Så skjedde det endelig igjen. For første gang siden 2017 vant LSK tre seriekamper på rad. Det er en prestasjon som for de aller fleste fotballklubber er synonymt med en god periode, mens det i LSKs tilfelle langt på vei føles som et mirakel. Men kanskje var denne bloggen i overkant fokusert på akkurat dette med å vinne tre kamper etter hverandre, og overså en annen meget positiv statistikk?
Litt etter kampen mot KIL havnet jeg i et messenger-passiar med Lars Raastad. Som seg hør og bør innledet ordensmannen Lars samtalen med å korrigere en av mine skrivefeil, før han deretter kunne opplyse om følgende: Sist LSK sanket like mange poeng på en rekke av 9 kamper, var i 2006, da vi innledet sesongen med 6-3-0. Vi gikk ubeseiret i lengre tid i 2010, men da med en ekstrem mengde uavgjortresultat og derav langt lavere poengfangst.
BBS med sitt første mål for året, sikret LSKs tredje seier på rad.
Foto: Mathias Dulsrud-Gøransson
Alikevel er det vanskelig å ikke titte på denne sesongen med en viss reservasjon. Selv den siste, gode perioden har ikke vært noen maktdemonstrasjon. Det er gøy å se hvordan vi snur kampen mot Ranheim, men også vanskelig å glemme den førsteomgangen. Vi har ikke tapt en kamp på de siste ni, men oppgjørene mot storheter som Raufoss og Øygarden føles mer som tap enn uavgjort. Bunnlaget KIL biter seg lenge fast på Åråsen, og vi får ikke den overkjøringen mange forventer etter en klassekamp på Alfheim i runden før. Ja, det er en bra rekke, men dette er fuckings OBOS.
Har man først opplevd et LSK som kjemper i toppen av Norsk fotball, skaper det visse forventninger også når det går dårlig. Og kanskje er jeg, med flere, i overkant pessimistiske til det som leveres på Åråsen?
For å sette det hele i perspektiv, kan vi jo nevne at noen av de mer toneangivende spillerne i dagens lag, som Mads Hedenstad Christiansen og Magnus Knudsen, fortsatt var i barnehagealder forrige gang vi hadde en tilsvarende periode som vi har hatt de siste ni. LSK har ikke hatt samme poengfangst siden Magnus Knudsens pappa var på høyden av sin spillerkarriere. Den yngre delen av Fugla-familien er antakeligvis ikke i stand til å huske en tilsvarende periode.
Hadde jeg vært en 18 år gammel LSK-supporter i 2020, hadde jeg antakeligvis tenkt ett og annet om alle de surmaga gubbene som klager og bærer seg gjennom en periode der Lillestrøm Sportsklubb snitter på 2.33 poeng. I realiteten er jeg 37 år gammel og føyer meg derfor inn i rekken av surmaga gubber som synes glasset er halvtomt. Selvfølgelig skal LSK aldri være en klubb som nøyer seg med å vinne noen kamper i OBOS, men kanskje skal vi ta en ting om gangen og glede seg over et LSK som ikke bare skuffer.
For selv om denne bloggen nærmest er grunnlagt på LSK-kritikk, så er det ikke til å komme fra at ting har sett skummelt bra ut i det siste. Det er nesten så man begynner å tro at lyset i tunnelen faktisk IKKE er et møtende tog. Ikke bare har Garnås gjort mine spådommer til skamme og fremstår som en stopper med et større register enn kvesting av motspillere (for all del, han er god på det også). Björn er tilbake. Herlige Magnus Knudsen har forlenga med LSK, og kroner et monsterinnhopp mot KIL med en kald scoring. Vi signerer en av de aller beste driblerne i ligaen, noe som gir oss en egenskap som stort sett er fraværende i resten av troppen. På toppen av det hele teaser Svesengen i RB med flere signeringer på vei inn portene.
Med tanke på den utbredte overtroen på Romerike er denne type av positivitet antakeligvis dårlig karma og maning. Da jeg skrev forrige innlegg om tre seire på rad føltes det definitivt som en potensiell jinx. På samme måte som karakterene i Harry Potter-bøkene unngår å si navnet «Voldemort» høyt, føler jeg i blant at vi Fugla-supporter gjerne unngår å prate for høyt om fremgang, i frykt for at alt skal gå til helvete. Begge deler er selvfølgelig fiktiv magi. Forrige kamp ble ikke den selvoppfyllende profetien jeg fryktet. Vi klarte faktisk å vinne tre kamper på rad, og vi tangerte på samme tid en meget positiv poengrekke fra 2006.
På Fredag ligger nok en trepoenger i potten, men vi kan også nå et par andre milepæler. Som nevnt i forrige innlegg har i ikke vunnet fire kamper på rad siden 2006. Og som om det ikke var nok: Med seier på Fredag er vi ikke bare ubeseiret gjennom de siste ti. Sju seire og tre uavgjort vil stå igjen som vår beste poengfangst over en ti-kampers periode siden sensommeren 2001. Det er altså 19 år siden.
Så hva står mellom LSK og den typen av seiersrekker som mange av oss husker fra -01 og -06-sesongene?
Strømmen.
Årets Strømmen-lag.
Foto: ukjent
Jeg skal ikke sitte her og påstå at jeg har peiling på Strømmen eller at jeg har sett flere Strømmen-kamper enn jeg strengt har vært nødt til i år. Om dere vil ha en sportslig vurdering av Strømmen så gjøres den i siste avsnitt av podcasten Harde Mottak. Jeg nøyer meg med å gi dere mine 3 mest minneverdige øyeblikk fra Strømmen her:
- Den gangen rundt årtusenskiftet jeg var innom Rimi på Strømmen og fikk kjøpt øl uten legitimasjon.
- På sent 90-tall da jeg hadde en kompis som jobba deltid på skateboard-sjappa «Marg og bein», og derfor fikk en voldsom rabatt på klær, som vi benyttet oss flittig av. I ettertid er jeg ganske sikker på at denne rabatten ikke eksisterte og han helt enkelt bare stjal fra butikken.
- Mitt første besøk på Checkpoint Charlie da jeg til slutt fikk nok og ville hjem. Blakk og full bestemte jeg meg for å spasere hjem til Holt Vestvollen. Våknet iskald dagen derpå med et vidåpent soveromsvindu jeg hadde tatt meg inn gjennom. Dro aldri på Checkpoint igjen.
Med forbehold om at jeg ikke har bodd på Romerike på noen tiår: Strømmen er for meg et kjøpesenter dit tenåringer drar for å holde på med fyll, bedrag, tyveri og andre umoralske aktiviteter. Det står fortsatt ikke klart for meg hvorfor de behøver en fotballklubb, men det har de åpenbart.
En sånn klubb kan ikke sette en stopper for perioden vi er inne i. Vi er én seier unna en ti-kampers rekke vi ikke har opplevd maken til i nyere tid. Vi kan ta vår første rekke av fire seire på rad, siden 2006. Og viktigst av alt, vi kan fortsette å jobbe ned forspranget lagene foran oss på tabellen har, og virkelig ta grep om opprykkskampen. Endelig føles det som LSK er i ferd med å ta steget bort fra kronisk skuffelse, og lærer seg å vinne igjen. Det finnes alltid en mulighet for at fredagskvelden blir en ny skuffelse, men den siste tidens utvikling kan vende selv de største pessimistene blant oss.
«Jeg står i mørket, skimter lyset i det fjerne…»
