Dilemma er en situasjon man befinner seg i når man er tvunget til å godta den ene av to like ubehagelige muligheter. Uttrykket stammer fra den greske retorikk.
Slik definerer store norske leksikon begrepet “dilemma”. I en måned preget av gode nyheter og generell velstand for fuglafamilien ble klubben også konfrontert med et tungt dilemma. Detaljene rundt salget av Thomas Lehne Olsen er godt kjent for oss alle, og ingen på eller rundt Åråsen kan vel si seg overbegeistret med utfallet.

Lehnes monstrøse prestasjon i 2021-sesongen har allerede blitt behørig dekket, også i denne bloggen, og behøver derfor ingen ytterligere forklaring. For å sette det hele i kontekst kan vi titte på hvor ofte en spiss leverer lignende tall i Eliteserien. Siden omleggingen til 16 lag i 2009 har totalt sju spillere putta mer enn 20 mål på en sesong. Statistisk sett inntreffer dette altså en gang annethvert år.
- Vidar Örn Kjartansson, 2014:
24 år gammel bøtta Kjartansson inn 25 mål for bydelslaget fra Helsfyr. Etter sesongen gikk han til Kina for en oppgitt sum på 20 millioner.
- Alexander Søderlund, 2015:
Samme år som han fylte 27, satt Søderlund 22 goaler for Rosenborg. Etter endt sesong kjøpte St. Etienne Søderlund for 14 millioner.
- Torgeir Børven, 2019:
21 mål for Odd året han fylte 28. Var på utgående kontrakt men uheldig med timingen, og pandemien satt en stopper for seriøs interesse fra utlandet. Endte opp med å ta en merkelig omvei via Rosenborg i to-tre måneder før han forsvant til Tyrkia for 3-4 millioner.
- Kasper Junker, 2020:
Kom til Glimt samme år som han fylte 26 og satt 25 mål på første forsøk. Etter en rotete overgangshistorie der Junker kom på kant med klubben forsvant han til slutt til Japan for 21 millioner.
- Ahmal Pellegrino, 2020:
Samme sesong putta 30 år gamle Ahmal Pellegrino 25 mål for KBK. Påfølgende vinter forsvant han til Saudia Arabia for en angivelig sum på 3.5 millioner, der Pellegrino etter sigende var nødt til å delfinansiere noe av overgangen selv. Med andre ord en nokså begrenset betalingsvilje fra kjøpende klubb.
- Ohi Omoijuanfo, 2021:
27 år gammel fikk Ohi endelig muligheten til å dra ut i Europa etter 27 mål i 2021 sesongen. Røde Stjerne la i sommervinduet et bud, men MFK ønsket å holde toppscoreren i skammens by ut sesongen, og lot derfor Ohi gå vederlagsfritt.
- Thomas Lehne Olsen,
2021: Slo ut i full blomst samme år som han fylte 30 og hamra inn 26 mål for Fugla. Ble kjøpt ut av en kontrakt som strakk seg ut 2022-sesongen og gikk til Dubai for en oppgitt pris rett under 5 millioner kroner.
Denne lista forteller oss et par ting. Scorer du mer enn 20 mål i en eliteserie-sesong spiller du ikke i Eliteserien neste år. Torgeir Børven er det eneste unntaket, men hans historie må sies å være preget av ekstraordinære omstendigheter. 20+ mål er nærmest en garanti for at en klubb med større finansielle muskler legger et tilbud på bordet.
Lista bærer også preg av spillere i et visst alderssegment. De mest ekstreme målmaskinene i Eliteserien tilhører aldersgruppa 25-30 år, og er ofte “late bloomers” eller spillere som har tatt noen omveier til toppen. Naturlig nok, da ekstreme målscorere som blomstrer i slutten av tenårene eller begynnelsen av 20-årene fort gjør seg såpass attraktive på overgangsmarkedet at de forsvinner ut av landet. 21 år gamle Anthony Ujah lå i 2011 godt i rute til å score 30 mål på en sesong, og gjorde nærmest som han ville i Eliteserien. Det sier seg selv at det er umulig å holde en sånn spiller fra en overgang til større sportslige utfordringer og lønnsvilkår man ikke finner i norsk fotball.
En spillers verdi vil i stor grad påvirkes av alder og utviklingspotensial. Selv om man vanskelig kan uttale seg skråsikkert om en spesifikk spillers fremtidige utviklingskurve, finnes det nok av studier og data rundt spilleres prestasjoner i relasjon til alder. I takt med at statistikk og data har blitt et flittig brukt verktøy innen spillerlogistikk og rekruttering, benyttes alder i økende grad som en faktor når man vurderer sportslig og økonomisk risiko og oppside.
Den antatte alderskurven, altså hvordan spillere statistisk sett utvikler seg med alderen, varierer fra posisjon til posisjon. Ulike roller krever ulike egenskaper, og visse egenskaper tåler tidens tann bedre enn andre. Tilgjengelig data viser dog at spillere statistisk sett når sin peak et eller annet sted mellom 25 og 30 år. Offensive spillere peaker tidligere enn defensive, og kantspillere peaker gjerne tidligst av alle. Som all statistikk forklarer dette kun gjennomsnittet i et stort tallmateriale. Det vil alltid finnes spillere med lengre holdbarhet som når høyden langt senere enn gjennomsnittet. Men disse er abnormaliteter i den store sammenhengen.
Med andre ord vil en spiller som har passert 20-årene nærmest alltid være lunken på overgangsmarkedet, uavhengig av prestasjoner. For oss som følger Thomas Lehne Olsen med argusøyne er det ganske tydelig at han er en spiller som kan holde seg på nåværende nivå i noen sesonger til. Utenlandske klubber vil dog ikke prioritere verdifulle ressurser på å tilegne seg inngående kunnskap om en spiller som statistisk sett er over høyden.
Både Lehne og Ahmal Pellegrino faller i denne kategorien. Statistisk sett har de allerede peaket, og er ikke veldig interessante for ligaer av betydelig høyere kvalitet. Dermed må man forholde seg til interesse fra forholdsvis svake ligaer med kunstig høy kjøpekraft. Spillere som er 3-4 år yngre vil tiltrekke seg mer interesse, da den statistiske sjansen for at de vil fortsette å levere på høyt nivå i noen år til er en mye større. Samtidig vil klubber i bedre ligaer også se etter spillere de tror har et stort utviklingspotensiale, og således i stand til å ta spranget opp fra nåværende nivå.
Uansett hvor latterlig lavt 5 millioner føles for oss som følger LSK tett, vil markedet aldri favorisere en spiller over 30. Realiteten er at kjøpesummene i dette segmentet er beskjedne, spesielt om spilleren kommer fra en lavt ranket liga. Når klubben selger Lehne for en såpass mager sum er ikke det isolert sett et dårlig salg. Noe særlig mer vil man antakeligvis ikke kunne forvente for en såpass gammel spiller.
Jeg klarer ikke på stående fot å komme på andre spillere i samme aldersklasse som har gått fra Eliteserien eller Allsvenskan for lignende summer. En 30 år gammel spiller fra norsk eller svensk liga er noe av et nisjeprodukt på det internasjonale markedet, og tiltrekker seg forholdsvis få budgivere. Med lav etterspørsel vil salgssummene variere en hel del, og i stor grad avhenge av tilfeldigheter. Det er helt enkelt kjøpers marked.

Foto: Fredrik Tyskeberg
Slik jeg ser det koker ikke spørsmålet ned til prislappen. Om man først skal selge en spiller som Lehne Olsen, tviler jeg sterkt på at man kan komme seg opp i et tosifret antall millioner. Det interessante i denne konteksten er hvorvidt inntektene fra et salg av Lehne er verdt mer enn det sporslige bidraget Lehne ville gitt LSK i 2022. For ordens skyld, la oss først fastslå hva LSK sitter igjen med:
LSK kjøpte i sin tid Lehne fra Tromsø for en antatt sum på 2 millioner. Tromsø har antakeligvis en videresalgsklausul, og med det krav på en viss % av den delen av overgangssummen som overskrider 2 millioner. Uten å kjenne detaljene i den avtalen, så kan vi rimeligvis anta at prosenten ligger mellom 10 og 20%. For enkelhets skyld kan vi operere med 15%, altså 450.000 kroner. I følge RB står kjøpende klubb for solidaritetsmidler, og det skal heller ikke ligge noe agenthonorar i denne avtalen.
Avhengig av videresalgsprosent er det rimelig å anta at vi sitter igjen med snaut 4.5 millioner. Kan vi anta at vi kan kjøpe en spiller for denne summen som vil gå rett inn og fylle hullet etter Lehne? Absolutt ikke. Den prestasjonen Lehne leverte i 2021 vil man aldri finne en garantist for, selv med et dobbel så stort budsjett. Blant 16 lag i Eliteserien vil kun ett lag statistisk sett ha en slik spiller. Og det kun annen hvert år. Det er ekstremt mye som skal klaffe om noe slikt skal inntreffe.
Og dette er selve dilemmaet. Skal man la Lehne Olsen gå vel vitende om at hans sportslige verdi for Fugla kan være større enn inntektene man får ved et salg? Eller skal man tvinge ham til å bli, og i prosessen hindre ham fra å sikre sin økonomiske framtid? Fra mitt ståsted virker det som klubben har satt seg selv i en vanskelig situasjon, ved å inngå en gentlemen’s agreement ved kontraktsforlengelsen. Mesfin hevder selv det ikke dreier seg om en gentlemen’s agreement, men hans beskrivelse av partenes gjensidige forståelse er mistenkelig lik definisjonen av en gentlemen’s agreement.
Uten å vite mer om denne avtalen er det vanskelig å si hvilket ansvar LSK har, men jeg antar at klubben sto i en dårlig forhandlingsposisjon i Desember 2019, da de sårt ønsket å sende rett signaler til alle i og rundt klubben. Uansett hva bakgrunnen er mener jeg klubben i det lengste skal unnvike denne typen av overenskomster, i alle fall når større økonomiske verdier står på spill. Alle avtaler som ikke kan formaliseres er potensielle fremtidige konflikter, og ender ofte ulykkelig for en eller begge parter.
Når man først har forvillet seg inn i en slik situasjon er det veldig vanskelig for LSK å sette seg på bakbeina. Man har åpenbart det juridiske på sin side, men risikerer også en bitter konflikt med en klubbprofil. LSK er en klubb som i stor grad opptrer meget ryddig og rettferdig med sine spillere, og sånn tror jeg de aller fleste ønsker at det skal forbli. Det signalet klubben ville sende ved å nekte Lehne denne overgangen i lys av en implisitt avtale, kan skitne til et godt rykte.
Det er åpenbart også en viss risiko forbundet med å la en lederskikkelse i spillergruppa gå misfornøyd inn i sitt siste kontraktsår med følelsen av at toget har gått. Ikke bare risikerer man å få en dårligere versjon av Lehne Olsen, men misnøye blant toneangivende spillere har en tendens til å forgreine seg i troppen.
Er dette en god overgang for LSK? Nei. Bør man operere med en annen tydelighet rundt avtaler og forventninger? Ja. Men når et slikt dilemma først oppstår tror jeg fortsatt at valget man falt ned på er det best for LSK på lengre sikt. Det beste utfallet hadde åpenbart vært at ingen seriøse bud kom på bordet, men som tidligere nevnt er det scenarioet lite sannsynlig når en spiller putter 26 mål på en sesong. Det finnes dog en oppside ved å gi Lehne denne muligheten nå og skilles som gode venner. Lehne vil over det neste året legge opp nok penger til å bygge det vakreste palasset på Moelven, og kan fort være tilbake på Åråsen før 2023-sesongen er i gang.
Så hva nå?
Selv om det ikke er gitt at Lehne ville matchet samme målsnitt i år, er sannsynligheten for at han ville gjentatt bedriften langt høyere enn for en erstatter. Lehne Olsen var utvilsomt LSKs sikreste mulighet til å ha en notorisk målscorer på Åråsen også i 2022-sesongen. Nå må man satse på helt andre kort, og det medfører åpenbart en langt høyere risiko for lagets målproduksjon. Akkurat dette er den store bekymringen som har kvernet i huet på mange fuglafans de siste dagene. Hvordan i alle dager skal man erstatte 26 seriemål?
Da jeg tidligere i år vurderte Lehne Olsens prestasjoner etter to tredjedeler av kampene var spilt, var det en ting som stakk ut: Lehnes effektivitet. Hans faktiske uttelling lå ca. 50% over hans forventede målproduksjon (xG). Det er den største forvandlingen fra tidligere år, der han enten har puttet like mye eller mindre enn forventet. Den effektiviteten har holdt i seg ut sesongen, og i følge Optas xG-statistikk endte han sesongen med 26 mål på 18 expected goals. Altså 44% over gjennomsnittlig effektivitet.
Når Lehne i intervjusituasjoner har blitt bedt om å forklare grunnen til den sjuke scoringsraten, har han selv kreditert måten laget spiller på. I LSKs spillestil, og med hans rolle, får Lehne ekstremt mye å jobbe med. Selvfølgelig skal han ha sin del av æren for å bidra til å skape gode angrep og muligheter gjennom riktige bevegelser og spilleforståelse, men det er hele lagets fortjeneste at Lehne Olsen har kommet til såpass mange muligheter.
Om vi titter på hans expected goals i 2021 ville altså en helt ordinær, gjennomsnittlig spiss putta 18 mål for Fugla i år. Alle andre år ville 18 goaler på en sesong gjort deg til folkehelt på Romerike. Kollektivet har bidratt til et ekstremt godt utgangspunkt som Lehne selv har kronet med latterlig høy effektivitet. Kombinasjonen av gode råvarer og Lehnes meget gode håndverk er grunnlaget for årets suksess.
Betyr det at LSK er helt avhengige av Lehne Olsen for å lykkes? Uten ham vil vi fortsatt ha et sterkt kollektiv i bunn, som beviselig kan skape massevis av muligheter for en spiss, men hvor lett er det å få tak i en spiss som overpresterer sin xG? La oss ta en titt på noen angrepsspillere med langt lavere antall mål i årets Eliteserie:
Aune Heggebø:
- 8 mål
- 4.9 xG
- 63% over gjennomsnittlig uttelling
Vidar Ari Jonsson:
- 11 mål
- 8.3 xG
- 32% over gjennomsnittlig uttelling
Jonathan Lindseth:
- 10 mål
- 5.9 xG
- 69% over gjennomsnittlig uttelling
Ebiye Moses:
- 8 mål
- 7 xG
- 14% over gjennomsnittlig uttelling
Ibrahima Wadji:
- 8 mål
- 6.9 xG
- 16% over gjennomsnittlig uttelling
Alioune Ndour:
- 7 mål
- 5.3 xG
- 32% over gjennomsnittlig uttelling
Kristoffer Normann Hansen:
- 7 mål
- 5.9 xG
- 18% over gjennomsnittlig uttelling
Titter man på tallene over ser man at Lehnes effektivitet ikke er unik i seg selv. Det som utpreger ham framfor alle andre spisser i Eliteserien er soliditeten han har vist i 2021, der han over en hel sesong har holdt samme høye effektivitet. Uten at jeg nødvendigvis mener at ovennevnte spillere er gode kandidater for å erstatte Lehne, viser statistikken at midt-på-treet angrepsspillere i mediokre og svake lag ofte scorer et godt stykke over sin forventede uttelling.
Selvfølgelig kan vi ikke undervurdere en spillers evne til å komme seg til sjanser gjennom posisjonering og bevegelser. Det er definitivt en faktor som påvirker forventede mål og målproduksjon. Men samtidig er ikke denne evnen en naturlig begavelse Lehne har.
En spiller som Torgeir Børven er langt bedre på dette området, og siden han fikk sitt gjennombrudd har det vært åpenbart at han har en instinktiv evne til å være på rett sted og finne rom. Lehne Olsen knakk først den koden i 2021, og mye av æren for det kan nok tilskrives god coaching og en bedre definert rolle i laget. I stedet for å fly rundt på hele den offensive halvdelen har bevegelsesmønstret i langt større grad fokusert på siste tredjedel. Lehne, som så mange andre spisser, har behøvd tid og coaching for å utvikle denne delen av spillet sitt.
Prosessen med å erstatte Lehne handler ikke om å finne spillere som beviselig kan putte x% over sin xG eller 26 goaler på en sesong. Prosessen handler om å finne en spiller som passer det kollektivet vi har etablert og har rett egenskaper for å erstatte det vi mister. Deretter begynner jobben med å coache ham på samme måte som trenerteamet har jobbet med Lehne. Med rett egenskaper og god coaching på hvordan spilleren skal løse sin rolle, vil målsjanser og uttelling følge.

Akor Adams ble introdusert for Åråsen-publikummet i 2021-sesongens siste kamp. Foto: Fredrik Tyskeberg.
Akor Adams har allerede kommet inn portene og er tilsynelatende hentet for å spille spiss. Med Braut Brunes på utlån i Start må man også forvente at ytterligere en spiss må inn før sesongen sparkes i gang. Samtidig er forventninger om 26 mål på en sesong en tyngre byrde enn man rimeligvis bør legge på noens skuldre, særlig på Akor Adams, som skal ta et helt nytt nivå i år.
De 26 målene er unektelig er en gigantisk prestasjon, men viser med all tydelighet også en akilleshæl for LSK. Lehnes ekstreme effektivitet har veid opp for manglende målpoeng fra resten av laget. Uavhengig av hvem som erstatter Lehne eller hvor raskt trenerteamet kan få nye spisser til å ta rollen, kan ikke klubben forlite seg på samme bidrag fra spissplass.
Det er ikke Lehnes erstatter som skal stå for 26 mål i år. Det er laget som helhet som må fylle gapet. Å basere seg på at en enkelt spiller skal putte 26 mål på en sesong er en plan som statistisk sett sjeldent vil lykkes. I et velfungerende kollektiv kan man gjerne budsjettere med 15-20 mål fra spissplass, men byrden må spres over langt flere spillere og posisjoner. Dette er helt sikkert ikke nyhet for trenerapparatet på Åråsen, og forhåpentligvis vil det være et fokusområde i sesongoppkjøringen.
Hvorvidt vi kan finne en spiller som putter 20+ på et år eller ikke er for min del underordnet. Det eneste som teller er at laget som helhet fortsetter å utvikle seg og fyller hullet etter Lehne, både i form av målpoeng og lederskikkelser i gruppa. Det beroligende i situasjonen er at man endelig bygger et kollektiv der enkeltspillere ikke er avgjørende for laget som helhet, slike det ofte har vært tidligere. Vi mister en fryktelig god spiller. Men vi mister ikke en ekstrem individualist som har båret et svakt kollektiv på sine skuldre. Kan man bevare og videreutvikle det gode rammeverket som er på plass, ligger alt til rette for at vår nye spiss skal lykkes.
