Denne helgen samlet tillitsvalgte og ledere i norsk fotball seg på Ullevål, til NFFs øverste demokratisk organ; forbundstinget. I prosess og form fortonet disse dagene seg i stor grad som et hvilket som helst annet forbundsting. Forslag ble i sedvanlig stil fremmet av NFFs forbundsstyre, der visse punkter ble klappet igjennom uten diskusjon, mens andre ble gjenstand for lengre debatt. Talerlista besto som vanlig av tillitsvalgte fra nær og fjernt, men mest dominant var de middelaldrende mennene med dyp blå blazer og forbundets emblem på brystet.
Som på de aller fleste forbundsting er det en oppsiktsvekkende høy korrelasjon mellom dette klesplagget og støtte til forbundsstyrets innstilling i en gitt sak. Denne gruppa representerer vanligvis NFFs lokale kretser rundt om i det ganske land, og fungerer som et slags aristokrati i det norske fotballdemokratiet. Blazer-mennene er en forlenget arm for NFFs sentrale funksjoner, og lykkes i de aller fleste tilfeller med å vinne stemmer fra sine lokale breddeklubbledere.
Blant breddeklubblederne finner vi den gamle RV-lederen Aslak Sira Myhre, som de siste par tiårene åpenbart har gjennomgått en transformasjon. Fra å engang ha vært vår kanskje mest høyrøstedel, opposisjonelle maktkritiker, har han i sitt nåværende verv som leder av Korsvoll IF inntatt en langt mer underdanig og borgerlig holdning til makta. Antrukket i en grilldress med Korsvollemblem skiller han seg visuelt fra kretsen og sentralstyrets ledere, men ideologisk sett er han helt på bølgelengde med partilinja.
Ikke nok med at han ved tre(!) ulike tilfeller den siste måneden, i VG og Dagbladet, har utbasunert sin forargelse over “ensaksaksjonister” som motsetter seg VAR – han avsluttet også lørdagens VAR-debatt med en uforbeholden hyllest til norsk fotballs fryktløse leder, Lise Klaveness. I en politisk kontekst som har påfallende likheter med en partikongress i det gamle Sovjetunionen, er det kanskje ikke så overraskende at en gammel kommunist finner sin endelige form.
I tillegg til Sira Myhre, ble fotballtinget som vanlig også frekventert av breddeklubbrepresentanter med et nokså brokete mandat, og tilsynelatende lav forhåndskunnskap om tingets ulike forslag. Skarven ILs utsendte vedgikk at de ikke hadde behandlet disse temaene i årsmøte eller styre, men at styreleder i klubben hadde gitt ham carte blanche til å stemme etter eget hjerte. Selvfølgelig stolte han på sentralstyrets anbefalinger.
Der blazermennene stort sett har fått holde på slik de ønsker i foregående år, gjerne med god støtte fra landets toppklubber, fortonet årets forbundsting seg noe annerledes. I 2025 er den norske fotballfamilien alt annet enn samlet, og tydelige skillelinjer er i ferd med å oppstå mellom supportere og toppfotballklubber på den ene siden, og partiaristokrater og bredden på den andre. Katalysatoren for denne splittelsen har sin kjerne i den betente VAR-debatten.
Mye har vært sagt om VAR i Norge og prosessen som har ført oss til helgens foreløpige klimaks, der ledere i NFF og norske klubber ikke uventet stemte for å videreføre VAR. I kjølvannet av avstemningen har flere stemmer tatt til orde for at vi nå må legge saken bak oss og gå videre. Seierherrene ønsker selvfølgelig å legge saken død, og hyller den gode demokratiske prosessen man nå har gjennomgått.
Hvorvidt disse utspillene er et uttrykk for naivisme eller politikk vites ikke. Men alle som har fulgt norsk fotball de siste årene er smertelig klar over at helgas avstemning på ingen måte var et punktum for striden om VAR. Snarere tvert i mot. Helgas forbundsting kan med tiden vise seg å ha vært “skuddene i Sarajevo” for en langt mer omfattende og omveltende konflikt i norsk fotball. Legg til et tynt begrunnet vedtak om å snu cupen, samt en videreføring av den nytteløse dialoglinja fra Qatar-VM i møte med den enda mer kontroversielle VM-arrangøren Saudi-Arabia, så har sentralstyret og aristokratiet tatt en kortsiktig storeslem som kan få uante konsekvenser på sikt.
VAR-saken er kanskje det som først vil bite NFF-ledelsen i baken. Gjennom det siste året har NFFs fremferd i VAR-saken eksponert manglende respekt for demokratiske prinsipper, med flere utspill som i beste fall kan karakteriseres som villedende, og i verste fall løgnaktige. For at en demokratisk beslutning skal få bred aksept og legges død, fordres det at også tapende part har tillit til den demokratiske prosessen som ledet til beslutningen. Den tilliten er ikke-eksisterende, og valget man nå har tatt savner legitimitet hos en stor og viktig del av den norske fotballfamilien: Klubbene som saken faktisk angår.
VAR-motstanderne er kanskje desillusjonerte, men ingenting tyder på at de er i nærheten av å gi opp kampen. Grunnen til dette er enkel: På tross av partilinjas lovnader om at VAR suksessivt vil bli bedre, har motstanderne en ganske tydelig forståelse av hva man realistisk sett kan forvente seg. For parallelt med lørdagens avstemning foregikk det en fotballkamp i England, mellom Bournemouth og Wolves, der fotballen nok en gang ble overskygget av VARs inntreden.
I en liga som er i ferd med å avslutte sin sjette sesong med VAR fikk man servert et 8 minutter langt avbrekk for sjekk av offside. Dette i en liga som bugner over av penger, ressurser og kompetanse, der VAR nå implementeres med opp til 30 kameraer på stadion. Premier League har altså heltidsansatte, profesjonelle dommere, og like fullt går det knapt en uke uten at VAR kommer i søkelyset med negativt fortegn. Som den anerkjente britiske fotballjournalisten Jonathan Wilson nylig uttrykte det:
Last weekend was not a good weekend for VAR in the Premier League. In truth, there are no good weekends for VAR in the Premier League, but this one seemed especially miserable.
Om man i verdens beste fotballiga fortsatt ikke får VAR til å fungere etter seks sesonger, er det lite kontroversielt å anmerke at VAR i Norge ikke kommer til å gjennomgå store forbedringer. Vi har færre kameraer. Vi har mindre ressurser og kompetanse. Vi har dommere som bruker mesteparten av uka på annet arbeid enn fotballdømming. Og vi har et sentralstyre som ikke har satt av budsjett til utbedring, utover noen få hundre tusen kroner på software-oppdateringer.
Grunnen til at det ikke lykkes i England, og heller ikke vil lykkes i Norge, er enkel. Problemet med VAR er ikke umoden teknologi eller antall kameraer. VAR er som teknologi å regne ferdigutviklet hyllevare, og potensialet for videre forbedring er begrenset. De iboende problemene med VAR er konseptuelle. Teknologi og kameraer vil ikke være i stand til å skape klarhet i den enorme gråsonen man liker å kalle for “clear and obvious”, ei heller erstatte den menneskelige, tidskrevende vurderingen som ofte vil være nødvendig.
Dermed vil VAR i 2025 være like kontroversielt og upopulært som det var i 2024. Så også i 2026, 2027 og 2028. Dette gir også motivasjon til motstanderne, som utmerket godt vet at VARs popularitet blant engelske fotballseere har sunket som en stein fra et positivt utgangspunkt i 2019, til overveldende misnøye.
VAR har blitt norsk fotballs ACER-avtale. En minoritet ønsker systemet dit peppern gror, en annen minoritet har klokkertro. Majoriteten av folk har ingen sterk formening om hvorvidt man bør forkaste eller videreføre, men er klare på at de ikke synes ting fungerer særlig godt per dags dato. Selv forkjemperne er 100% enig i at systemet ikke fungerer veldig godt, men de peker på at det tross alt har blitt litt bedre, og at det med tiden nok vil fungere helt optimalt. Til tross for svak folkelig forankring er lederne klare på at systemet må videreføres, og hovedgrunnen til det er en slags ideologisk lojalitet til Europa.
At VAR-debatten vil fortsette, mer betent enn noensinne, er hevet over enhver tvil. Om motstanderne tapte en del goodwill hos den gjengse seer gjennom sommerens aksjoner, har man nå lært av erfaringen. Supporterne vil tilpasse virkemidlene for å straffe forbund og antakeligvis også rettighetshaver i kommende sesong, og i større grad unngå aksjonsformer som bidrar til å stemple dem som bøller og anarkister. Ved å også kaste et nytt, uønsket cupformat i potten, vil NFF få sitt fulle hyre med å håndtere eskalerende aksjonisme og konflikt, med større grad av samordning og finesse.
En tenkelig konsekvens er at den samme bredden som NFF mobiliserte for å få igjennom sin vilje, ganske tidlig bli sittende igjen med Svarte-Per. Allerede nå ytres det fra supporterhold forslag om boikott av tidlige cuprunder. Folkefestene som har blitt et høydepunkt i den norske fotballsesongen kan bli sterkt redusert, og med det blir også mange av breddefotballens klubbkasser skadelidende.
Dette vil dog være en ganske ubetydelig hendelse sett opp mot de mer langsiktige konsekvensene. I møte med et forbund som aktivt overkjører toppklubbenes vilje for å få det slik de vil, vil mange norske klubbledere stille spørsmål ved hvor godt deres interesser ivaretas av fotballforbundet. Uansett om man som styreleder eller klubbansatt har vært pro-VAR eller motstander, er signalet fra Klaveness og blazer-mennene tydelig: Vi er villige til å mobilisere fotballfamilien mot dere, for å gjennomføre vår politikk. Denne gangen var det VAR og cupen – neste gang kan det ta helt andre former.
Dette setter NTF i spill, der en inhabil Cato Haug har gjort sitt beste for å foretre NFFs interesser over medlemmene av interesseroganisasjonen han representerer. I sin overlevering av NTFs samlede anbefaling i VAR-spørsmålet, matet han Lise Klaveness med et kronargument for NFFs innstilling til forbundstinget. Deretter brukte han fotballtinget til å få trukket et forslag som ville sikret klubber med kvinne- og herrelag i toppfotballen større innflytelse på fotballtinget. Søndag ga han NTFs tilslutning til nytt cupformat, før han forsøkte torpedere Ole Kristian Sandviks forslag om styrket forankring av norsk fotballs medlemsstyrte prinsipper.
Mistilliten til Cato Haug er ikke bare sterk blant supportere. Også ledere i toppklubbene har fått nok av hans sololøp og den servile holdningen til makthaverne på Ullevål. Hans stilling i NTF vil bli tema på flere av de største klubbenes årsmøter fremover, og dersom det ikke fører frem er det nærliggende at ytterligere av toppklubbenes medlemmer vil ta affære.
Det er naturlig å forvente at NTF i nær fremtid vil få et langt mer konfrontativt styre, der klubbmedlemmenes vilje vil veie tyngre enn tillitsvalgtes relasjoner til NFF. I sin iver etter å banke igjennom upopulær politikk har sentralstyret og partiaristokratene i NFF sådd dyp splittelse og grobunn for misnøye fra toppklubbenes medlemmer. Der man tidligere har hatt lydige nikkedukker i sentrale verv i NTF, kan man i fremtiden få en langt mer krevende motpart, som i større grad ser etter sine egne interesser.
I ytterste konsekvens har NFF nå forarget en del av fotballen som står for en enorm del av verdiskapningen, også i NFFs eget regnskap. Norske breddeklubber nyter godt av inntektene toppklubbenes TV-avtale genererer, men valgte alikevel å gå i mot de samme klubbenes syn på forbundstinget. Slik sett oppleves VAR og cupspill som to utrolig merkelige tuer å dø på, da de potensielt setter langt større verdier i spill. Allerede lørdag kveld gikk et styremedlem i en av landets største klubber ut på BlueSky og omtalte det som naturlig for toppklubbene å se på muligheter for å løsrive seg fra forbundet. En slik endring vil med all sannsynlighet gi toppklubbene større kontroll over inntekter og radikalt endre maktbalansen i norsk fotball, til det verre for bredden.
Kanskje vil en slik endring, gitt ivaretakelse av medlemsstyret, være en bedre modell enn den modellen norsk fotball benytter seg av i dag. Årets fotballting har med all tydelighet vist at toppklubbene til enhver tid befinner seg i en utsatt posisjon, der sentralstyret har full kontroll over partiapparatet, og ikke vegrer seg for å bruke det. I den grad Klaveness og blazer-folket seiret på årets forbundsting, kan de i prosessen ha utløst en konflikt som ender med fotballfamiliens skilsmisse.
