Hvem er vi?

«Kampbildet gjorde at vi automatisk måtte gå lavere enn det vi hadde tenkt. Halvhøyt press er dødens mot Åsane. Klarer du ikke å gå høyt, så må du legge deg lavt. Og det synes jeg vi håndterte ganske bra i førsteomgang. Problemet spesielt etter pause var at vi ofte ble altfor lenge lave, og at vi ikke var gode nok til å komme oss inn på deres halvdel da vi fikk brudd på dem, forklarer trener Bakke.«

Slik oppsummerte Geir Bakke den smått pinlige affæren vi var vitne til denne søndagen, da Åråsen fikk storfint besøk av det som i disse dager er Bergens beste lag; Åsane Fotball. Denne bloggen er som kjent ikke fremmed for å dykke ned i mørket, og dagens innlegg vil antakeligvis ikke fremstå som en skjønnmaling av tingenes tilstand. Etter en prestasjon av det kaliberet, er det nærliggende å ta en meget kritisk kikk på spillere og trenere. For er det ikke der skoen trykker? Er vi virkelig et såpass bra lag som resultatene har tilsagt de siste ukene, eller har vi mista fotfestet?

Dette innlegget vil til syvende og sist handle om LSK. Men det vil også vie en del oppmerksomhet til laget som tok med seg et meget velfortjent poeng hjem til Bergen og omegn. Åsane er på ingen måte en motstander med lang tradisjon og renommé, og således opplever nok de aller fleste i Fuglafamilien at dette er en kamp som skal vinnes på Åråsen. 10 av 10 ganger. Det er selvfølgelig ydmykende å tape på Raufoss, men Raufoss er i det minste en klubb de fleste av oss har et slags forhold til. Om ikke annet var det der vi fikk tak i Pål Strand, og det må da telle for noe. Åsane ble på sin side stifta på 70-tallet og er en klubb som har begrenset appell selv i Bergensområdet.

Simen Rafn i aksjon mot Åsane på Åråsen.

Foto: Fredrik Tyskeberg.

Men det Åsane mangler på historie, stadionanlegg og et forholdsvis smalt budsjett, tar de igjen på et viktig område: De har utviklet en tydelig identitet og spillestil og spiller sitt spill uansett hvem som står på andre banehalvdel, eller hvor kampen spilles. Uansett hvor pinlig det føles å få juling i 180 minutter av en gjeng halvamatører fra en Bergensk drabantby, så er det ikke til å komme fra at Åsane er et meget godt fotballag. Faktisk vil jeg dra det enda litt lengre:

Åsane er OBOS-ligaens beste lag.

Spiller for spiller er Åsanes tropp langt fra OBOS-ligaens beste. Jeg påstår heller ikke at Åsane har ligaens beste startellever. Men Åsane er ligaens beste lag. For fotball handler ikke bare om den individuelle kvaliteten på de 11 spillerne man sender ut på banen. Det handler vel så mye om hvordan de fungerer sammen som lag. Såpass godt fungerer Åsane, at de er fullt i stand til å spille ut det som individuelt sett bør være OBOS ligaens klart sterkeste motstander. Uansett hvor flaut det måtte føles, så er det ikke første gang i år at Åsane har behandlet en motstander på denne måten.

For å bedre beskrive lagbygget de har satt sammen i Åsane kan vi titte på litt statistikk:

Åsane er det suverent mest ballbesittende laget i OBOS-ligaen, med et gjennomsnitt på 564 pasninger per kamp. Det er altså 27% høyere enn neste lag på lista, som er Tromsø med 444 pasninger per kamp. LSK er trygt plassert på 6. plass med 400.
Åsane har gjennomsnittlig 64% possession i sine kamper. Topplagene LSK, Tromsø og Ranheim følger på plassene etter med drøyt 53%.
Åsane flytter også ballen raskt og har høyest antall pasninger per minutt av possession i hele OBOS-ligaen.
Og enda viktigere; Åsanes pasningspresisjon er en klasse over alle andre i OBOS. 88.7%. Til sammenligning er Tromsø nest best med 84.5% og LSK er igjen nummer 6 med drøyt 80% pasningspresisjon. Fire av fem LSK-pasninger når frem til en medspiller. Åsane treffer nesten ni av ti ganger.

Med det sagt; Fotballkamper avgjøres ikke av pasninger eller pasningskvalitet. De avgjøres av mål. Det finnes plenty av ballbesittende lag som skaper veldig lite fremover og mest bare skyver ballen sidelengs, uten å skape farligheter. Er det tilfelle med Åsane?

Åsane ligger høyt oppe på lista over antall gjennombruddspasninger per kamp, med et gjennomsnitt på 9.38, og en presisjon på 37.5%. Til sammenligning ligger LSK langt ned på lista med 7.41 gjennombruddspasninger, hvorav 32.2% er vellykkede. Gjennombruddspasninger defineres her som pasninger i rommet bak forsvarslinja.
Wyscout opererer også med det som kalles «smart passes»: A creative and penetrative pass that attempts to break the opposition’s defensive lines to gain a significant advantage in attack. Åsane har ligaens nest beste gjennomsnitt med 6.62 per kamp, og ligaens beste uttelling med 47.8%. Igjen kan vi sammenligne med LSKs 5.1 per kamp og 34.3% uttelling.
Åsane er nummer fire i ligaen når det gjelder fremoverrettede pasninger.
Åsane har desidert flest «progressive runs», altså løp der spillere har fraktet ball betydelig nærmere motstanderens mål.
Åsane har 10.93 «deep completions» per kamp. Altså antallet pasninger inn i en 20-meters halvsirkel utenfor motstanders mål. Det er igjen best i ligaen. Tromsø følger på plassen etter med 9.73

Etter 26 spilte matcher er Åsane trygt plassert på kvalik, og har godt grep om femteplass, fem poeng foran Kåffa. Åsane er også blant ligaens fem beste lag når det gjelder skudd, xG og mål, hvilket tyder på at dette på ingen måte er en tabellplassering preget av tilfeldigheter. Nyopprykkede Åsane har med andre ord dominert spillemessig i kamp etter kamp i år, og etterhvert spilt seg til en komfortabel femteplass. En såpass god prestasjon kan vel umulig leveres uten en spillerstall av relativt høy kvalitet? La oss ta en nærmere kikk:

Fra Åsanes årsberetning

Åsanes budsjetterte utgifter forløper seg til 11.8 millioner kroner i 2020. Av det er 7.3 millioner satt av til lønninger, hvorav 2.6 millioner går til spillerlønninger, og 2.6 går til sportslig og medisinsk apparat. I gjennomsnitt betaler altså Åsane 113.000 kroner for hver av de 23 registrerte A-lagsspillerne. Per år. Her er det selvfølgelig mulig at noen av de yngre spillerne holder høy kvalitet i forhold til lønnsnivået, men like fullt er dette en av Obos-ligaens aller billigste staller.

I LSKs årsberetning spesifiserer man ikke hvor stor andel av personalkostnadene som går til spillerlønninger, og det er derfor litt vanskelig å gjøre en eksakt sammenligning av hva vi i gjennomsnitt betaler per spiller. Vi vet dog at LSK har budsjettert med 34 millioner kroner i personalkostnader i 2020, altså tre ganger Åsanes totale driftskostnader, og det er i seg selv nok til å dra visse konklusjoner. Det er snakk om to vidt skilte verdener, der en klubb betaler i knapper og glansbilder, mens den andre har en full stall med helprofesjonelle fotballspillere.

Ved dette punktet i teksten er det unødvendig å servere mer stats og fakta om Åsane. Poenget gir seg selv: Åsane er LSKs antitese. Vår komplette motsetning og et forbilledlig eksempel på hva hvor godt man kan hevde seg med en gjeng spillere som så og si spiller gratis. Hvorfor er det egentlig sånn? Hvordan i hele verden kan det ha seg at Åsane dukker opp på Åråsen og regelrett pisser på det som på papiret skal være en overlegen motstander.

Åpningssitatet i dette innlegget er en god illustrasjon på hvor vi befinner oss spillemessig, fem runder før OBOS-ligaen 2020 er over. Geir Bakke forsøker etter beste evne å forklare hvorfor LSK ikke var i nærheten av å stoppe Åsane, og etterhvert ble overkjørt. Forklaringen bærer preg av et LSK som var fryktelig opptatt av hvilke hensyn man måtte tå mot Åsane, og ikke hadde noen annen offensiv plan enn å ta overgangene. Det interessante spørsmålet er hvilke hensyn Åsane følte de måtte ta mot oss? Er det noen som tror at Åsane kom til Åråsen med en kampplan som var skreddersydd til motstanderen?

Jeg er hellig overbevist om at det ikke var tilfellet. Åsane er åpenbart trygge på seg selv og spiller sitt spill, uansett hvem de møter. Mot Fugla var de faktisk enda mer spillende enn sitt eget gjennomsnitt. 66.6% possession og 630 pasninger med 89% presisjon. Flere pasninger fremover i banen, flere pasninger til siste tredjedel og bedre presisjon på de aller fleste felt. Vi ble rett og slett dominert på eget gress, og hadde veldig lite å stille opp med i banespillet.

Dette kunne lett blitt et innlegg der jeg slaktet samtlige spillere som var på banen mot Åsane. Jeg kunne også gjort et poeng av å kritisere Geir Bakke og Petter Myhre for jobben som er gjort. I mine øyne er begge disse tilnærmingene altfor lettvinte analyser, som ikke går til bunns i LSKs mest fundamentale sportslige problem:

Vi er en klubb uten noen form for tydelig spillemessig identitet.

Dette er et problem som ikke kan tilskrives sittende trener eller nåværende spillestil. De siste ti årene har LSK med unntak av noen korte og sporadiske perioder ikke levert noe som kan kalles konsekvent og gjenkjennelig fotball. LSKs fotballfilosofi har vært en sammenhengende rekke av stilmessige endringer, og stort sett resultat av et antall ulike hovedtreneres ønsker. Trenere med nokså forskjellige tanker og ideer om fotball. Vi har vært en skute uten seil, anker eller motor som har drevet rundt uten retning.

LSKs fotballfilosofi har vært en sammenhengende rekke av stilmessige endringer.

Foto: Fredrik Tyskeberg.

På tross av dette har vi den siste tiden hatt en lang rekke av gode resultater, og opplevd en poengfangst vi ikke har sett maken til på 15-20 år. Det kan med andre ord virke litt alarmistisk når tonen forandrer seg såpass skarpt etter et uavgjortresultat mot det som faktisk er et topplag. Åsane-kampen blir dog stående som noe mer enn to tapte poeng. Det er et resultat som kaster lys på den åpenbare elefanten i rommet: De gode resultatene vi har oppnådd etter runde 10 er primært et resultat av en tropp som individuelt sett holder langt høyere kvalitet enn alle lag vi møter. LSK behøver rett og slett ikke fungere ekstremt godt som lag. Så lenge spillerne fungerer noenlunde godt sammen og ikke preges av mentale utfordringer, har vi nok kvalitet i laget til å vinne de aller fleste matcher.

På andre side av spekteret finner vi Åsane. En klubb som med all tydelighet har bestemt seg for hvordan de skal fremstå, og gjennom samforståelse og tydelige mønster leverer kruttsterke resultat med en presumptivt svakere tropp enn motstanderne. En kjapp kikk på fjorårets data viser at Åsane har reprodusert samme fotball som de gjorde i PostNord i fjor. De har faktisk gjort det enda bedre etter de rykket opp. Uten at jeg skal skryte på meg inngående kunnskap om Åsanes identitet, så er det verdt å nevne at Mons Ivar Mjelde ikke fikk fornyet tillit etter en 2018-sesong der mange mente spillestilen gikk på akkord med klubbens filosofi. Åsane er også klubben Kjetil Knutsen trente før han dro til Bodø Glimt og etterhvert bygde et lag som etter et sterkt 2019 har levert en spinnvill gullsesong i 2020. En sesong der Glimt har vært ledende på akkurat de samme markørene som Åsane:

Flest pasninger i Eliteserien, med best presisjon.
Flest gjennombruddspasninger, og tredje best presisjon.
Nest høyest antall pasninger per minutt av possession
Suverent flest «Deep completions»
Suverent flest «Smart passes»
Fjerde flest fremoverrettede pasninger, og best presisjon i ligaen.
Desidert flest «Progressive Runs»

Og sist, men ikke minst:

Et lønnsbudsjett på 34 millioner. Altså det samme som LSK betaler i personalkostnader, og et hav unna de 80 millionene man bruker i Molde eller de 96 millionene man har budsjettert med i Trondheim.

Poenget her er ikke at Bodø Glimt og Åsane sitter på en vinneroppskrift, selv om de unektelig leverer meget sterke prestasjoner. Poenget er heller ikke at de to lagene tilhører eksakt samme «skole». Men mye kan derimot tyde på at Åsane har et tydelig sportslig selvbilde og tar valg basert på denne bevisstheten. Den fotballen de spiller i dag matcher den fotballen som deres trener fra 2014-16 spiller. Det finnes en veldig klar kompatibilitet. Den litt trauste og kyniske stilen Mjelde forfekter ble lagt til grunn da han forsvant ut portene. Jeg er helt sikker på at Åsane er en klubb som har masse forbedringspotensiale på mange områder, men de ser ut til å treffe blink når det gjelder lojalitet til spillestil og sportslig identitet.

Finnes det lignende sammenheng mellom LSKs spillestil anno 2020 og det vi holdt på med i 2014-16? I 2014 var Magnus Haglund LSK-trener. Jeg ser ingen sterke paralleller mellom de to periodene. I 2015-16 var Runar Kristinsson trener. I den grad det faktisk fantes en intensjon bak Runars fotball, så hadde den lite til felles med det vi nå driver med. Runar-ball hadde vel heller ingen sterk kobling til fotballen Haglund sto for. Arne erstattet Runar, og representerte i stor grad en fotball som ikke sto i stil med det Haglund, Runar, Lennartsson eller Bakke holder på med.

Magnus Haglund trente LSK i tre sesonger.

Foto: Sogndal Fotball.

Haglund ga seg vel delvis fordi rammevilkårene ikke sto i stil med hans ambisjoner. Klubben svarte med å ansette en trener som ikke var interessert i å videreføre det positive Haglund faktisk hadde etablert i løpet av tre år. Selv om den åpenbare mangelen på spillemessig visjon var kriminell, var det til syvende og sist resultatene som felte Runar. Arne fikk i stor grad sparken fordi han mistet garderoben. Lennartsson måtte gå etter en resultatrekke som tok oss til OBOS-kvalik. Resultater, økonomi og tillit i spillergruppa er alle eksempel på faktorer som får LSK til å kvitte seg med trenere. Spillestil er aldri en utløsende faktor.

Dette innlegget er ikke en appell om mer possession-orientert fotball. Personlig har jeg ingen sterk formening om hvilken spillestil som gir best forutsetninger. Fotball er et sammensatt spill med flere veier til suksess, der samforståelse innen laget og strategiske valg kan ha en ekstrem effekt på resultat og ofte veier tyngre enn individuell kvalitet. For min del kan LSK gjerne spille den mest kyniske form for Arne Erlandsen-ball med et lag utelukkende bestående av spillere på 1.95 eller høyere. På en betingelse; hele klubben må kjøpe seg inn i konseptet, tro på det man driver med og jobbe for å maksimere de fordelene spillestilen gir. I det lange løp er jeg fullstendig overbevist om at 11 mann med en fæl, men konsekvent plan har bedre forutsetninger enn 11 pragmatikere som legger opp planen etter motstander.

Samme logikk finner du i mange andre områder her i verden. Har man en sterk tro på visse ideal og mål, vil man være villig til å gå den ekstra mila for å oppfylle disse. Uten tydelige og konsekvente mål og tanker er det fryktelig vanskelig å få folk til å bry seg eller ta ut det lille ekstra.

Hvilke idealer ledestjerner for LSKs sportslige virksomhet? Hvilke instruksjoner og mandat har Geir Bakke? Jeg skal være helt ærlig og si at jeg ikke har den ringeste aning. Uten at det skal tas som kritikk av Bakke, så har jeg fortsatt til gode å se oss realisere et tydelig og innarbeidet spillemønster med den konsekvens og gjenkjennelsesfaktor man skal forvente seg i OBOS-ligaen. Jeg ser at vi i korte perioder har et velfungerende høyt press som gir oss noen brudd imot. Men jeg ser også at vi gjerne sliter når vi ikke lenger presser høyt. I Sarpsborg lyktes Bakke i 2017 og til dels i 2018 meget godt med offensiv, modig fotball basert på høy intensitet og press i lange perioder av gangen. Selv om vi viser glimt av det presspillet er vi ikke i nærheten av det Bakke skapte under den perioden. Intensjonene er kanskje de samme, men utførelsen er ikke sammenlignbar. Formasjonen er annerledes, og offensivt er vi ikke i nærheten av å spille med samme risiko og mentalitet som lyktes i Sarpsborg. Sarpsborg anno 2017 var et lag som trodde på seg selv, spilte sitt eget spill og gikk rett i strupen på motstandere. LSK anno 2020 har åpenbart ikke samme selvsikkerhet. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar å bygge et lag som møter opp til kamp med fokus på å være seg selv og spille det spillet man jobber med uke inn og uke ut, men det kan ikke komme fort nok.

Det jeg derimot vet er at vi startet fra scratch i år. Det finnes ingen rød tråd mellom det Bakke gjør og det Lennartsson drev med i fjor. LSK har i lang tid pratet om en sportsplan som legger føringer for klubbens sportslige profil, men jeg kan bare anta at den planen i beste fall er vag når det gjelder spillestil. Alternativet skulle i så fall være at vi ansetter hovedtrenere som konsekvent driter i hva som er nedfelt i det som bør være vårt viktigste sportslige dokument, og da kan vi bare legge ned driften og starte lawn bowling-klubb på Åråsen.

Geir Bakke må bygge langsiktig.

Foto: Mathias Dulsrud-Gøransson.

Håpet er at Geir Bakke faktisk følger en konsekvent linje og bidrar til å bygge LSKs langsiktige profil og spillestil, slik at Bakkes fremtidige etterfølger ansettes med tydelige premisser for hvilken fotball vi skal spille og kan ta klubben til neste nivå. I OBOS-ligaen har vi råd til å ikke være ligaens mest samspilte lag, all den tid stallen holder meget høy kvalitet. Jeg tror sågar at vi rykker opp. Ikke fordi vi er det beste laget, men fordi vi har nok individuell kvalitet. Hverdagen i Eliteserien er derimot en helt annen, og LSKs tropp vil være av middels kvalitet på nivået. Om vi skal unngå at vår retur til øverste nivå ender med gjørmebryting i bunnen av tabellen, så er vi helt nødt til å være bedre samspilt enn mange av våre konkurrenter.

Dette er realiteten for LSK. Om vi ønsker å hevde oss må vi lære av klubber som Åsane, og samle hele klubben rundt en felles ideologi som alle forstår. Vi behøver ikke millioner av kroner for å utjevne gapet til toppen av Norsk fotball. Men vi må være bedre på de områdene som ikke koster en krone og få maks ut av de ressursene vi har til rådighet. Det fine med Norsk fotball er at de aller flest klubber drives ganske dårlig. Åsane kan hevde seg med 2.50 og en bugg i lønnsbudsjett. Kristiansund har etterhvert etablert seg som et stabilt topplag. Glimt grisebanker ALLE i år, med så og si samme ressurser som LSK har til rådighet.

Jeg er over snittet interessert i denne sporten, og mest av alt er jeg interessert i Lillestrøm Sportsklubb. Med tanke på alle de timer og ressurser jeg bruker på Fugla, bør det være urovekkende for klubben at jeg ikke kan gi et solid svar på spørsmålet: «Hva er LSKs sportslige profil og spillestil?». Nei, jeg har ikke trenerkurs eller nevneverdig fotballfaglig tyngde, men jeg kan gi et noenlunde kvalifisert svar på hva som kjennetegner spillestilen til en rekke andre klubber i inn- og utland.

Er vi en klubb uten sportslig retning eller filosofi, som spiller den fotballen sittende hovedtrener føler er best? Eller er vi en klubb som ønsker å ha en klar identitet og filosofi, uansett hvem som sitter i trenerstolen? Om sistnevnte faktisk er sant, er det på høy tid at LSK begynner å bygge bevissthet rundt dette spørsmålet, og skape en felles forståelse for hva vi forsøker å utrette. Jeg er sikker på at alle vi som følger denne klubben vil ha en langt større tålmodighet med det som skjer på gresset, om vi også har en forståelse for klubbens intensjoner. La oss begynne med klubbens sportsplan. Hva sier den egentlig om spillestil? Hvor godt føler klubben at trenerne etterfølger planen, og kan det være en idé å stramme til dette rammeverket så sportslig apparat har et klarere bilde av hva de skal og ikke skal gjøre?

Jeg er drittlei av å høre LSK-spillere og trenere fortelle oss at «xxx ække noe dårlig lag» når vi roter rundt i OBOS-ligaen og møter halvamatører. Jeg er helt uinteressert i å høre om hvilke hensyn vi må ta mot disse perifere breddeklubbene. Alt jeg vil ha er et LSK-lag som har såpass sterk tro på sitt eget spill at de angriper hver kamp på sine egne premisser. Og om det koster oss noen poeng i ny og ne, så er det en pris det er verdt å betale for suksess på lengre sikt. Vi er Lillestrøm Sportsklubb. Hvilken kampplan andre lag velger når de kommer til Åråsen er irrelevant.