De siste dagene har norske VAR-motstandere virkelig fått vind i seilene. Etter at Sandefjords medlemmer stemte for avskaffelse av VAR, fulgte Molde og Tromsø onsdag kveld deres eksempel. På tross av kontroversielle grep fra klubbstyrene i Bodø og Moss, er nei-siden i ferd med å vende flertallet av landets 32 toppklubber mot VAR, for en snarlig avskaffelse.
At ledende skikkelser i NFF og NTF er tilhengere av å videreføre VAR er en dårlig skjult hemmelighet, og frykten for medlemsdemokratiets fremferd går ikke upåaktet hen. Før jul ble NFFs generalsekretær utsendt til FFKs årsmøte for å framsnakke VAR, på tross av fotballpresidentens lovnader om at NFF ville være en nøytral part i debatten.
Torsdag kveld publiserte VG et intervju med en annen sentral figur i NFF-systemet, Brede Hangeland. Hangeland har i tillegg til jobben som landslagsassistent vært leder for NFF-utvalget som utredet endringer i norsk cupmodell. Gjennom intervjuet gjør Hangeland sin posisjon klar og formaner følgende:
“Hvis vi i Norge velger å avvikle VAR når resten av verden går den andre veien, så er det et historisk selvmål. […] . Dersom man spør fotballfolk på kontinentet om VAR kommer til å avvikles, så ler de. Det er utopi at fotballen fra 90-tallet, da du og jeg var unge, kommer tilbake. I Norge har mange en romantisk idé at det går an å fjerne VAR i hele verden. Sorry, det er utopi.”
I det store og det hele er dette stråmannretorikk. VAR-motstandernes mål er å avskaffe løsningen i Norge. Andre land får seile sin egen sjø, dette handler om hvilken fotball vi vil ha her til lands. Ingen av oss kjemper heller for å bringe tilbake 90-tallet. Vi vil helt enkelt bare ha tilbake dømmingen fra 2022.
Videre mener Hangeland at norsk fotball taper på å gå mot strømmen, uten å på noen måte redegjøre for eller konkretisere hvordan vi faktisk taper på en avskaffelse. Utover å tape ansikt i Europa, må vite. Dette er på ingen måte overraskende. Det sammenfaller med andre VAR-tilhengeres argumentasjon. Etter at nei-siden på saklig vis har demontert de aller fleste argument, er kronargumentet for VAR nå at vi må ha det for å være “konkurransedyktige” i Europa og konkurrere på like vilkår. Hva dette faktisk innebærer er høyst uklart, da påstanden aldri konkretiseres av ledere i NFF eller norske klubber.
NFF nedsatte i sommer et utvalg som skulle utrede VAR med tanke på en omkamp på fotballtinget i mars. Blant utvalgets konklusjoner fremgår det at videre utvikling av VAR vil bli en dyr affære. Hangeland legger på sin side liten vekt på egen arbeidsgivers VAR-rapport, og mener at teknologien vil bli billigere i fremtiden.
På hvilket grunnlag Hangeland mener dette fremgår ikke i intervjuet. Meg bekjent har Hangeland begrenset erfaring fra teknologiutvikling. Personlig har jeg jobbet med teknologi og produktutvikling de siste 10-15 årene, og mener i all ydmykhet at jeg har god forståelse for mekanismene som driver pris på teknologiske produkter.
Lite tilsier at VAR-teknologien vil oppleve noen dramatisk prisendring fremover. Til det er markedet alt for lite. Maskinvaren er ikke særlig spesialisert. Det dreier seg stort sett om hyllevare som allerede har gjennomgått kommodifisering. Selvfølgelig kan man ekspandere bruken av VAR nedover i divisjonssystemet, og drive litt høyere volum, men med innføring av VAR i f.eks. Toppserien og Obos, vil vinninga gå opp i spinninga, da man må utruste enda flere kamper med VAR og ender med en høyere totalkostnad uansett.
På toppen av det hele er det lite som tilsier at denne bransjen vil utsettes for hard konkurranse, da leverandørene sertifiseres av FIFA og markedet har monopolistiske trekk. Det er lite her som insentiverer leverandørene til å gi fra seg sin profittmargin.
Kanskje viktigst av alt: Brorparten av kapitalinvesteringene er allerede gjort, da kameraer og systemer er innhandlet og rullet ut. Om selve teknologien mot formodning blir billigere har det begrenset økonomisk relevans. VAR-utvalget estimerer at økning fra fem til åtte kameraer vil koste norsk fotball 25 millioner kroner årlig, hvorav 70% av kostnaden knytter seg til lønn og reise, og bare 30% til utstyr.
Fredag kveld inviterte NRKs Dax18 til en debatt mellom Hangeland og NSA-leder Ole Kristian Sandvik, en debatt som synliggjorde den enorme forskjellen i de to partenes evne til å føre en fakta-basert og saklig debatt. Blant Hangelands spekulative og følelsesbaserte argument nevnte han blant hvordan hans opplevelse av offside-avgjørelser i fjorårets EM ga ham tro på teknologien.
Det kan synes som om Hangeland ikke har brukt tid til å sette seg i VAR-utvalgets rapport, eller nekter å vedkjenne seg innholdet. Som NSA-leder Sandvik kunne påpeke, refererte Hangeland til en teknologi (semi-assistert offside-teknologi) som ikke inngår i vår VAR-implementasjon og vil kreve flerfoldige nye millioner i driftskostnader per år. Med bøttevis av nye kameraer vil implementasjonen også være krevende på mange norske stadioner, og antakeligvis kreve store inngrep i infrastruktur.
Argumentasjonen er ikke bare tynn, den er rett og slett ikke forankret i realisme eller sunn økonomisk styring. På spørsmål om hvem som skal bekoste dette svarer Hangeland enkelt og greit:
“Heldigvis er det ikke min oppgave å bestemme det”.
Slik har VAR-debatten blitt. Norske fotballedere klager sin nød over supporternes ufine fremgangsmåter og “tonen i debatten”, samtidig som de selv fremsetter følelsesbaserte argumenter uten saklig dekning. Hangeland må gjerne føle at teknologien blir billigere i fremtiden, og fremsette dette som et legitimt argument – men enhver med litt sakskunnskap er i stand til å demontere ressonementet hans over 2-3 paragrafer.
VAR-saken har i Norge gått fra å være en kamp om videodømming, øyeblikkets eufori og kampopplevelse, til å nå handle om kjernen i norsk fotball; medlemsdemokratiet. Gjennom de neste ukene vil flere ekstraordinære årsmøter gå av stabelen, der klubbledere og forbundsansatte i ren desperasjon vil ta alle midler i bruk for å torpedere sine motstandere. Arrogansen og forakten for egne medlemmer er til å ta og føle på.
Hvorvidt Hangelands utspill baserer seg på en personlig overbevisning, eller gjøres av karrieremessige hensyn, lar jeg stå ubesvart. Jeg bemerker meg dog at Hangeland i et tidligere liv som fotballekspert tydeliggjorde et glassklart standpunkt mot VAR:
På hvilken måte har de iboende svakhetene i VAR, som påpekt over, blitt nevneverdig bedre de siste årene? Hva har egentlig endret seg siden den gang, Brede? Bortsett fra din arbeidsgiver og dine fremtidige karriereutsikter?
Man burde kunne forvente at et redaktørtstyrt medie som VG skulle kjøre Hangeland på ovennevnte argumenter, og reise de samme innsigelsene nevnt over. Og ville det ikke vært betimelig å belyse Hangelands tidligere meninger om VAR? Hvorfor har egentlig Hangelands syn på VAR så radikalt endret seg, når vi på et grunnleggende plan ikke har sett noe som en gang ligner på en betydelig endring i systemets effektivitet eller bruk?
Samme VG publiserer i dag en ensidig forsvarstale for VAR fra generalsekretær i NFF, Karl Petter Løken, uten å ta seg bryet med å hente inn perspektiv fra hans meningsmotstandere. I artikkelen fremsetter Løken følgende påstand:
«Karl-Petter Løken påpeker hvordan forbedring av VAR ikke bare er knyttet til teknologi, men også erfaring. NFF-toppen mener erfaring fra utlandet viser hvordan det tar to sesonger før VAR «setter seg».»
Det ville være relevant å spørre hvilken erfaring Løken viser til her, men artikkelforfatteren lar det tilsynelatende passere. Ser man på Premier League har man nå benyttet VAR i en årrekke, uten at meningsmålinger antyder at tilskuere eller supportere er mer tilfreds med systemet. Snarere tvert i mot. Stadig får vi servert hårreisende VAR-feil i ligaer som har praktisert dette i flere år. Her hjemme fikk vi først høre at VAR behøvde noen runder på å sette seg, en påstand som har bli modifisert opptil flere ganger for å unnskylde rot, feil og forvirring i Eliteserien.
Dette er VAR-debatten vinteren 2025. Ikke bare bygger NFFs ulike representanter syltynne argumenter som enkelt kan bestrides og demonteres – de gis også anledning til å fremføre disse argumentene i riksdekkende media uten at de utsettes for nevneverdig kritiske oppfølgingsspørsmål. Selv om sportsjournalister flest ikke har all verdens erfaring av å dekke spørsmål som omhandler politikk og demokrati, er det likefullt trist at de såpass ofte reduserer seg selv til mikrofonstativ.
NFF og andre norske fotballedere med et hjerte for VAR kan fortsatt vinne årets VAR-kamp. Men i prosessen gjør de seg selv en enorm bjørnetjeneste og undergraver egen kredibilitet og rennomé. I denne saken går de i utakt med store deler av fotball-Norge, og tar til grep som vil ha negative ringvirkninger også utenfor den etablerte VAR-motstanden. I et land der klubbenes medlemmer fortsatt er suverene, er det en særdeles dårlig idé. For spørsmålet er ikke om VAR vil avskaffes, men når.