Da jeg var liten het verdens største artist Michael Jackson. I et par års tid var Michael Jackson det eneste jeg hørte på, og sånn mener jeg det var for de fleste andre i klassen. Det var ikke et spørsmål om man likte MJ eller ikke. Spørsmålet var hvorvidt man hadde alle albumene hans på kassett. Michael Jackson var enorm og nærmest en halvgud i våre øyne.
En ettermiddag da jeg kom hjem fra skolen, påtok min storesøster seg oppdraget å breake nyhetene om Jacksons påståtte forhold til mindreårige. Med en god porsjon skadefryd. Min første reaksjon var at hun måtte ha funnet på dette. Fake news før fake news engang var et begrep. Fattern kunne dog bekrefte nyhetene og forsøkte nyansere det hele og forklare at kjente folk ofte fikk uriktige anklager rettet mot seg.
I ettertid setter jeg pris på fatterns forsøk på å dempe sjokket, men jeg er ganske sikker på at han allerede da forsto det som i dag er ganske åpenlyst for meg: Michael Jackson var en forstyrret mann, og ting som aldri bør skje skjedde faktisk.
Med årene er dette en erfaring jeg har dratt nytte av. For mange av oss ble Michael Jackson den første opplevelsen av at folk ikke alltid er hva de utgir seg for å være. Det er åpenbart brutal læring, men til syvende og sist hjelper det en å skille hveten fra klinten. De som later som de er the real deal – og de som faktisk er det. Den samme generasjonen har også sett fotballen vi vokste opp med transformeres til det ugjenkjennelige. Fra tidlig 90-tall frem til i dag har man opplevd en kommersiell eksplosjon i fotballen.
Således har vi sett mange masker falle, og etterhvert måttet konstatere at den lojaliteten som en gang fantes i fotballen nå er en saga blott. Ikke bare har lojaliteten sakte forsvunnet – moral og etikk i valg av arbeidsgiver står også for fall. Fra å ha vært en endestasjon for over-the-top spillere, ser vi nå verdensstjerner i sin prime signere for klubber i Saudi-Arabia. Prestisje og rykte i all ære – penger veier nå tyngre.
På tross av alle erfaringer man gjør seg i løpet av oppveksten blir man aldri 100% utlært. Man blir bedre på å skille ekthet fra falskhet – men fra tid til annen feiler likevel bullshit-detektoren oss. Rettere sagt – fra tid til annen dukker det opp en sjarlatan som vet hvordan man lurer seg under radaren.
Mye er allerede sagt om Geir Bakkes skamløse overgang til Tor Olav Trøims leketøy på Oslo øst. Aldri før har norsk fotball opplevd forræderi av dette formatet. Isolert sett er en direkte overgang mellom Lillestrøm og Etterstad en sjeldenhet. Mange spillere har gått omveien via andre klubber, men direkteoverganger er stort sett «forbudt».
Timingen på det hele er mildt sagt spesiell. At en trener som hevder å bry seg om klubben sniker seg ut bakveien midt i sesong er ikke bare merkverdig – det er også ganske illojalt. På toppen av det hele kommer klubbenes sportslige posisjon, der Bakke går fra en klubb som er på et nokså positivt sted, til en kaosfabrikk i poengnød.
Overgangen er ulogisk, usympatisk og sjuk. Men verst av alt er bedrageriet. LSK har hatt mange trenere de siste årene som har utført trenerjobben på en nøytral måte, med hovedfokus på fotballfaget. Henning Berg, Magnus Haglund og Runar Kristinsson utførte alle jobben som hovedtrener uten å dyrke båndet mellom banen og tribunen i nevneverdig grad. De påberopte seg ikke en forståelse og nærhet til klubb og supportere de ikke kunne stå for. Selv Arne Erlandsen, som er oppfostra i Fugla, overholdt en slags distanse i jobben.
Geir Bakke har skilt seg ut på dette området. Han har i større grad appellert til og henvendt seg til supportere. Det har knapt gått et post-match intervju der han ikke på eget initiativ har berømt Kanarifansen og understreket at man er “in it together”. Han og Petter Myhre har vært dyktige på å «selge» til egne supportere og aktivt referert til klubbens identitet og historie i veldig mange situasjoner. Jeg tror veldig mange følte at Bakke snakket vårt språk og forsto kulturen rundt klubben. Jeg tror også Bakke gikk inn for å bygge det imaget.
Ingen har tvunget Bakke til å nærme seg supportere og klubbens identitet slik han har. Mange LSK-trenere har forholdt seg «objektivt» til jobben. Dette har sjeldent, om noen gang, vært problematisk. At en trener går inn for å knytte seg til klubbens kultur og være på nett med supportere er positivt. Men det er også en handling som forplikter. Går du den veien gir det ganske mye goodwill – men – du lukker også noen dører for fremtiden. Går du den veien må du også respektere at noen karrierevalg vil være en grov fornærmelse mot mennesker og institusjoner du hevder bry deg om.
Geir Bakke forventer å få i både pose og sekk. I fullt alvor hevder han seg både gul og blå, noe som i stor grad avslører at hans forståelse for klubbens kultur og supporterkultur generelt ikke stikker veldig dypt. Det er vanskelig å beskrive dette på noen annen måte enn dypt respektløst mot de mange menneskene som bruker enorme mengder tid og penger på å støtte og følge klubben. Bakke ser tydeligvis fotballklubber som verktøy i sin karrierevei – og ikke som de kulturelle institusjonene de er. Uansett hvilken forsvarstale Bakke fremfører, vil hans handlinger tale høyest. Du er hva du gjør – Ikke hva du sier.
Det er her bedraget ligger. I det øyeblikket Trøim legger nok sølvpenger på bordet viser Bakke sitt sanne ansikt. Geir Bakke var ikke den personen han utga seg for å være. Hans påstander om «slitasje» er kanskje basert på reelle situasjoner, men handler først og fremst om å bygge et narrativ som stiller ham i bedre lys. Til syvende og sist sier denne overgangen alt om Bakkes personlighet – og lite om LSK.
Midt opp i all galskap har Simon Mesfin og resten av klubben vist seg fra sin beste side. Kommunikasjonsstrategien har vært upåklagelig. Klubben har gitt fullstendig faen i kutyme, og dreit i bydelklubbens uttalte ønske om å selv annonsere ansettelsen. Mesfin er klokkeklar i hva han mener om Bakkes avgang og prater med supporternes stemme. Klubben kommer meget sterkt ut av det som fort kunne vært en ydmykende PR-affære.
Spørsmålet alle på Romerike og resten av fotball-Norge stiller seg nå ser ut til å være:
«Hva nå, LSK?»
Underforstått – klubben mister en kritisk sportslig brikke og må nå forberede seg på en svær omstilling og skjebnesvangre strategiske valg. Sånn funker det i de aller fleste klubber i Norge, og ulike «eksperter» underbygger dette i store mediakanaler.
Uansett hvor forjævlig sår og provoserende denne overgangen er: Det sportslige er ikke et problem. Punktum. Vi behøver på ingen måte avskilte fotballtreneren Geir Bakke, men det LSK vi har sett reise seg etter nedrykket er produktet av mange bidragsyteres innsats. Geir Bakke er selvfølgelig en av disse, men lite tilsier at han er arkitekten bak.
Historisk sett har norske klubber basert sportslig strategi på «prosjekter». Man henter en trener med visse egenskaper og spillestil man tror passer. I de fleste andre virksomheter og arbeidsplasser vil man hente ansatte som passer en satt strategi. Moderne klubber er i langt mindre grad avhengige av en treners unike egenskaper. På dette området mener jeg LSK har tatt store steg de siste årene. Maktbalansen og ansvarsfordelingen i det sportslige er en helt annen nå enn i årene før Mesfins inntreden.
Den utviklingen setter klubben i en ganske robust posisjon. Å miste en trener i Juli måned er selvfølgelig suboptimalt, men på ingen måte en total krise. Jeg mener det finnes nok lederskap og kultur innad i spillerstall og sportslig avdeling til å holde hjula godt i gang over en periode. LSK har kanskje ikke vært et veloljet maskineri i år, men det finnes utvilsomt et fundament på plass, og solid kompetanse i sportslig apparat.
Det virkelige interessante spørsmålet her er hvorvidt gårsdagens presumptivt dårlige nyhet egentlig er en velsignelse? Bakke og Myhre har tatt LSK tilbake til toppen av norsk fotball og stabilisert klubben som en klar topp-4 kandidat. Men ser man nærmere på prestasjonene over det siste året, ser man også at LSK har vært alt annet enn stabile. Den sterke poengfangsten i vårsesongen 2022 falt dramatisk i andre halvdel. 2023-sesongen har på ingen måte vært overbevisende. Over de siste 12 månedene har LSKs prestasjoner i stor grad flatet ut og stagnert. Bunnivået er tidvis skremmende og en del taktiske og strategiske valg har vist seg feilslått.
Lite i Fuglas spill tyder på at utviklingen vil snu med det første. Det er nærliggende å tro at denne trenden ville vedvart ut sesongen med Bakke og Myhre på trenerbenken. I den situasjonen ville Simon Mesfin være tvunget til å ta en nøye vurdering på veien videre. Et trenerteam som ikke kan vise til betydelig fremgang på en og en halv sesong vil automatisk være oppe for vurdering. Det er åpenbart mer praktisk å ta den diskusjonen etter sesong, men gitt trenerteamets posisjon og kontraktslengde ville det fort vært en veldig vanskelig avgjørelse å ta.
Etter to år med 4. plasser er det naturlig at klubben setter høyere krav til det som leveres. Ikke nødvendigvis i form av resultater og plassering, men i form av mål om å i større grad styre og sette premissene i kampene man spiller. På det området har det ikke vært utvikling å spore siden forrige sommer. Trenerteamets avgang byr åpenbart på litt kortsiktig hodebry for Mesfin, men den potensielle oppsiden her er langt større.
I kjølvannet av avgangen er stemningen i sportslig avdeling etter sigende meget positiv. Gjennom våren har det versert en del rykter om viss uenighet og motstridigheter mellom trenere og spillere. Ingenting dramatisk, men diskusjoner med takhøyde. En del av spillerne ser antakeligvis på dette med positive øyne. Et par har sågar likt LSKs Instagram-post der Bakkes avgang ble annonsert. Jeg kan bare anta at det ikke var et uttrykk for hell og lykkeønskninger. Der LSK kan fremstå som i overkant harmoniske utenfra, er det mye som tyder på at at det har vært en del uenighet innad i spillertroppen..
Mesfin får nå muligheten til å tilsette en trener som kan utfordre høyere tabellplasser, og spillertroppen bør definitivt tas med i prosessen. Personlig har mitt største ankepunkt ved Bakke og Myhre vært deres pragmatiske tilnærming til spillestil, der motstandere i litt for stor grad hensyntas. Jeg påpekte dette i et lengre blogginnlegg allerede i Obos-sesongen, der jeg problematiserte at en tegneserieklubb som Åsane faktisk har en konsekvent spillestil og sportslig identitiet, mens vi knapt var gjenkjennelige fra kamp til kamp. Vi ble spillemessig dominert av en gjeng semi-profesjonelle spillere fra en Bergensk forstad, der Bakkes fokus etter kampen hovedsakelig handlet om Åsanes spill.
Ser man på lagene som lykkes i eliteserien, og en del andre ligaer det er naturlig å sammenligne seg med, er en ting påfallende: Lag som fokuserer på å dyrke et eget spill over tid har størst sjanse for å lykkes. Det er den mest økonomiske veien til suksess. For klubber som Molde vil det være enklere å legge om, da kostnadene ved å bygge om stall og sportslig apparat egentlig ikke betyr noe. For klubber som må drive noenlunde fornuftig må man skape en rød tråd gjennom virksomheten – over tid.
Jeg er fortsatt ikke overbevist om at LSK har en veldig tydelig definisjon av spillestilen en hovedtrener bør forfekte. Men i motsetning til i 2020 tror jeg veldig mye nå ligger til rette for å snevre ned scopet litt. Uansett bør Mesfin ta seg god tid i denne jobben og helst vende blikket bort fra den resirkulerte skandinaviske trenerkarusellen.
Alle med litt innsikt i LSK anno 2023 forstår at navn som Fagermo og Rekdal er uaktuelle for rollen. Det LSK virkelig behøver er en progressiv trener som kan forvalte og videreutvikle den positive kulturen man nå har bygget på Åråsen. Ikke en trener med sterkt ego og en konvensjonell, hierarkisk tilnærming til rollen. Vi må bygge videre på alt det gode som har skjedd de siste årene. Ikke reboote med et nytt «trenerprosjekt».
3-4 års prosjekt hører i min verden fortiden til. Det er akkurat dette som har vært modus operandi på Valle de siste årene. I mangel på en faktisk identitet og visjon for hva deres klubb skal være, henfaller man til den enkleste og dummeste form for strategi: Hent suksessfull trener fra en konkurrent og be dem gjenskape det de gjorde hos forrige arbeidsgiver. Med Deila tenkte man at man fikk en trener som bygger opp et klink gull-lag på 2-3 sesonger. Med Fagermo skulle man få en topptrener som mønstra suksessfulle lag bestående av lokale tenåringer. Jeg kan bare anta at Bakke er tiltenkt en rolle der han skal få klubben opp i topp 4 og sørge for ro, harmoni og sunn drift.
Problemet med alle disse «prosjektene» er at de overdriver hovedtreners betydning. Nevnte trenere lyktes med det de gjorde i sine tidligere klubber, fordi klubbene var bygget for en viss type suksess. Trenernes personlige egenskaper og “x-faktor” er kun en del av puslespillet.
Der Bakke lyktes under Mesfin og et tålmodig og fornuftig LSK-styre skal han nå rapportere til helt andre typer. Joachim Jonsson har endelig fått lov å bli sportssjef på ekte, men dette er en sirkushest av en fyr, hvis erfaring i rollen primært handler om spillerkjøp og salg. Han mangler den helhetlige erfaringen en moderne sportsdirektør må ha. På toppen av dette skal han leve med en fraværende eier som mer enn gjerne blander seg i det sportslige, og bortskjemte supportere som ikke forstår klubbens plass i fotballhierarkiet. Er det noe som tilsier at Bakke skal få tid og rom til å gjenta bedriften fra Lillestrøm? Har han noen gang vært nødt til å snu skuta for et lag i poengnød? Bakke brukte altså en halv sesong på å få noen slags fasong på LSK i OBOS-ligaen. Med en helt overlegen stall.
Vif-folket har feiret signeringen av Bakke som en knusende derbytriumf. Det sier det meste om tingenes tilstand på Oslo øst i 2023. Man henter en terningkast 4 Eliteserietrener med et par tiår i gamet og bronsje i serien som bestenotering. Mannen er ikke i stand til å ta steget helt opp i serien, og går rett på snørra hver gang han har muligheten til å vinne en cup. Gleden av å stjæle fra Fugla overskygger åpenbart enhver kritisk vurdering av treneransettelsen.
Når alt kommer til alt er det liten grunn til å henge med hodet over denne overgangen. Trygdebeistet på Oslo øst tar kanskje med seg en slags banter-seier fra denne episoden, og det får vi bare unne dem all den tid de ikke får oppleve en derbyseier i år. På Valle skal Tor Olav Trøim betale 25 millioner kroner for Geir Bakke de neste 2-3 åra, før han lempes ut til fordel for neste trenerprosjekt. Den manøveren betyr også at vif graver hullet sitt enda dypere. Mer gjeld og mer avhengighet til en eneveldig eier. Mindre kontroll til klubbens medlemmer. Dette til en gjeng folk som allerede må se fotball spilles på plast og dele tribune med nynazister.
I Lillestrøm fortsetter vi å jobbe, og takker for muligheten til å ta ytterligere steg mot toppen. Og dersom vi faktisk aldri får oppleve noe mer enn fjerdeplasser er det faen meg helt greit. Vi får i det minste følge en tradisjonsklubb, se fotball spilles på gress og styre vår egen skjebne. Det er verdt mer enn alle verdens investorkroner og midlertidige satsninger.
Good riddance Geir 🐍
