Dette er et gjesteinnlegg, skrevet av en ekstern, anonym bidragsyter. Innlegget er skrevet fra et supporterperspektiv og gir uttrykk for skribentens meninger.
Lillestrøm sportsklubb er klare for OBOS-ligaen, etter 4 år i det gode selskap. I løpet av en femårsperiode rykker altså klubben ned to ganger. Dette er selvfølgelig uhørt for en klubb som hadde 45 år sammenhengende i øverste divisjon i Norge før nedrykket i 2019. Klubben hadde opparbeidet seg et stødigere fundament, med tanke på økonomi, fasiliteter og andre rammevilkår. Da blir det selvfølgelig ekstra tungt å svelge at man har gått fra president til boms, når man sitter med mye bedre utdelte kort enn mange av sine motspillere.
Kortstokken er lagt til siden og byttet ut med et nytt kortspill. Nemlig svarteper. I dette enkle kortspillet er det ingen som ønsker å bli svarteper, den som har skylden for det som gikk galt. Dette handlingsmønsteret kan man kjenne igjen fra mange krisesituasjoner: Når ting ikke fungerer, begynner jakten på svarteper – den som får skylden for det hele. Og i denne krisen har det ikke manglet på kandidater. Søkelyset har blitt rettet mot flere, både i og utenfor klubben. Kokkim, Lauritsen og Mesfin har fått sin andel oppmerksomhet, særlig fordi de var sentrale lederskikkelser også ved nedrykket i 2019. Men det stopper ikke der. Selv supporterne har blitt dratt inn i diskusjonen, og noen har hevdet at deres sterke meninger har påvirket sportslige avgjørelser. Når også medieprofiler blir anklaget for å ha bidratt til elendigheten, forstår man at det er et kollektivt svarteperspill i gang. Det virker som om alle håper å finne noen andre å peke på – men ingen vil sitte igjen med kortet selv.
Hvordan kunne det skje? Korthusets oppbygging
Klubben er, og skal være større enn en enkelt person. Det er mulig at å få satt halen på grisen og finne én skyldig er tilfredsstillende, men jeg tviler på at det alene vil gjøre klubben bedre rustet til å prestere bedre sportslig. Hjalp det sportslig at kokken måtte gå i sin tid? Har lederne som var her i 2019 frem til nå konsekvent levert dårlige resultater? Vil alt bli bedre om alle med lederansvar forsvinner ut portene?
I 2021 og 2022 så LSK ut som et sportslig mønsterbruk, etter å lenge ha slitt med sportslige prestasjoner og økonomiske vilkår. To år senere har hele sportslige fundamentet rast sammen, som vil få konsekvenser for resten av de gode rammevilkårene vi har bygget opp. Hvorfor er det sånn?
For å forstå dette så hjelper det lite å spille Svarteper. Da må man se til en annen type kortlek- nemlig korthuset. Et korthus består vanligvis av 52 kort, og det blir lett plukk-opp når det kommer et lite vindpust.
Når vindkastene kommer, faller korthuset sammen
Det største vindpustet LSK har møtt i senere tid er Bakke og Myhre sin overgang til Vålerenga i 2023. At vår hovedtrener valgte å gå til vår argeste rival skapte selvfølgelig storm i – og rundt sportsklubben. Det er noe som aldri skal skje, og skulle aldri skjedd. At en trener på et eller annet tidspunkt forlater klubben er ikke unikt, men at man går direkte til rivalen er langt utenfor normalen
Treneryrket er meget utsatt for turnover og skal primært levere resultater på kort sikt. Dette kan verste fall kan gå på akkord med langsiktige strategier. Årets sesong er det mest ekstreme eksempelet på levetiden til en trener, men er det unikt at en trener ikke overlever en strategiperiode?
Historiske linjer og trenerprestasjoner
Sett i et historisk perspektiv fra 1975, så har den gjennomsnittlige LSK-trener vært ansatt i 34,68 kamper og tar i snitt 1,39 poeng[1]. I løpet av en sesong på 30 kamper vil dette tilsvare ca. 42 poeng. I nyere tid i Eliteserien ville dette normalt sett holdt til en plassering mellom 6.plass og 8.plass.
Ser man bort fra de midlertidige løsningene som har vart under 12 kamper, så øker poengsnittet til 1,53 poeng per kamp. I løpet av en sesong på 30 kamper vil dette tilsvare ca. 46 poeng. I nyere tid i Eliteserien ville dette normalt sett holdt til en plassering mellom 5.plass og 7.plass.
[1] Til og med 1986 ble seier belønnet med kun to poeng. I 1987 ble det innført tre poeng for seier, null for tap, mens uavgjorte kamper ble avgjort ved straffespark. Vinner av straffesparkkonkurransen fikk to poeng, taperen ett. Fra og med 1988 har poengsystemet vært identisk med det vi har i dag.
Tabell 1 – Omregnet til poengsystem av 1988 og til 30-kampers sesong for å sammenlignes med dagens ordning.
Av historisk statistikk bør en trener i LSK ta 42-46 poeng og havne på en tabellplassering som ligger et sted mellom 5.plass og 8.plass. Det bør være også være den øverste sportslige ytelsesindikatoren når man evaluerer en treners prestasjon, og hvorvidt denne lederen skal fortsette sitt virke. Dette vil naturligvis variere ut fra rammefaktorer som økonomi, spillerstall, hovedtrener, etc. Allikevel så er det fra et statistisk perspektiv forventet at vi som supportere bør kunne forvente en sportslig prestasjon som harmoniserer med det statistiske grunnlaget.
Kontinuitet og trenerprestasjoner etter nedrykket i 2019
Siden nedrykket i 2019 er duoen Geir Bakke og Petter Myhre de eneste som representerer kontinuitet på trenersiden. Sammen hadde de et historisk høyt poengsnitt i løpet av sine 102 kamper ved roret. Trenerduoen samlet 1,75 poeng per kamp. Noe som tilsvarer ca. 53 poeng per sesong. Dette er nøyaktig den prestasjonen vi oppnådde i 2022-sesongen, hvor klubben tok en fjerdeplass i Eliteserien. Klubbens høyeste plassering siden 2007. Trenerduoen som har trent klubben i nest flest sammenhengende kamper, har det femte beste poengsnittet i klubbens historie, dersom man ser på bort fra trenere som har trent klubben i en halv sesong eller mindre:
Tabell 2 – Omregnet til poengsystem av 1988 og til 30-kampers sesong for å sammenlignes med dagens ordning.
Etter avgangen til trenerduoen i sommeren 2023, avsluttet LSK de resterende 18 kampene med midlertidige trenerløsninger i Simon Mesfin (6 kamper) og Eirik Bakke (12 kamper). Til sammen tok disse to 1,33 poeng i snitt. Dette tilsvarer 40 poeng i løpet av en hel sesong:
Tabell 3 – Trenerprestasjoner etter avgangen til Bakke-Myhre i sommeren 2023.
Før 2024-sesongen ble Andreas Georgson ansatt som ny hovedtrener. På tross av å ikke ha noe i sin CV som tilsier det, så skulle han forhåpentligvis representere en ny æra av kontinuitet. Slik ble det altså ikke. Georgson fikk 14 seriekamper, hvor han i snitt tok 1,36 poeng per kamp. Noe som ville tilsvart ca. 41 poeng i løpet av sesongen. Sett i et historisk perspektiv ville dette vært en tett opp mot den gjennomsnittlige LSK trener og således en helt ok prestasjon.
Sett i sammenheng med at rammefaktorene aldri vært bedre enn i de to siste årene, så vil man nok si at det hadde vært en liten underprestasjon. Lillestrøm Sportsklubb gikk 52,8 millioner kroner i pluss i 2023. Det er klubbens største økonomiske overskudd noensinne. Forventningene fra supporterne var derfor at man skulle reinvestere disse pengene til spillere, som aller helst skulle prestere noe bedre enn det historiske gjennomsnittet tilsier.
LSK kunne teoretisk sett havnet omtrentlig midt på tabellen i en normalsesong i Eliteserien, dersom Georgson var mannen som ledet laget ut sesongen og opprettholdt dette poengsnittet. Slik ble det ikke. Siden Georgsons avskjed i sommer har alle piler pekt nedover. Klubben vil totalt ha hatt fire ulike hovedtrenere i sesongens siste 16 kamper, med en gjennomsnittlig levetid på fire kamper. Frem til nå har disse samlet sett hatt et poengsnitt på 0,3 poeng per kamp. Dette kan i beste fall økes til 1,24 poeng, med seier i de to siste kampene. Mest sannsynlig vil det i beste fall øke til 0,86 i snitt. Slike sportslige prestasjoner er oppskriften på nedrykk.
Når avviket mellom rammevilkår, forventninger og sportslige prestasjoner avviker såpass mye, vil det selvfølgelig komme sterke ytringer om forandringer i ledelsen på Åråsen.
Kortstokkleik
Hovedtreneren er selvfølgelig hovedansvarlig for ledelsen av klubbens førstelag, kamplanlegging, treningsopplegg og utvikling av spillere. Følgelig er han også ytterste ansvarlig for lagets prestasjoner på kampdag. Men når bedre tilbud dukker opp, eller resultatene ikke går i trenerens vei, så er det helt naturlig at hovedtrener forlater sin ledelsespost.
At det har skjedd ting etter at Bakke-Myhre forsvant, frem til i dag, er det allikevel ikke noe tvil om. Det er også Mesfin åpen om i Spiss Vinkel, når han sier at «det samarbeidet jeg hadde med Myhre og Bakke, som var veldig dyktige og tydelige begge to … Det var en grunn til at vi hadde suksess i den perioden». I etterkant av dette har det også fremkommet at LSK faktisk ikke har styringsmekanismene og organisasjonen som skal til for å etterleve uttalt sportslig strategi, uten kontinuitet på trenersiden.
Som Mesfin selv uttalte i Spiss Vinkel, så er det «veldig vanskelig å følge en strategi når det blir så mye lederendringer. For hovedtrener er min fremste samarbeidspartner». Sett utenifra er den største lederendringen nettopp skiftet av trenere siden Bakke-Myhre forlot skuta. Daglig leder, styreleder og sportsjef er fortsatt de samme ansatte som var der i nedrykket i 2019, oppturene etter opprykket og den påfølgende nedturen i årets sesong. Han går allikevel langt i å hevde at «man er ikke en trenerstyrt klubb, selv om treneren er viktig i spillerlogistikken og viktig i å bygge en klubb videre». Hvorvidt dette kan hevdes som «fakta» kan dog diskuteres sett i lys av klubbens prestasjoner uten stabilitet i hovedtrener-stolen.
Når man er organisert slik at treneren er sportssjefens fremste samarbeidspartner, så har man også organisert seg på et lite robust fundament, som gjør det veldig vanskelig å følge en strategi. Klubben er, og skal være større enn en enkelt person. Man er ikke nødvendigvis en klubb som er styrt av en trener, men perioden etter Bakke-Myhre viser definitivt at man er meget avhengig av en kompetent trener, for å stå stødig i egne strategier. Dette gjør fundamentet i korthuset meget sårbart for eventuelle vindkast.
De sportslige resultatene vi ser nå kan ikke legges alene på hovedtrener. Det blir for lett når årets trenerkabal har bestått av 5 ulike konstellasjoner; Georgson, Asterhed, Mesfin-Ordinas, David Nielsen og Fagermo. Sett i retroperspektiv var det ikke kortspillet kabal vi spilte. Det ble mer som «en kortstokkleik – to-og-femti-plukk-opp», som Vidar Riseth ville sagt.
Når det blir så mange lederendringer i sportslig avdeling, blir det «veldig vanskelig å følge en strategi». Det blir også vanskelig for en spillerstall, som har involvert 35-40 spillere ila sesongen, å forholde seg til disse hyppige endringene. Rolleforståelsene og taktiske innganger til kamper endrer seg hele tiden. Om man er tiltenkt en rolle i primær- eller sekundærrolle i kampplanen blir uklart, og man kan oppleve usikkerhet rundt egen fremtid. Trenere og spillere er definitivt delvis ansvarlig for at det som skulle bli en hyggelig runde kortspill ble til to-og-femti-plukk-opp, men de er i beste fall sekundær- eller tertiæransvarlig.
Korthuset må bygges på et sterkere sportslig fundament
Som dette året har vist, så er det så utrolig lite som skal til før korthuset raser, og man sitter igjen med en bunke kort spredd utover bordet og gulvet. Videre sitter man igjen uten å helt vite hvem som var ansvarlig for at det veltet og en plan for hvordan man går videre ved et eventuelt ras. Men er det likevel noe vi kan lære av å bygge korthus?
Nå sitter du kanskje med 52 kort i hånda og vil begynne å stable kort oppå hverandre. Men først bør du tenke gjennom disse tingene: Hva vil du oppnå? Er underlaget solid? Kan det komme vindpust? Skal du bruke hjelpemidler for å bygge et mer solid fundament?
Primæransvaret for å bygge dette et bærekraftig korthus på et solid fundament er klubbens ledelse. Herunder daglig leder og sportssjef, med veiledning styreleder, resten av styret og eventuelt sportslig utvalg.
Går det an å tenke seg at sportsklubben på forhånd kan organisere seg annerledes – slik at man i fremtiden unngår pekeleken? Spørsmålet er hvorvidt LSK faktisk har styringsmekanismene og organisasjonen som skal til for å implementere og etterleve en konkret sportslig strategi over tid.
Fra utsiden er det vanskelig å se hvordan ansvaret er operasjonalisert og hvem som bør tildeles Svarteperkortet. Vi vet ikke hvor mye makt som er tilegnet sportsjef og trener eller hvor mye som er tillagt daglig leder og eventuelt styret.
Styret
Kokkim har tidligere understreket at det er styret, under hans ledelse, som har det øverste ansvaret for klubbens langsiktige strategi, bærekraftige drift og ivaretakelse av kjerneverdier. Styrets mandat er å sikre strategisk styring og kontroll, mens den daglige driften overlates til klubbledelsen og sportslig ledelse. Dette skaper en forventning om klare linjer mellom styrerommets beslutninger og operativ gjennomføring.
Utad har Kokkim vært en respektert leder og en tydelig stemme for klubbens sak i politiske og fotballrelaterte debatter. Samtidig har det de siste ukene kommet frem historier som antyder utfordringer i relasjonene mellom styret og både sportssjefen og spillergruppen. Dette har reist spørsmål om rolleforståelsen i styrerommet. Forholdet mellom styret og spillerne, som i en sunn struktur skal være begrenset, tyder på uvanlige omstendigheter eller manglende etterlevelse av rollefordelingen.
Disse utfordringene har blitt særlig tydelige i håndteringen av trenersituasjonen og spillerlogistikk. Etter kun to kamper med Asterhed som midlertidig hovedtrener, besluttet styret å gi ham ansvaret ut sesongen. Denne avgjørelsen ser ut til å ha vært preget av et behov for rask avklaring, fremfor en grundig, strategisk vurdering. Senere, da resultatene uteble, ble situasjonen forverret. Under et pubopphold i Lillestrøm, hvor styremedlemmer så en kamp sammen med supportere, opplevde de sterke reaksjoner etter et tap. Selv om stemningen på puben var amper, var det styret selv som tok en ad hoc-beslutning om å fjerne Asterhed samme kveld.
Det er viktig å understreke at slike beslutninger er klubben og styrets ansvar alene. Supporternes engasjement er en naturlig del av klubbens liv og bør ikke betraktes som skyld i disse situasjonene. Presset fra utsiden, som også preget spillerlogistikken, ble forsterket av interne utfordringer. Styret og sportssjefen valgte kortsiktige spillerkjøp, tilsynelatende som en respons på ytre forventninger, fremfor å følge en langsiktig strategi.
Som et styremedlem selv innrømmer:
– Den tilliten som folk hadde til hverandre forsvant litt. Det førte blant annet til større grad av rolleblanding. Vi i styret er satt til å sikre rammene. Valgene som tas innenfor de rammene skal vi ikke mene for mye om. Det siste året har vi i større grad blitt påvirket av stemmer utenfra.
– Sitat – Romerikes Blad
Disse hendelsene reflekterer en intern dynamikk der styret har latt ytre påvirkning overskygge sitt eget strategiske ansvar. Det er en situasjon som krever refleksjon og læring for å gjenoppbygge tilliten mellom styret, administrasjonen og klubbens medlemmer – uten å plassere ansvar på supportere som bare ønsker klubbens beste.
Daglig leder
Robert Lauritsen har, som daglig leder, et klart mandat for å sikre klubbens drift og utvikling i tråd med klubbens visjon, strategi og økonomiske mål. I denne rollen forventes han å være både administrativ og operativ leder, ansvarlig for å lede den daglige driften og forvaltningen av klubbens ressurser, samt å bidra til utvikling av klubbens langsiktige mål. Hans samarbeid med sportsdirektør og økonomisjef skal være tett, for å sikre en helhetlig tilnærming til klubbens styring.
Imidlertid har Lauritsen vært langt mer synlig i den kommersielle og administrative delen av klubben, enn i de sportslige beslutningene og prosessene. Dette kan delvis skyldes klubbens struktur, hvor de sportslige styringsmekanismene tradisjonelt har vært delegert til sportsledelsen. Lauritsens utadrettede rolle har vært sterkest knyttet til å sikre økonomiske inntekter gjennom sponsoravtaler og arrangementer, og det er i disse sammenhengene han har hatt størst synlighet i media og offentligheten. Hans uttalelser om økonomiske konsekvenser har vært blant de mest fremtredende, og han har flere ganger uttalt at det er for tidlig å gjøre endelige vurderinger om de sportslige aspektene av klubbens utfordringer.
Samtidig har hans rolle i forhold til den sportslige ledelsen og klubbens sportslige prestasjoner vært mer distansert. Lauritsen har hittil ikke vært særlig synlig i offentlige uttalelser om trener- og spillerbeslutninger, og har i større grad overlatt disse til sportsdirektøren og styret. Dette kan sies å reflektere en forståelse for at de sportslige beslutningene er et separat ansvar, og at han som daglig leder har et overordnet ansvar for klubbens drift, men ikke nødvendigvis skal ta del i dag-til-dag-operasjonene på dette området.
Denne oppdelingen av ansvar har imidlertid ført til at hans rolle, i hvert fall utad, fremstår mer som en administrativ og kommersiell leder, og det kan stilles spørsmål ved hvorvidt han har vært tilstrekkelig engasjert i den sportslige utviklingen av klubben. I en situasjon som den klubben står i nå, hvor det har oppstått utfordringer både på banen og i relasjonene mellom styret, sportsledelsen og spillergruppen, er det grunn til å stille spørsmål ved om den klare adskillelsen mellom hans rolle og de sportslige beslutningene har ført til et vakuum. I et slikt vakuum har beslutninger, som trenerbytte og spillerkjøp, kanskje blitt mer preget av ytre påtrykk og kortsiktige behov enn av en langsiktig sportslig visjon.
Som daglig leder har Lauritsen et ansvar for å ivareta både de administrative og kommersielle oppgavene, men han har også en viktig rolle i å sikre at klubbens sportslige ledelse har de riktige rammene for å utføre sitt arbeid. Det kan hevdes at Lauritsens tilnærming har vært for utilstrekkelig integrert med den sportslige ledelsen, og at dette, i en tid med sportslige utfordringer, har ført til manglende helhet i klubbens beslutningsprosesser.
I lys av den nåværende situasjonen, hvor klubbens sportslige og organisatoriske struktur har blitt utfordret, er det klart at Lauritsen, som daglig leder, står overfor en utfordring i å finne balansen mellom sine administrative og kommersielle ansvarsområder, samtidig som han er i stand til å støtte klubbens sportslige utvikling på en mer proaktiv måte.
Sportssjef
Simon Mesfin har det overordnede ansvaret for klubbens sportslige strategi, som omfatter spillerrekruttering, spillerutvikling og salg. Hans oppgaver inkluderer å forhandle og sikre overganger, kontrakter, samt å samarbeide med speideravdelingen og trenerteamet for å finne og vurdere potensielle spillere. Dette er også oppgaver han har vært åpen om i offentlige uttalelser, noe som har ført til at han har fått størst kritikk når ting ikke har gått som forventet.
Imidlertid kan det virke urettferdig å legge hele skylden på Mesfin, da hans rolle også innebærer å være bindeledd mellom klubbledelsen og det sportslige apparatet. I podcasten Spiss Vinkel har han selv uttalt at hans oppgave er å innstille på de beslutningene han mener er riktige, men at han har begrensede fullmakter til å fatte endelige beslutninger på egenhånd. Denne uttalelsen peker på en viktig dimensjon i klubbens struktur, nemlig at beslutningene om klubbens sportslige retning i stor grad er avhengige av godkjennelse fra styret og klubbledelsen.
Sammenhengen mellom sportsjefens uttalelser og de utfordringene som har oppstått i forholdet mellom styret, sportsdirektør og spillergruppe peker på en uklar ansvarsfordeling, som har blitt en av klubbens største utfordringer. Styret bør primært godkjenne den overordnede strategien for spillerlogistikk og utvikling, mens sportslig ledelse, inkludert sportsjefen, bør ha detaljkompetansen og myndigheten til å fatte beslutninger om spesifikke spillere, taktikk og laguttak. Når styret involverer seg for mye i disse konkrete sportslige beslutningene, kan det føre til forvirring om ansvarsområdene, som igjen kan svekke klubbens evne til å gjøre nødvendige endringer på en effektiv måte.
En annen faktor som har komplisert Mesfins rolle i denne perioden, er hans helse. Sportsjefen har vært 80 prosent sykemeldt gjennom store deler av sesongen, og har fortsatt vært ute av arbeid når vi skriver november 2024. Denne reduksjonen i kapasitet har naturligvis hatt betydelig innvirkning på klubbens sportslige arbeid, både strategisk og operativt. Den svekkede tilstedeværelsen har ført til at andre i klubben, inkludert trenerteam og klubbledelse, har måttet påta seg mer ansvar, noe som har forsterket den allerede eksisterende uklarheten i ansvarsfordelingen.
Det er tydelig at sportsjefen har et ansvar for å lede klubbens sportslige strategi, men de fysiske og organisatoriske utfordringene han har møtt har gjort det vanskelig å utføre denne rollen fullt ut. I lys av dette, bør klubbens ledelse og styret vurdere hvordan man kan styrke både sportslig ledelse og intern kommunikasjon, slik at ansvarsområdene blir tydeligere, og klubben kan operere mer effektivt, både på og utenfor banen.
Organisasjonen sett i sammenheng
Det som er usikkert er hvilke ansvarsområder som prioriteres lavere, ved slike uforutsette hendelser. Hvordan ivaretas dette ansvaret ved sykemelding? Hvor mye besluttes da av sportssjef og hvor mye besluttes av styret? Ideelt sett bør det ivaretas av personer med faglige kvalifikasjoner og som har et sterkt eierskap til klubbens sportslige strategi. Skal dette ansvaret delegeres opp til daglig leder hvor han inntar en mer aktiv rolle i sportslige beslutninger, i samarbeid med trenerteamet og speideravdelingen? Eller skal det delegeres ned til andre i sport? Kan det kombineres ved å benytte sportslig utvalg mer aktivt og opprette en arbeidsgruppe bestående av speidere, trenere og administrasjon, for å dele oppgavene? For å svare på dette må korthusets oppbygging sees i sammenheng.
I kriser er det ofte slik at man må prioritere det operative for å holde korthuset sammen, men det vil da ofte gå på akkord med de strategiske, lange linjene. Når man i tillegg ikke har sin fremste samarbeidspartner på det operative, nemlig hovedtrener, så blir situasjonen ytterligere forverret.
Delegert ansvar ned i organisasjonen?
I kortere perioder har vi stått uten hovedtrener, og da har mekanismene vært at sportsjef tar et ansvar lengre ned i organisasjonen, i form av trenerverv. Er det de samme mekanismene som slår inn når sportsjefen blir sykemeldt?
Utad virker dette lite sannsynlig. LSK har ikke uttalt at de har noen som har hovedansvaret for å lede klubbens talentspeiding og spillerrekruttering. I flere andre skandinaviske klubber ville et slikt ansvar kunne tillegges en rolle som sjefsspeider, også kjent som «Chief Scout» eller «Head of Scouting,». Rollen innebærer å identifisere spillertalenter som passer klubbens spillestil, sportslige behov, og økonomiske strategi, og samtidig være en nøkkelperson i klubbens transferstrategi, inkludert planlegging av spillerkjøp og salg.
I LSK er det i hovedsak to som jobber med speiding. Espen Olsen er «ansatt som felt-scout, og skal være mest ute i felten og se kamper kontinuerlig i vårt scouting-område som er Norden», uttale Mesfin i forbindelse med ansettelsen. I tillegg til å være en felt-scout for Lillestrøm, jobber han også 50 prosent i en stilling på Wang Romerike. I samme artikkel som denne ansettelsen ble presentert, ble det også forklart av Mesfin at LSK også skulle ansette en data-scout. Denne personen skal sitte in-house og gjøre alt av filter-arbeidet – slik at vi vet hvor vi skal scoute til enhver tid. Fra artikkelen var det tydelig at dette skulle gjøres i samråd med sportsjef og trenerteamet.
I denne rollen valgte man å ansette Rune Haavelmoen. I saken hvor Rune ble presenter som data-scout beskrev han rollen som at «det blir også litt spillerlogistikk som innebærer å være med Simon og Espen på scouting, men mest data scouting (…) og video med både motstandere og enkeltspillere». I tillegg til dette er han også med på treningene «for å bli så rå som mulig på hvordan LSK ønsker å spille som selvfølgelig legger føringer for hvordan jeg tror andre lag tenker at de skal spille mot LSK».
Samlet sett forsterker de kapasiteten til å identifisere spillertalenter som passer klubbens spillestil, sportslige behov, og økonomiske strategi, både gjennom data og fysiske observasjoner ute på feltet. En utfordring med disse ansettelsen er at begge to kun er rådgivere og at ingen av disse har et formelt lederansvar, som gjør at ingen av de er satt i stand til å lede arbeidet i klubbens transferstrategi, inkludert planlegging av spillerkjøp og salg. Dette ansvaret hviler derfor på sportsjefen. Noe som har vist seg å være sårbart ved sykdom og fravær av en permanent hovedtrener over tid.
Kan daglig leder innta en mer aktiv rolle i sportslige beslutninger?
Som nevnt, så har man, sett utenfra, en daglig leder som er langt mer involvert i kommersielle og administrative tema, mens de sportslige styringsmekanismene håndteres separat. Når den daglige lederen fokuserer på kommersielle og administrative aspekter, mens sportslige beslutninger håndteres separat av en sportsdirektør eller sportslig leder, blir ansvarsområdene mer spesialiserte og man reduserer risikoen for interessekonflikter. Dette kan sikre at begge områder får tilstrekkelig oppmerksomhet og kompetanse. Videre vil en daglig leder som prioriterer økonomisk vekst og sponsorarbeid kunne bidra til en mer bærekraftig klubbdrift. I tilfeller som LSK, hvor Lauritsen har hatt fokus på økonomiske konsekvenser og sponsoraktiviteter, kan dette styrke klubbens økonomiske fundament.
Det fører allikevel med seg en hel del svakheter. Dersom den daglige lederen har begrenset innsikt eller innflytelse i sportslige prosesser, kan det oppstå et gap mellom klubbens visjon og sportslige resultater. Dette kan gjøre det vanskelig å sikre en helhetlig utvikling av klubben og øker risikoen for silo-tenking. Videre vil en klar skillelinje mellom kommersielle og sportslige ansvarsområder kunne føre til mindre samarbeid og koordinasjon, noe som kan hemme klubbens langsiktige utvikling. Når sportslige styringsmekanismer overlates til én person, blir klubben sårbar for utfordringer som sykdom, turnover eller feilvurderinger fra sportsdirektørens side. I tillegg vil en daglig leder som hovedsakelig er synlig i kommersielle sammenhenger oppleves distansert fra klubbens kjerneverdier og sportslige ambisjoner, noe som kan påvirke relasjonen til supportere og det offentlige.
Slik klubben oppfattes utenfra, vil det virke mot sin hensikt å alene delegere ansvaret for sportslige beslutninger til daglig leder. Klubben har en klar skillelinje mellom kommersielle og sportslige ansvarsområder, og de sportslige styringsmekanismene er i stor grad overlatt til sportsjefen. Dette ansvaret bør ivaretas av personer med faglige kvalifikasjoner og et sterkt eierskap til klubbens sportslige strategi. Selv om det kan være rom for at daglig leder inntar en mer aktiv rolle i sportslige beslutninger, bør dette skje i samarbeid med trenerteamet og en ansvarliggjort speideravdeling. Fraværet av slike strukturer har vist seg å være svært sårbart, spesielt ved fravær av sportsjef og hovedtrener. I lys av disse utfordringene er det klart at det ikke er hensiktsmessig for Robert Lauritsen å påta seg et større ansvar for de sportslige beslutningene, ettersom manglende styringsmekanismer og faglig kompetanse kan svekke klubbens langsiktige stabilitet og utvikling.
Veien videre: Fra korthus til solid fundament
Lillestrøm Sportsklubb har opplevd både sportslige oppturer og nedturer gjennom sin historie, men dagens situasjon tydeliggjør hvor sårbart klubbens fundament blir når kontinuitet i ledelse og strategi brytes. Når sentrale nøkkelroller som sportsjef og hovedtrener enten forsvinner eller svekkes, blir det tydelig at mangelen på robuste styringsmekanismer gjør klubben ekstra utsatt.
Årets sesong har fungert som en vekker. Den har vist hvor raskt organisasjonen kan destabiliseres når grunnleggende strukturer er svake. Hyppige trenerbytter, fravær i ledelsen og uklar ansvarsfordeling har skapt kaos, svekket tilliten både internt og eksternt, og resultert i betydelig sportslig underprestasjon. Situasjonen ble ytterligere komplisert av at styret i enkelte tilfeller har involvert seg i operative avgjørelser, noe som har bidratt til rolleforvirring og svekket klubbens langsiktige strategi.
For å bygge en bærekraftig fremtid er det avgjørende at ansvaret i klubben fordeles klart og tydelig mellom styret, daglig leder og sportsjef. Uten en slik fordeling vil klubben forbli sårbar for motgang, med et fundament som ikke tåler press.
Styrets ansvar: Rammer og strategi
Styret har det overordnede ansvaret for å definere klubbens strategi og sikre dens langsiktige bærekraft. Dette innebærer å sette tydelige rammer for klubbens retning og sørge for at beslutninger som tas støtter opp under disse rammene. Styret må unngå å involvere seg i den daglige driften eller sportslige valg, da dette skaper uklare ansvarsforhold.
Årets beslutninger knyttet til trenersituasjonen og spillerlogistikk – særlig påvirket av ytre press fra supportere og media – representerer en tydelig rolleblanding. Dette har ikke bare svekket styrets troverdighet, men også skapt usikkerhet blant ledelsen og spillergruppen. Ved å fokusere på langsiktige mål og holde seg til sitt mandat, kan styret gjenvinne tilliten og styrke klubbens evne til å levere stabile resultater.
Daglig leders rolle: Brobygger og organisator
Daglig leder har en avgjørende rolle i å sikre at klubbens organisasjon fungerer helhetlig og bærekraftig. Dette krever å bygge bro mellom styrets visjoner og den daglige driften, samt å sørge for at sportsjefen og trenerteamet har de ressursene og strukturelle rammene som trengs for å lykkes.
Når sportsjefen er sykemeldt og hyppige trenerbytter skaper usikkerhet, ligger ansvaret hos daglig leder for å etablere robuste strukturer som kan håndtere slike utfordringer. Mens Lauritsen har hatt et sterkt fokus på kommersielle og administrative oppgaver, er det nødvendig at han også tar en mer aktiv rolle i å sikre bedre samhandling mellom klubbens ulike nivåer. Dette krever en helhetlig tilnærming som kan gi klubben stabilitet på både kort og lang sikt.
Sportsjefens ansvar: Strategisk lederskap
Sportsjefen er ansvarlig for å gjennomføre klubbens sportslige strategi, herunder spillerlogistikk, utvikling og salg. Dette er et nøkkelområde for klubbens suksess, men årets erfaringer viser hvor sårbart arbeidet er når strukturer og støtteapparat er utilstrekkelig. Fraværet av sportsjefen har vist behovet for å bygge en organisasjon som er mindre avhengig av enkeltpersoner.
For å styrke rollen må klubben investere i støttefunksjoner og tydeliggjøre ansvarsområdene i det sportslige apparatet. En styrket rollefordeling vil gjøre det mulig for sportsjefen å fokusere på strategiske mål, samtidig som det sikrer kontinuitet ved fravær eller turnover.
Veien til en bærekraftig fremtid
For å sikre en sterk fremtid må LSK implementere konkrete tiltak som kan løse dagens utfordringer og forhindre at lignende situasjoner oppstår igjen:
- Tydelig ansvarsfordeling: Det må være klart hvem som har ansvar for hva, og hvilke beslutninger de har mandat til å ta. Styret må fokusere på strategi, daglig leder på helheten, og sportsjefen på sportslig utvikling.
- Bedre samhandling: Klubben må styrke kommunikasjonen og samarbeidet mellom nivåene, med en felles forståelse for mål og prioriteringer. Dette vil bygge tillit og effektivisere beslutningsprosessene.
- Robuste strukturer: LSK må tåle press, sykdom og turnover i nøkkelroller uten at det påvirker strategien. Dette krever langsiktig planlegging og prosedyrer som sikrer stabilitet.
- Langsiktighet i fokus: Sportslige og administrative avgjørelser må forankres i en overordnet strategi som prioriterer bærekraft fremfor raske løsninger.
LSK har historisk sett vist evne til å reise seg fra motgang, og denne krisen bør sees som en mulighet til å styrke klubbens fundament. Dette handler ikke bare om å løse dagens problemer, men om å skape en organisasjon som kan møte fremtidige utfordringer med styrke og stabilitet.
Ved å etablere tydelige roller, bygge robuste strukturer og prioritere langsiktig strategi, kan LSK ikke bare komme seg ut av dagens situasjon, men også bli en klubb som igjen skaper stolthet blant supporterne. Dette er en mulighet for LSK til å vise at de kan spille sine kort riktig – og bygge en grunnmur som tåler tidens prøvelser.
