Det har gått et helt år siden dommedag, ragnarok og Romerikes fall sammenfalt på djevelens bursdag. Etter nesten 12 måneder i skjærsilden er marerittet endelig over, og alle i og rundt LSK kan ta juleferie vel vitende om at balansen er gjenopprettet. Sesongen har på ingen måte vært en overbevisende seiersparade. Det finnes gode grunner til å stille spørsmål ved det vi har bedrevet i år, men en fundamental forandring har skjedd: Etter et tiår i fritt fall ser Lillestrøm Sportsklubb endelig ut til å ha fått et slags grep på tilværelsen. Forhåndsfavoritter eller ei; LSK var fortsatt i fritt fall da vi gikk inn i denne sesongen, og de første ti kampene ga oss de laveste bunnpunktene klubben har opplevd i moderne historie. Samtidig har 2020 også vært året der vi ser ut til å ha stoppet fallet og sakte begynt å klatre i rett retning.
Det er hevet over enhver tvil at klubben har en massiv utfordring foran seg, om 2020-sesongen skal bli starten på en ny reise mot toppen av norsk fotball. Minutter etter at opprykket ble klart leverte Geir Bakke et intervju der han pratet om planene for neste år, og iskaldt konstaterte at klubben må bli mye bedre på alle områder. Fra utvikling av lag og enkeltspillere til rekruttering, økonomi og marked. Det kan man kanskje synes er et kjedelig fokus i en sådan stund, men for min egen del var det den mest betryggende beskjeden jeg kunne høre. Vi er kanskje en klubb fra et lite sted, men også en klubb som er forankret i en langt større region enn bare Lillestrøm by. I tillegg konkurrerer vi i en liga der langt mindre klubber demonstrerer hvor mye man kan få ut av begrensede ressurser. Det finnes ingen grunn til at Fugla ikke skal kunne etablere seg som et stabilt topp-5 lag i Eliteserien.
Det er dog mye som må forbedres i Sportsklubben før man kan realisere ambisjoner om toppstrid. Dels er det innlysende at Bakke har en jobb å gjøre i vinter for å heve kvaliteten på eget spill og skape et lag som er slagkraftig på Eliteserienivå. Få vil protestere når jeg sier at det fortsatt ikke har vært en tydelig signatur på LSKs spill denne sesongen. Her må man virkelig utnytte tida fra man samles igjen i januar, fram til serien sparkes i gang i April. Men for at Bakke skal stable et slagkraftig lag på beina er han nødt til å ha en spillertropp av beste mulige kvalitet, og enn så lenge er det fryktelig mange spørsmålstegn som må avklares.
Det som står klart, er at vi kan vente oss et lite generasjonsskifte. Smarason har allerede meldt flytting til Island, og i helgen kom også bekreftelsen vi egentlig har gått og venta på; Melgalvis og Rafn forlater Fugla i vinter. Simen Kind Mikalsen vil være ute etter operasjon i det han går inn i sitt siste kontraktsår. I tillegg er hverken Fredrik Krogstad eller Marius Amundsens fremtid avklart. Det virker som om timingen er rett for å gjøre en del utskiftninger blant de mest rutinerte spillerne i troppen, og kvalitetsmessig er jeg ganske trygg på at vi kan få inn gode erstattere som vil styrke oss på lengre sikt.
Det jeg er mer spent på er hvorvidt vi kan beholde sesongens mest toneangivende spillere, og da spesielt Kaan Kairinen. At Kaan er en fet spiller så man ganske tidlig, men etterhvert som sesongen gikk ble det klart at han er en klassespiller som uten tvil vil holde godt nivå også i Eliteserien. I det vi går inn i vinterens overgangsvindu, må Kaan Kairinen være LSKs høyeste prioritet på overgangsmarkedet. Det er på ingen måte en enkel jobb, all den tid Kaan eies av Midtjylland og andre bud kan komme på bordet den nærmeste tiden. Håpet knyttes til at Kaan selv har et sterkt ønske om å bli i LSK, og på så måte legger grunnlag for en avtale under antatt markedspris med større gevinst ved videresalg.
Kaan Kairinen gjør seg klar til å slå en dødball.
Foto: Fredrik Tyskeberg
Samtidig hører vi en hel del prat om en ung midtbanespiller ved navn Markus Solbakken. Ikke bare et spennende talent, men også sønn av en av de aller største i LSK-historien. På dette tidspunktet står det ganske klart at Solbakken skal videre til ny klubb etter sesongen, og LSK kommer hyppig opp i sammenhengen. Overgangspraten har gått i tidligere vinduer, og HA skrev forut for HamKam-kampen at LSK er en brennhet kandidat. Her må det tillegges at Solbakken fortsatt har et år igjen av sin kontrakt på Hamar. Espen Olsen kommer med andre ord ikke til å la guds sønn gå vederlagsfritt.
Selv om LSKs økonomi ser ut til å være under bedre kontroll enn på mange år, disponerer ikke Simon Mesfin et gigantisk overgangsbudsjett. Således er det noe urealistisk å tro at vi kan strø rundt oss med overgangssummer for spillere som Kairinen og Solbakken. Antakeligvis vil klubben prioritere å signere Kairinen permanent, i den grad det lar seg gjøre innen forsvarlige rammer. Om vi nå mot all formodning har råd og mulighet til å hente begge spillerne, melder det seg et annet spørsmål: Er det den beste måten å disponere klubbens midler på?
Uten at jeg nødvendigvis mener at Kairinen og Solbakken kun kan hentes på bekostning av hverandre, er det interessant å ta en sammenligning for å forstå hva de to bringer til torgs. Begge spillerne har så og si vært fast inventar på respektive lag i år, begge i sentrale midtbaneposisjoner med et par korte vikariat i en mer defensiv rolle. Begge har spilt på lag som har hatt litt trøbbel innledningsvis i sesongen, men etterhvert løftet seg og klatret på tabellen. Med andre ord er årets sesong et ganske godt grunnlag for å sammenligne de to. For ordens skyld; Statistikken i denne artikkelen er basert på OBOS-ligaens 28 første runder.
Markus Solbakken i aksjon.
Foto: Frederik Garshol / Ham Kam
De fleste som har sett Kaan og Solbakken i aksjon over et par kamper vet at begge er spillere med godt overblikk og gode pasningsføtter. Statistikken for 2020 viser at de ligger ganske nært hverandre i totalt antall pasninger gjennom sesongen. Solbakken med 43.69 pasninger per 90 minutter. Kaan med 40.37. Om vi går litt nærmere inn i tallmaterialet for årets sesong, ser man at det finnes en liten forskjell i de to spillernes pasningsstatistikk. Selv om det ikke er et hav av forskjell, ligger faktisk Markus Solbakken et hakk foran Kairinen på presisjon:
Jevnt over ligger Solbakken på 87.8% presisjon i pasningsspillet, mot Kairinens 83.8%. Som diagrammet over viser går denne forskjellen igjen i de alle fleste typer av pasninger. Samtidig er en noe større andel av Kaans pasninger langpasninger, gjennombruddspasninger og pasninger til siste tredjedel. Det er nærliggende å tro at Solbakken tar mindre risiko i sine offensive pasninger og velger bort noen «hail mary» varianter som Kaan kanskje slår til på. En del av dette kan kanskje tilskrives spillestil, der spillerne har ulike instrukser om hvor direkte de skal være. Nå har ikke LSK vært fryktelig direkte i år, og har vesentlig høyere ballinnehav enn Kamma, så spillestil er antakeligvis en utilstrekkelig forklaring.
Tar vi en kikk på det defensive blir forskjellene straks mer utprega. Til en viss grad har nok dette sammenheng med at Kairinen er et par år eldre, og har litt mer robust fysikk en Solbakken, og det er muligens en forskjell som jevner seg ut over de neste årene:
I det meste som gjelder duellspill er Kairinen sterkere, og særlig i luftdueller er forskjellen stor. Solbakken går i halvparten så mange luftdueller som Kairinen og vinner langt færre av de han er involvert i (63% for Kaan og 44% for Solbakken). Solbakken vinner flere av sklitaklingene sine, men antallet sklitaklinger de to utfører er så liten at forskjellen er ubetydelig i praksis.
Antallet interceptions er noenlunde likt mellom de to, og antallet klareringer per 90 minutter er tilsvarende lavt for begge. Statistikken for balltap og gjenvinning er derimot interessant. Kairinen mister ballen mye oftere enn Solbakken, men det meste av forskjellen kan tilskrives balltap på offensiv halvdel. Antallet balltap på egen halvdel er nokså likt. Når det gjelder gjenvinning ser det også ganske likt ut. Kairinen vinner flere baller, men Solbakken vinner den oftere på offensiv halvdel.
Offensivt kan det se ut som at «modenhet» igjen er en sterk faktor som skiller de to spillerne, og her kommer vi igjen tilbake til et område denne bloggen liker å mase om: Hvor og når man velger å avslutte.
42% av Kaans avslutninger tas i straffefeltet, mot 27% av Solbakkens. Det er nok en sterk bidragsyter til at kun 28.6% av Solbakkens skudd treffer innafor ramma, mens Kairinen treffer i 59.4% av tilfellene. Det medfører i sin tur at Kaan har en xG per avslutning på rundt 0.114, mens Solbakken er helt nede på 0.047. Ved å titte på xG per avslutning kan vi danne oss en god forståelse av hvor gode de to spillerne er på å velge sine avslutninger. I tidligere innlegg om xG har jeg nevnt at ca. 11% av alle avslutninger i Eliteserien ender i mål, noe som tilsier at at Kaan leverer helt på gjennomsnittet, mens Solbakken har mye å gå på. For ordens skyld: Kaans målsnitt har i 2020 vært dobbelt av Solbakkens. 0.16 mål per 90 minutter mot 0.08.
Nå skal ikke sentrale midtbanespillere først og fremst vurderes på målproduksjon, og det er kanskje mer interessant å titte på sjansene de setter opp for medspillere. Ser vi på expected assists per skuddassist, ligger begge gutta på samme nivå med drøyt 12%. Altså kan man statistisk sett forvente seg at det blir mål 12% av gangene de er nest sist på ballen. Den store forskjellen her er at Kairinen har et høyere antall skuddassist per kamp. Forskjellen er i seg selv ikke stor nok til å forklare hvorfor Kairinen står notert med 5 assists og Solbakken kun har 1, og en del av dette må nok tilskrives kvaliteten på deres respektive medspillere.
Til Solbakkens fordel skal det nevnes at han oftere utfordrer og bryter ledd. Selv om de to spillerne stiller likt i uttelling på dribbling, utfordrer Solbakken mye oftere. I tillegg til å være en mer aktiv dribbler, Står Solbakken også for dobbelt så mange progressive løp.
Jevnt over prater vi fortsatt om to veldig like spillere. Fellestrekkene er langt flere enn ulikhetene. Kairinen er mer hardfør og bedre rustet for duellspill, men mye av dette kan nok tilskrives alder og utvikling. Kairinen er bedre i avslutningsfasen, mens Solbakken står for en del «dumme» avslutninger. Dette er igjen noe som blir bedre med alder og som lett kan adresseres av trener. Solbakken er på sin side mer presis i pasningsspillet, noe som delvis kan tilskrives det faktum at Kairinen står for flere offensive og direkte pasninger. Når alt kommer til alt er dette to ganske like spillere, der en ligger lengre frem i utviklingen og er bedre rustet for spill på høyeste nivå.
Selv om Kaan Kairinen er en bedre spiller per dags dato, er Markus Solbakken veldig interessant som en potensiell erstatter. Om det nå ikke skulle løse seg med Midtjylland, er Solbakken så og si en perfekt arvtager. Gitt at interessen fra LSK er så reell som man får inntrykk av i media, er det gledelig å se at man titter på spillere med såpass lik profil. Det tyder på at man er mer opptatt av å fylle spesifikke roller i laget, enn å bare gå etter den objektivt sett beste spilleren. LSK kan ganske sikkert rekruttere bedre spillere enn Markus Solbakken. Spørsmålet er om man kan hente bedre spillere som passer like godt i akkurat den rollen?
Om vi da antar at Simon Mesfin utretter et mirakel og signerer Kaan Kairinen på fast basis, står vi igjen med et interessant dilemma: Vil Markus Solbakken fortsatt være en god investering dersom han ikke hentes for å erstatte Kaan Kairinen? Vår mest brukte midtbanetrio har denne sesongen bestått av Kaan, Mathew og Krogstad. Mathew og Krogstad er ikke bekreftet med videre, og kanskje må begge erstattes i vinter. Går Mathew og Krogstad ut må man sørge for å erstatte det de har bidratt med. Solbakken kan definitivt matche begge i pasningsspillet, og holder utvilsomt høyere klasse enn Krogstad. Jeg tviler dog på at Solbakken vil veie opp for det vi mister i form av duellstyrke, løpskraft og gjenvinning i midtbaneleddet. Det er i denne fasen av spillet han står seg dårlig mot Kairinen.
I et optimistisk scenario der vi faktisk henter Kairinen, klarer å forlenge med Mathew og fortsatt har penger til å kjøpe Solbakken, står det fortsatt ikke klart for meg at vi bør kjøpe Solbakken. I troppen har vi allerede en ung, uredd og offensivt anlagt midtbanespiller i Magnus Knudsen som vil kjempe om plass neste sesong. Ulrik Mathisen har vist seg som en spennende tilvekst i høst, og kan forhåpentligvis ta steget til eliten. Skulle både Krogstad og Kallevåg forsvinne, er jeg på ingen måte sikker på at enda en unggutt står lengst opp på ønskelista. På toppen av det hele skal vi huske at vi også har en jobb å gjøre med forsterkninger i andre posisjoner, og ikke kan blåse alt av penger på sentral midt.
Det gjenstår dog et scenario der det kan finnes en naturlig plass for både Kairinen og Solbakken. Vi vet at Kaan er kapabel til å aksle en ankerrolle. Om Mathew forsvinner kan det bli aktuelt å flytte Kaan inn i den posisjonen, noe som åpner døra for å hente inn Solbakken i rollen Kaan har spilt i år. Det forutsetter dog at man ikke har andre sterke kandidater på blokka, som kan fylle tomrommet etter Mathew uten å rokkere for mye i laget.
Markus Solbakken er utvilsomt et stort talent og en spiller som bør være klar for å ta steget til øverste nivå. Det betyr dog ikke at han er rett spiller for Fugla i 2021. Bakke og Mesfin har en jobb å gjøre med å få kabalen til å gå opp, og behovet for en spiller som Solbakken vil i stor grad handle om hvem som blir med videre, og hvem som går ut. Den sentimentale verdien av å få Guds sønn til Åråsen skal på ingen måte undervurderes, men til syvende og sist handler alt om å komponere et mest mulig slagkraftig lag forut for 2021-sesongen. Markus Solbakken kan være en av komponentene, gitt at resten av kabalen gir ham en tydelig plass i LSK 2021, men dersom både Kaan og Mathew skriver på nye LSK-kontrakter er det vanskelig å se at Solbakken er rett investering i dette vinduet.
En slik avgjørelse vil blant mange supportere oppleves som tjenestefeil av Simon Mesfin, da Solbakken ikke bare er en talentfull spiller, men også sønn til en LSK-legende som har betydd veldig mye for mange av oss. Det er utvilsomt det kjedelige valget. Men det vil også være et tegn på en moden og rasjonell strategi i spillerlogistikken, og på sett og viss også et symboltungt valg for en Fuglafamilie som ofte lar nostalgi gå foran nyskapning.
