statistikken handler om spillernes bidrag i avslutningsposisjon. Dette handler ikke kun om bidrag i form av målpoeng. Like viktig er spillernes evne til å velge å gå på skudd eller å holde ballen i laget og opprettholde trykk. Her er det ganske store forskjeller mellom alternativene. Knudsen og Kairinen ligger henholdsvis på 0.13 og 0.14 xG per 90 minutter. Altså vil de statistisk sett score hver syvende til åttende kamp. Begge, og spesielt Kairinen, er gode på å velge riktige anledninger for å løsne skudd. Når Kairinen først skyter er det i gjennomsnitt 30% sjanse for mål. Det er nærmest rørende å se hvor kloke valg han gjør i denne fasen av spillet.
Mathew og Holst er en helt annen historie. Begge ligger rundt 0.05 xG per 90 minutter. Altså vil de statistisk sett score hver 20. kamp. Med en gjennomsnittlig xG på henholdsvis 0.054 og 0.063 per avslutning er det mer eller mindre hail mary hver eneste gang de går på skudd. Gapet til de to andre er ganske slående, og Kairinen og Knudsen kommer seg i bedre avslutningsposisjoner og tar bedre valg.
Det at Mathew blåser såpass mange baller opp på tribunen handler egentlig ikke om at han er en fryktelig dårlig avslutter. Mathews problem er at han er dårlig på å velge når han skal gå på skudd. Her ligger det et uforløst potensiale. Om man luker bort en del av langskuddene som kommer etter dødball, og heller fokuserer på å holde ballen i laget og opprettholde trykk, vil man i mange situasjoner kommer til langt større muligheter.
Bildet som tegner seg av Holst etter en gjennomgang av pasningsspill og offensive kvaliteter er ikke et bilde av en naturlig erstatter for Kaan Kairinen. Hans statistikk tyder ikke på utpregede playmaker-kvaliteter. Det betyr slett ikke at Holst er en dårlig spiller. Om vi heller retter blikket mot defensive kvaliteter, tegner det seg et mer positivt bilde.
I 2021 gikk Mathew i 10 dueller per kamp og vant 49% av dem. Modellen over lyver littegrann, da jeg viser vunnede dueller i absolutte tall. I Elfsborg gikk Holst i færre dueller enn Mathew, men vant 55% av de duellene han gikk i. Holst og Mathew ligger antakeligvis ganske nære hverandre når det gjelder dueller, der en er mer effektiv og den andre er mer aktiv. Her blir det åpenbart at de to andre ligger et stykke etter, og for Knudsens del er det kanskje den tydeligste svakheten. Titter vi på defensive handlinger har jeg tatt for meg to faktorer:
- Interceptions: Hvor ofte bryter spilleren motstanders pasning, per kamp?
- Hvor ofte lykkes spilleren med et taklingsforsøk, per kamp?
Det er ingen overraskelse at ballvinner-kongen Mathew scorer høyt på begge områder. Det som er litt mer overraskende er at Knudsen ikke følger langt bak. Igjen forteller ikke grafikken hele historien, da den viser antallet suksessfulle taklinger per 90 minutter. Holst taklet mindre enn de to andre, men prosentandelen av taklinger som lykkes (70%) er høyere enn både Mathew (60%) og Knudsen (65%). Disse feltene viser kanskje noen av Kairinens svakere sider, da han kun lyktes med 55% av taklingene. Kairinen ranker også lavest på antall interceptions per 90 minutter.Alle fotballspillere har styrker og svakheter. Frederik Holst likeså. Hensikten med dette innlegget er på ingen måte å sage spilleren. Jeg tror også at sportslig ledelse i klubben har full kontroll på hans styrker og svakheter, og har hentet Holst vel vitende om hva han står for. Det er nettopp det som er så frustrerende med lørdagens laguttak. Vi har etterhvert fått en ganske sterk og bred tropp, der signeringen av Magnus Knudsen gir oss muligheten til å erstatte Kairinen med en “tried and tested” spiller som passer rollen godt.
Det Norske Akademis ordbok definerer etterpåklokskap på følgende måte:
“Klokskap, innsikt som kommer for sent”
Det er lite i denne kritikken som kan karakteriseres som etterpåklokskap. Statistikken bekrefter egentlig bare inntrykket vi har fått av Holst som spillertype i oppkjøringen. Det er ingenting i vinterens treningskamper eller Holsts 2021-sesong som tilsier at han er en god makker for Mathew. Kampen på Briskeby ga oss egentlig ingen nye svar. Bakke og Myhre har sett spilleren gjennom hele oppkjøringen og har tilgang til fyldig statistikk og informasjon om hans styrker og svakheter. Det er vanskelig å hevde at man ikke hadde den nødvendige innsikten forut for laguttaket.
Slik situasjonen er i dagens Fugla-stall, har Holst en lang vei å gå for å danke ut Mathew. Ikke bare kjenner Mathew laget og spillestilen godt, han er også en av ligaens beste ballvinnere og leverte jevnt og solid gjennom hele fjoråret. Holst er en ekstremt god backup for Mathew, men det hjelper ikke stort all den tid Mathew starter 30 kamper i året og i snitt spiller 88 minutter per kamp. Om man (gud forby) skulle selge Mathew vil Holst være en meget god erstatter, men akkurat nå er det lite som tilsier at noe slikt er på trappene. Med nåværende situasjon er det nærmest umulig for Holst å få spilletid i den rollen der man kan anta at han er best.
Å starte Holst med Mathew ser helt enkelt ikke ut som et reellt og holdbart alternativ. Mathew behøver en makker som kompletterer hans ferdigheter, og Magnus Knudsen viser med all tydelighet at han er langt bedre egnet til å ta den rollen. På litt lengre sikt vil Kaan Kairinen komme tilbake fra skade og definitivt melde seg på i diskusjonen. I skrivende stund ser vi heller ikke noen umiddelbar ende på Russlands invasjon i Ukraina, hvilket fort kan medføre at Knudsens opphold blir lengre enn først antatt. I tillegg skal vi ikke avskrive Ulrik Mathisen, som i løpet av vinteren demonstrerte at han har noen av de offensive dimensjonene Holst mangler, og kan ta steg med regelmessig spilletid i OBOS-ligaen. Eric Taylor må kanskje også med i regnestykket på litt lengre sikt.
Kanskje har Holst kortere vei til spilletid på back enn på sentral midtbane. Med skade eller suspensjon på Pettersson vil Dragsnes være et veldig naturlig alternativ på venstre stopper, hvilket i sin tur kan åpne for at Holst får spilletid på backplass. Et annet alternativ vil være å legge om til tre spillere sentralt på midtbanen, men akkurat det ser ikke ut til å være brennaktuelt i øyeblikket. Dette er en ganske uvant situasjon for Fugla. Så alt for mange luksusproblem har vi tross alt ikke vært bortskjemt med på Åråsen de siste årene. Men den jobben man har gjort med spillerstallen, både i form av god spillerutvikling og logistikk, har skapt en tilspisset konkurransesituasjon innad i troppen. Dette er selvfølgelig positivt for kvaliteten i treningene, og gir nødvendig dybde for å håndtere karantener og skader. Skal LSK fortsette å ta steg mot toppen må man fortsette å heve kvaliteten og bredden i troppen, såfremt det ikke går på bekostning av kollektivet.
Balansegangen er dog ikke helt enkel. Over tid vil det være vanskelig for Holst å leve med en rolle som den Krogstad hadde i fjor. Han er i sin beste alder og mer enn god nok for å starte kamper i Eliteserien. For sportsklubbens del er det også et spørsmål om hvor man vil legge lønnsmidlene. Holst ligger antakeligvis i den øvre delen av LSKs lønnsskala, og tar opp en plass i troppen som kanskje ville vært bedre besatt av et yngre talent med lavere lønnskrav. Med tiden vil man være nødt til å vurdere om ressursene bør omfordeles for å styrke andre deler av laget.
Frederik Holst er en type som har litt fallhøyde blant LSK-supportere. Han kommer inn med et godt CV og kan vel kanskje sies å være det Trym Hogner ynder å kalle en “marquee signing”. Det vil være en forventning om at han skal levere varene ganske omgående, og leve opp til Gattuso-merkelappen han hadde med seg fra Sverige. I den situasjonen er det kritisk at han benyttes der hans styrker kommer til sin rett.
Da Nils Arne Eggen gikk bort og man oppsummerte hans liv og virke, var anekdotene om hans godfot-filosofi mange. Når tidligere RBK-spillere forsøker å analysere hvorfor de ble bedre individuelt og såpass dominante som kollektiv, er svaret unisont: De fikk lov til å dyrke og utvikle sine sterke sider, i stedet for å legge energi på oppgaver og egenskaper de ikke mestret like godt. Dette er ikke særlig kontroversielt, og direkte overførbart til arbeidslivet generelt. Det å ansette en administratør til å gjøre en kreativ jobb eller vice versa er i de aller fleste tilfeller en særdeles dårlig ide. Både for arbeidstaker, og for arbeidsgiver.
Det verste man kan gjøre for Holst i denne situasjonen, er å fortsette å spille ham i tospann med en makker med nokså identiske ferdigheter. Ikke bare for spilleren selv, men også for laget som helhet. Det er ikke tilfeldig at Mathew spilte sin dårligste omgang på år og dag i denne konstellasjonen. Mathews rolle vannes ut når han må spille med en partner som ikke har de samme komplementære ferdighetene som Kairinen og Knudsen. Ringvirkningene stopper heller ikke der. Mot slutten av første omgang så man plutselig at Gjermund Åsen droppet dypt ned i banen for å bidra i tidligere faser av spillet, noe som igjen vil ha en effekt på antallet spillere som truer offensive rom lengre opp i banen. Strukturen i laget, relasjonene og spillmønstret vi har brukt 2021-sesongen på å etablere, blir lidende i et slikt laguttak. På individnivå betyr dette at spillerene ikke får lov til å være den beste versjonen av seg selv.
“Det er ting som er gratis. Og vi har ikke råd til å slurve med det. Vi er ikke den største klubben, vi har ikke de beste spillerne. Vi er nødt til å være god på det som er gratis, best på det som er gratis.”
Gjermund Åsen siktet antakeligvis mest til lagets fokus og aggressivitet da han oppsummerte sesongens første 90 minutter, og det er selvfølgelig helt rimelig å rette kritikk mot spillernes innsats. Men samme logikk gjør seg også gjeldende for laguttaket. Det er gratis å sette sammen et lag som fungerer som en enhet. LSK har ikke råd til å ikke stille 11 mann som spiller på sine styrker og utfyller hverandre.
Foto: Fredrik Tyskeberg
