De aller fleste som leser denne bloggen har et nært forhold til Lillestrøm Sportsklubb. Der vi alle kan gi en relativt presis forklaring på når og hvor vi møtte og valgte våre venner eller utkårede, er det få av oss som kan gi et godt svar på når og hvor vi valgte og tre inn i et forhold med LSK. For veldig mange av oss ble det bare sånn, enten på grunn av geografiske eller familiære årsaker. For andre er det rett og slett et resultat av tilfeldigheter. Derimot kan de fleste av oss huske tilbake til våre første minner som supportere. For min egen del står ett minne ganske sterkt:
25. Oktober 1992. På denne dagen møtte L Rosenborg på Ullevål, i en kamp der Stig Inge Bjørnebye ble matchvinner for Trønderne i det 90. minutt. Ikke bare er dette et av mine aller første minner som Fugla-fan, det var også en kamp som bød på noen pedagogiske innsikter.
- Livet som LSK-supporter byr på noen sure smeller.
- Fotball er et enkelt spill som varer i 90 minutter, og på overtid ødelegger Rosenborg alt.
- Mons Ivar Mjelde er en målmaskin.
De følgende 19 årene har i stor grad forsterket punkt 1 og 2, mens 1993-sesongen bekreftet at Mons Ivar Mjelde var en av de vasseste målscorerne vi har sett på Åråsen. Såpass mye at hans 19 seriemål har blitt stående som en bestenotering fram til i dag. Ingen LSK-spiller har noensinne satt 20 seriemål i løpet av en sesong. Anthony Ujah ville hatt en god sjanse til å tangere Mjelde om han fikk hele 2011-sesongen på seg. Clayton Zane klarte på sin side ikke å nå opp til Mjeldes rekord. Selv om vi har hatt noen kompetente spisser på Åråsen de siste tiårene, har vi ikke vært bortskjemt med notoriske måljegere.
2021 ser derimot ut som året der en hel del konvensjonelle lærdommer om LSK står for fall. Selvfølgelig har vi gått på noen sure smeller, men de positive opplevelsene overskygger de negative. Bare det at vi i den 22. runde kan fastslå at Eliteseriekontrakt for 2022 er sikret, er jo en seier i seg selv etter alle uår. Etter 90 sterke minutter mot Rosenborg på Åråsen kom det i år ikke en sen utligning på overtid. I stedet var det LSK som på overtid helte salt, pepper og diverse andre kruttsterke krydder i Rosenborgs sår. Og etter 28 lange år står Mons Ivar Mjeldes rekord endelig for fall. Mjeldes 1993-sesong har allerede blitt tangert, og veldig mye skal gå galt om vi ikke får se en LSK spiller bøtte inn 20+ seriemål i år.
At Thomas Lehne Olsen skulle gå hen og levere hva han har gjort i år, var på ingen måte forventet. Mannen har på ingen måte gjort seg bort tidligere sesonger, men samtidig har man aldri hatt følelsen av at Lehne er den notoriske, iskalde måljegeren som alltid er på rett sted, og konverterer sjanser med selvtillit og selvfølgelighet. Ikke før i år. Thomas Lehne Olsen anno 2021 er i sitt livs form, og kombinerer de kvalitetene vi har sett tidligere, med en ny dimensjon i den avgjørende fasen av spillet. Der han tidligere har utrstrålt en viss grad av usikkerhet, er han i år bestemt i alt han foretar seg og avslutter angrep med ro og selvtillit. Sånt blir det etterhvert mange mål av.
Denne posten tar utgangspunkt i status etter 22 serierunder, der Lehne ligger på andreplass på toppscorertabellen, med 19 mål. Det er tre mål bak Ohis 22. Om vi sammenligner deres samlede xG for 2021-sesongen ligger Ohi med en forventet xG på 17.69 mål, mens Lehne er på 12.44. Før vi går videre med den analysen kan vi fort nevne hva xG beskriver. xG er på ingen måte en målestokk på hvor mange mål du fortjener å score. Det sier kun noe om den forventede uttellingen for en avslutning ut fra et større statistikk-materiale, og tar ikke hensyn til hvem som avslutter. Med andre ord er det et ganske godt verktøy for å forstå hvor mye en spiss får ut av avslutningssituasjonene laget setter han i.
Ohi Omoijuanfo ligger 24.3% over sin samlede xG i år. Litt forenklet kan man da si at Ohi er en 24.3% bedre avslutter en gjennomsnittet i Eliteserien. Thomas Lehne Olsen har på sin side putta 52% mer enn xG tilsier. Den statistikken tallfester hvor god Lehne har vært i år. Erik Botheim har fått mye oppmerksomhet i år, og står høyt på toppscorerlista, men uttelling i forhold til xG er fortsatt 18% over gjennomsnittet. Både han og Ohi får mye drahjelp av å spille på det som er ligaens to sterkeste fotballag, både i form av spillermateriale og grunnspill. Den eneste som matcher Lehne på uttelling i år, er Veton Berisha, dog med færre mål enn Moelvens store sønn. For ordens skyld bør det igjen nevnes at denne teksten er skrevet før LSK dro til Stavanger og forærte Berisha en haug med lettkjøpte goaler.
Titter man på topp-3 målscorere i eliteserien de foregående 5 sesongene er det kun Ahmal Pellegrino som kan vise til samme effektivitet (2020). Fjorårssesongens toppscorer, Kasper Junker, var ikke i nærheten av den uttellingen. Han putta 27 mål på 20 xG. I praksis kunne Glimt stilt med en helt middelmåddig spiss, og vedkommende ville statistisk sett putta 20 mål i løpet av sesongen.
Kontrasten til Lehne Olsens uttelling tidligere i LSK-karrieren er slående. I 2018 scorte han 12 mål på 13.15 xG. I 2019 ble det 8 mål på 10.38 xG. Selv ikke i OBOS-ligaen klarte han å score mer enn hva man rimelig kunne forventet. 9 mål på 12.5 xG. I sesongene i Tromsø lå uttellingen veldig nære xG. På inget tidspunkt tidligere i karrieren har Lehne Olsen upreget seg som en spiss som scorer mer enn man kan forvente. I LSK har Thomas Lehne Olsen vært en viktig brikke på tross av sine avslutteregenskaper, ikke på grunn av dem.
Så hva har egentlig skjedd? Vi prater om en medioker til svak avslutter som plutselig har slått ut i blomst og nå leverer en effektivitet langt over gjennomsnittet. Mye av det som gjorde at Lehne forsvarte en startplass på tross av svak uttelling er fortsatt der, og således er han nå et beist av en spiss på alle tenkelige vis. Hva er det han har gjør i årets sesong, som han ikke har gjort før?
La oss titte på hvor Lehne opererte sist gang han spilte Eliteseriefotball. Bildet under viser hvor i banen han involverte seg i 2019.
Lehne var åpenbart aktiv overalt på offensiv banehalvdel. Bildet viser med tydelighet en spiller som har ganske mange bidrag over et stort område, men relativt få involvering i den delen av banen der han virkelig kommer til sin rett. Og dette bekreftes i tallene:
- Lehne Olsen slo i gjennomsnitt 18.07 pasninger per 90 minutter i 2019-sesongen. I 2021 er tallet 13.28.
- I 2019 gikk han i gjennomsnitt i 33 dueller per kamp. I år har han gått i snaut 24 per kamp. Antallet luftdueller er halvert. Antallet defensive dueller er også betydelig lavere.
- Antallet balltap har gått ned fra over 19 per kamp til drøyt 11.
- Pasninger fremover i banen har gått ned, mens antallet pasninger andre vei har gått opp.
Kan det være slik at suksessen i stor grad handler om tingene Lehne Olsen velger ikke å gjøre? Sammenligningen med 2021 er i alle fall ganske interessant:
Fra å ha spilt rollen som oppspillspunkt og altmuligmann i 2019, spiller Lehne en langt tydeligere og mer fokusert rolle i 2021. Færre pasinger, færre dueller og langt færre involveringer i områder langt unna der han egentlig bør befinne seg. Der han i tidligere år fikk jobbe og slite i alle hjørner av banen har Lehne i år fått fokusere på det som bør være primæroppgavene for en spiss. En av de områdene der det har et positivt avtrykk er i skuddstatistikken.
Ingen annen spiller i Eliteserien har løsnet flere skudd enn Thomas Lehne Olsen i 2021. Av alle hans 70 skudd har 22.8% kommet fra utenfor 16-meteren. Dette er en betydelig foredring fra 2019-sesongen, der 37.3% av avslutningene ble tatt utenfor 16-meteren. Alle som har lest litt om den statistiske sjansen for mål ved langskudd, forstår at majoriteten av langskudd er en bortkastet mulighet til å skape en langt mer gunstig sjanse. Det er ikke til å legge skjul på at Lehne tidligere har kastet bort en hel del ballinnehav gjennom «Hail Mary» skudd fra distanse, og nettopp derfor er det gledelig å se hvilke steg han har tatt i år. Kvaliteten på sjansene han kommer til er overlag bedre enn tidligere, hvilket gjenspeiler seg i effektivitet og målproduksjon.
Dette er selvfølgelig ikke bare et resultat av Lehnes valg. En stor del av problematikken i hans første år i LSK var de kollektive bristene. I et lag der man ofte slet med å etablere noen spillemessig dominanse, ble han gang etter gang nødt til å jobbe og slite helt mutters aleine på topp og agere oppspillspunkt i mangel på bedre løsninger i pasningsspillet. Det fysiske aspektet i en sånn jobb kan knapt undervurderes, og vil naturligvis gå utover konsentrasjon og fokus i de avgjørende situasjonene der en spiss skal være på sitt skarpeste. Det laget man har etablert på Åråsen i årets sesong har ikke vært i behov av samme allsidige bidrag fra Lehne, noe som med stor sannsynlighet gir han energien og kreftene til å være den beste versjonen av seg selv når det virkelig gjelder.
Det kan nærmest virke litt selvmotsigende at Lehne Olsen er mindre involvert enn før, men samtidig mer dominant enn noensinne. Uansett hvor paradoksalt det måtte høres ut er det på ingen måte rakettforskning. Gir man folk muligheten til å fokusere på det de er gode på, så presterer de også bedre. Veldig få av oss er på vårt beste når vi blir satt til å løse et bredt spekter av oppgaver på en og samme gang. Veldig få av oss har energi til å leve opp til vårt høyeste potensial, om vi ikke får tid og rom til å gjøre det vi kan. Det sies at hardt arbeid alltid lønner seg, men i Thomas Lehne Olsens tilfelle kan det se ut som det motsatte er tilfelle. Smartness og tydelig fokus kan også betale seg.
I årets sesong har Lehne fått tid og rom til å gjøre det han er best på. Det gjenspeiler seg ikke kun i effektivitet og målsjanser. Han er nærmest ustoppelig de gangene han involveres. I et velfungerende lag kan han være noe mer selektiv med hvordan han deltar i spillet, og ha overskudd, konsentrasjon og selvtillit de gangene han blir satt opp i gode situasjoner. Ikke bare gjør han den jobben en spiss skal gjøre i boksen, og bak motstanderes stoppere. Målet mot Sarpsborg viser med all tydelighet at han kan utfordre og ydmyke et helt forsvar på egen hånd. Den sharpnessen holder et langt høyere nivå enn noe vi har sett av Lehne tidligere.
Hans transformasjon er på mange måter et godt symbol på det LSK vi har sett i år. På tross av naturlige svingninger i prestasjon og resultat, fremstår LSK i stor grad som et lag der spillere ser ut til å forstå sine egne og medspilleres roller, både på og utenfor banen. Laget evner faktisk å gjenskape offensivt og defensivt spill over flere kamper, der man tidligere år fremsto som vilt forskjellige lag fra kamp til kamp. Så sent som i fjor var det mange av oss som slet med å se noen tydelig rød tråd i det man holdt på med, i en sesong der motstanden stort sett var langt under den standarden vi møter i Eliteserien.
Når alt kommer til alt er Lehnes oppblomstring fra en ganske middelmådig avslutter til en god gammeldags målmaskin en avgjørende brikke for den situasjonen Fugla har satt seg i etter 22 kamper. Med 2019-versjonen av Lehne på banen hadde vi med stor sannsynlighet befunnet oss i en langt mer utsatt posisjon. Thomas Lehne Olsen har gått hen og blitt en av Eliteseriens to beste spisser denne sesongen, og akkurat det tror jeg få hadde forventet seg da vi sparket i gang sesongen. Uten forkleinelse for Ohi eller Botheim, stiller Lehne og Berisha i en egen klasse i år. På sett og vis føles det som vi signerte en splitter ny klassespiss i vintervinduet.
Med tanke på hva Lehne Olsen klarer å produsere på 12.5 xG er det grunn til å forvente seg mer dersom Sportsklubben klarer å holde ham på Åråsen. Der Lehne står med seriens nest høyeste xG, står LSK som helhet med 6. høyeste xG. Med andre ord har vi som kollektiv ganske mye å gå på når det gjelder sjanseproduksjon. Om spillere og sportslig apparat klarer å utvikle spillet til et punkt der vi er blandt ligaens 3-4 mest produktive lag, vil Lehne enkelt ende opp som toppscorer i Eliteserien. Selvfølgelig har vi også mye å hente på å sette opp andre spillere i flere gode avslutningsposisjoner, men det får være tema for et annet innlegg.
At Lehne får denne sesongen etter den lojaliteten han viste i tiden etter dommedag er rett og slett utrolig fortjent, og kan innebære at universet ikke alltid jobber mot denne klubben og alle som kommer nær den. 2021 er året der gamle Fugla-sannheter står for fall. For min egen del er dette året der jeg fikk tilbake troen på at man kan bygge et slagkraftig lag på Åråsen og ta LSK opp i toppen av norsk fotball. På tross av en fæl, fæl smell i Stavanger. Kanskje kan man også håpe at Lehnes målrekord tangeres av samme mann i løpet av en sesong eller to, og at vi slipper vente 28 år til neste gang.
Alle bilder tilhører Megapiksel / Saglien / Dulsrud
