Da fiskekaker, tennisballer, champagnekorker, pølser og andre objekter regnet fra tribunene sommeren 2024, ble kampen om VAR for alvor satt på dagsorden i norsk fotball. Etter halvannet år med feil, rot og skjønnmaling rant begeret over for norske supportere. I et hvert demokratisk system vil sivil ulydighet etterhvert tvinge seg frem når folk ikke føler seg hørt. Den medlemsstyrte norske fotballen er i så måte intet unntak.
Som så ofte ellers her i verden bemøtes sivil ulydighet med etablissementets formaninger om respekt for demokratiske prosesser, ispedd de sedvanlige anklager om lovløshet og pøbelvelde. Da Lise Klaveness etter mye om og men fikk roet gemyttene ved å åpne for omkamp om VAR i fotballdemokratiet, tok supporter-Norge dette umiddelbart til følge og begynte mobiliseringen. Klaveness lovnad var at NFFs innstilling til vårens fotballting ville lene seg på anbefalingen fra de 32 toppklubbenes interesseorganisasjon, NTF.
I løpet av høsten har klubb etter klubb annonsert ekstraordinære årsmøter med fokus på VAR. Felles for dem alle er at de ikke har et standpunkt mot VAR fra tidligere årsmøter, og således antas være for status quo, altså videreføring og såkalt “videreutvikling” av en løsning som preges av fundamentale utfordringer.
Selv om flere av disse klubbenes styrer ikke har lagt skjul på sin forkjærlighet for VAR, har innkallingene til de ekstraordinære årsmøtene vært preget av forutsigbarhet og mulighet for mobilisering for begge sider. VAR har etter hvert blitt et såpass infektert spørsmål, at klubbene knapt har annet valg enn å søke en bred forankring blant sine medlemmer når deres syn skal presenteres i NTFs eiermøte den 23. Januar.
Etter at Sandefjord mandag kveld gikk inn for avskaffelse av VAR med overveldende 35 stemmer mot 17, kom det tirsdag formiddag en litt overraskende ny innkalling til ekstraordinært årsmøte. Denne gangen fra selve lokomotivet i norsk fotball de siste årene: Bodø/Glimt. En klubb hvis medlemmer i fjor talte eget styre og administrasjon midt i mot og vedtok gjennom årsmøtet at klubben skulle jobbe aktivt for avskaffelse av VAR i norsk fotball.
NIFs lover gjør gjeldende at idrettsforeninger kan kalle inn til EOÅ dersom 50 medlemmer krever det, med minimum 14 dagers frist. Innkallelsen fra Glimt-styret kommer altså 15 dager før NTF skal sammenstille en anbefaling basert på klubbenes syn.
Man må ikke være konspiratorisk anlagt for å tenke at styret i Glimt har mobilisert VAR-støtte i det stille, med den hensikt å unngå storstilt mobilisering fra motstanderne. Særlig ikke når styret meddeler at fysisk oppmøte kreves for stemme- og talerett. Dette i en klubb som har god erfaring med hybride årsmøter, og har medlemmer spredt over et stort geografisk nedslagsfelt samt betydelig diaspora i andre deler av landet. Det bidrar heller ikke til kredibilitet når forslagsstiller er tidligere styreleder i klubben og, tro det eller ei, medlem av kontrollutvalget som skal sørge for at Glimts styre og administrasjon etterlever vedtaket om aktiv motstand mot VAR!
Det stopper ikke der. Tirsdagens Machiaveliske drag i Bodø følges onsdag opp med en absurd forestilling i Moss, der styret ender debatten som leder opp til avstemming med å stille kabinettspørsmål om VAR. Dersom medlemmene ikke godtar styrets innstilling om fortsatt støtte til VAR, truer styret altså med å trekke seg. Å stille sine plasser til disposisjon er i seg selv en ærlig sak, men å gjøre det når klubben står uten alternativ i forsesongen fremstår smålig og uansvarlig. Det vitner om ledere som setter sitt eget ego og vilje over mandatet de frivillig har takket ja til i det de tok verv i klubben.
Det er ikke bare i klubbene vi ser denne typen av demokratisk shithousery. Også i fotballens interesseorganisasjoner kappes det om å tekkes de høye herrers «forbundslinje». Selv NISOs leder Kristoffer Vatshaug har kastet seg inn i diskusjonen og lufter sin bekymring over «tonen i debatten»:
Det er lagt ned en stor jobb i VAR-utvalget med å innhente kunnskap. Men jeg er bekymret for at kunnskapen ikke benyttes. Jeg blir urolig når jeg ser hvordan debatten er polarisert. Det har blitt et veldig hardt ordskifte
Åpenbart peker Vatshaug mot VAR-motstanderne, som er den mest vokale parten i debatten. Men realiteten er at VAR-motstanderne også har lagt ned enorm innsats for å forstå VAR og saklig begrunne avskaffelse. Motstanderne har metodisk og saklig skutt ned argumentene for VAR ett etter ett, til det punktet der VAR-sympatisørene sitter igjen med spekulative og nærmest løgnaktige ressonement. Det toppet seg da Sarpsborg 08 presenterte konklusjonene fra sitt eget VAR-utvalg i underlaget til EOÅ. Alle som har brukt litt tid på å forstå hvordan VAR reguleres, forstår hvilken slett jobb dette utvalget har gjort.
Vatshaug fortsetter:
Det er et enormt paradoks. Det er jo ikke sånn i andre deler av norsk arbeidsliv, at arbeidstakerne ikke får være med på å bestemme. […] Da blir det ekstra rart at en person som meldte seg inn i en klubb for tre måneder siden og har sett fire fotballkamper i hele sitt liv kan gå inn og avgjøre viktige spørsmål i arbeidslivet til folk.
Denne typen billig retorikk kjennetegner dagens fotballedere. Manglende refleksjon rundt sin egen rolle. Alle lønnstakere i Norge må i blant finne seg i å etterfølge beslutninger tatt av sin arbeidsgivers eiere, uten å ha noen reell innflytelse. Uansett hvor mye Vatshaug ønsker å forminske de som deltar i demokratiet og etter sigende kun har sett fire fotballkamper i sitt liv: Det er disse menneskene, medlemmene, som har den øverste beslutningsmakten i enhver norsk fotballklubb.
En ting har de siste årene lært oss: En høy grad av deltagelse i medlemsdemokratiet er VARs verste fiende. Overalt der 100+ medlemmer dukker opp på årsmøte, klubbes det konsekvent igjennom vedtak for avskaffelse. Mange av de som fortsatt ønsker VAR vil hevde at dette representerer “kupping” av årsmøter og utgjør en fare for demokratiet. I realiteten er dette en hul påstand, konstruert for deres egen agenda. At enkeltsaker mobiliserer folk til å engasjere seg i demokratiet er ikke noe nytt, hverken i fotballen eller politikken.
Realiteten er at VAR-tilhengerne frykter bred deltagelse i demokratiet, da meningsmåling etter meningsmåling viser at majoriteten av folk enten er negative til eller ønsker avskaffe VAR helt. Den påtatte omsorgen for medlemsdemokratiet er i realiteten en dårlig skjult forakt for folkevilje.
VAR-kampen er ikke lenger en kamp kun om videodømming og øyeblikkets eufori. Dette er i ferd med å utvikle seg til en strid om norsk fotballs sjel. Skal vi fortsatt bygge vår fotball på delt eierskap og medlemsstyre? Eller skal norsk fotball drives som så mange andre steder i verden, der fokuset ligger på kapital, og supportere i økende grad fremmedgjøres? I takt med at pengene og verdiene øker, tiltrekker norsk fotball seg sjarlataner og karrierister som ser medlemsdemokratiet som en brysom bremsekloss.
Det skitne spillet i Bodø er på ingen måte tilfeldig. På tross av fantastiske sportslige resultater er forholdet mellom klubbens ledelse og dens mest aktive supporterne det mest infekterte i norsk fotball. Daglig leder Frode Thomassen har ved flere tilfeller advart mot supporternes økende innflytelse i medlemsdemokratiet, og klubben fremstår tidvis blind for annet enn suksess på banen. I både ord og gjerning gjør Glimts ledelse det klart at supportere har å innfinne seg i deres regime.
Akkurat dette er ikke et nytt fenomen. I Rosenborgs velmaktsdager var medlemsdemokratiet en nokså teoretisk konstruksjon, der Eggen, Bratseth og Skutle i stor grad tok klubbens valg etter egne preferanser. Leverte du seriegull og Europa-spill på løpende bånd kunne du også komme unna med det.
I motsetning til 90-tallet er dagens situasjon en annen. Der supportere før i tiden bevisst holdt en viss distanse til klubbens styre og stell, krever de i dag direkte innflytelse via medlemsdemokratiet. Ikke bare innad i egen klubb, men også i en større kontekst. Dette er en utvikling som passer mange norske fotballedere dårlig.
Der ledere i klubber og interesseorganisasjoner før i tiden i større grad utførte sine verv med forståelse for mandatet de var underlagt, ligner dagens ledere sine kontemporære motparter i politikken. Folk vil opp og frem til mer prestisjetunge verv, og er villige til å handle noen hester på veien. Med pengene kommer også en ny klasse ledere inn i fotballen, som anser seg selv overlegne de ignorante massene. I en slik kontekst er demokratisk prosess ikke noe mer enn et nødvendig onde, og et hinder man gladelig tar noen snarveier rundt.
Qatar-saken, VAR-kampen, endring av cupen. Dette er alle eksemler på saker der norske fotball-ledere ønsker å presse igjennom sin agenda, uten en sannferdig prosess og forankring nedover i hierarkiet. Dette starter på toppen, med et NFF som har utviklet seg til å bli et sammensurium av new public management, kommunikatører og lukkethet. NTF fremstår i høy grad på samme måte. Som interesseorganisasjoner som forvalter sine medlemmers interesser er begge disse institusjonene for dysfunksjonelle å regne.
Samtidig er det akkurat disse organisasjonene mange norske fotball-ledere sikter seg inn mot. Karrierestigen i en norsk fotballklubb er begrenset – neste steg på veien er en jobb eller verv i norsk fotballs øverste organisasjoner. Og når man toppen av den norske fotballpyramiden retter man blikket ut og opp. Mot internasjonal representasjon og verv i UEFA.
VAR-saken viser med all tydelighet hvordan denne klassen av fotballedere forholder seg til det demokratiske systemet de selv har valgt å jobbe i. Helt fra introduksjonen av VAR har denne gjengen undergravd og ignorert god demokratisk prosess. Derfra har modus operandi vært skittent spill, arroganse og unndragelse av informasjon. Når VAR-moststanderne nå kjører ryddige prosesser for å avklare spørsmålet i egne klubber, får vi det diametralt motstatte fra VAR-sympatisørene i Glimtstyret. Når Klaveness hevder at NFF skal innta en nøytral posisjon, dukker hennes generalsekretær Karl Petter Løken opp på FFKs årsmøte for å fremsnakke VAR.
Alle som har brukt tid på å sette seg inn i hvordan VAR ble introdusert og deretter forsvart i norsk fotball ser det samme: De som er satt til å forvalte den medlemsstyrte norske fotballen er livredde for å utsette VAR for åpen, demokratisk prosess. Grunnen er enkel: VAR kan kun overleve dersom spillet er rigget. Demokratiets lovsang synges kun når supportere tar til sivil ulydighet.
I anstendighetens navn burde Glimt-styret åpne opp for digital deltagelse når VAR-saken gjenopptas om knappe to uker. De som har fulgt norsk fotball de siste årene forventer derimot ingen anstendighet. Dette handler som sagt ikke lenger om VAR, men om fotballederes kamp mot demokratiet.
