Skip to main content

I forrige innlegg tok jeg en nærmere titt på salget av Sheriff Sinyan, og forsøkte belyse det risikable ved å selge en spiller uten å ha erstatte vedkommende. Siden den gang har klubben signert Espen Garnås fra Ull-Kisa, noe som selvfølgelig styrker et tynnslitt midtforsvar. Med Salquist ut døren ser det også ut som ytterligere en stopper bør komme inn. Forhåpentligvis kan man finne en type som kan erstatte noen av de egenskapene vi har mistet etter at våre to mest ballsikre stoppere har forsvunnet ut døra.

Dette innlegget skal dog ikke handle om hvilke spillere eller spillertyper vi bør hente i overgangsvinduet. I denne teksten vil jeg heller rette søkelys på den ikke fullt så hyggelige delen av LSKs spillerlogistikk. Nemlig “Hvem skal ut”?

Tidligere i år tok Erik Niva og Håkan Andreassons podcast “When We Were Kings” en nærmere titt på Djurgården IFs 2002-sesong. Med tanke på Djurgårdens posisjon i Svensk fotball de siste par tiårene er det fort gjort å glemme at de gjennom hele 90-tallet stort sett var en kaos-klubb som pendlet mellom divisjonene, med konkurstrusselen rett rundt hjørnet. Mens Djurgårdens hockeylag holdt topp klasse, var fotballvirksomheten i klubben elendig og amatørmessig.

For oss som må følge en klubb som regelmessig gjør seg til latter på nivå 2, er det forfriskende med historier som involverer andre rotehuer i samme situasjon. Det er noe trøstende i å høre at andre klubber også har sine bunnpunkt. Samtidig er det påfallende at Erik Niva velger å illustrere den mørke perioden med en historie om hvordan Djurgården ble forhindret av bruåpning på vei til bortekamp i Nacka (10-15 minutters kjøretur fra Stockholm sentrum) og derfor ikke rakk kampstart. Been there, done that.

broken image

Djurgårdens supportere har sett tunge tider.

Foto: Sami Grahn.

Det finnes ganske vesentlige forskjeller på LSK anno 2020 og Djurgården i 1998, og hensikten er ikke å sette likhetstegn mellom de to situasjonene. LSK er tross alt i bedre økonomisk stand enn Djurgården den gang var, og har frem til i år holdt seg på øverste nivå. Men selv om LSK lenge unngikk nedrykk, var 2010-tallet sett under ett ingen epoke for historiebøkene. Med unntak av ett herlig lyspunkt, fortonet resten av tiåret seg som en ustoppelig rekke av skuffelser.

Det verste av alt er den nærmest deterministiske følelsen av at LSKs vedvarende elendighet er forutbestemt og uunngåelig. Vi vet alle at LSK sjeldent klarer å følge opp en seier med en ny trepoenger. Det føles nærmest utopisk at LSK skulle kunne finne på å vinne flere kamper på rad, eller spille konsekvent godt over en lengre periode. Stort sett hver gang vi har en gylden mulighet til å spille oss ut av gjørma eller melde oss på i rett ende av tabellen, snubler vi og ser muligheten glippe ut av egne hender. Man gleder seg over LSKs oppturer, samtidig som man innerst inne vet at enhver opptur følges av en større nedtur. Det er ikke et resultat av tilfeldigheter. Når samme mønster så konsekvent gjentar seg, selv i ulike divisjoner, er det snakk om et kulturelt problem.

Før selvpiskingen tar helt overhånd her, la oss fort gå tilbake til Djurgårdens reise fra fortapt kaosklubb til en av Skandinavias best drevne klubber i etterkant av årtusenskiftet. De konkrete grepene DIF tok rundt spillestil og trening er interessante i lys av sin tid, men på ingen måte relevante for LSKs snuoperasjon i 2020. Det finnes mye å si om deres evne til å tenke utenfor boksen i et nokså konformistisk fotball-Sverige, men det mest interessante for min del er hvor raskt og effektivt man snudde skuta og erstattet en åpenbart dysfunksjonell kultur med vinnerkultur.

Som jeg tidligere har argumentert for i denne bloggen, bør en tung del av ansvaret for klubbkultur tilskrives de stillingene som forventes ha et lengre engasjement i klubben. Altså sportsdirektør, daglig leder og til syvende og sist klubbens styre. Det er disse funksjonene som har mandat og mulighet til å bevare og utvikle klubbens kultur, mens spillere og trenere sjeldent blir lenge nok til å kunne ta et slikt ansvar. Betyr det at spillerstallen ikke har noen effekt på klubbens kultur?

Nja. I en klubb med tydelig og etablert profil og kultur, er det nærliggende å tro at nye spillere vil tilpasse seg rådende forventninger og “regler”. Både i sitt forhold til medspillere men også andre aktører rundt klubben. Dette er en ganske typisk følelse når man kommer til en ny arbeidsplass. Man bruker litt tid på å kjenne etter og forstå hvordan saker fungerer, og blir etterhvert mer og mer komfortabel i sin rolle og den rådende kulturen på arbeidsplassen.

Men hva om man kommer til en smått kaotisk arbeidsplass, der sjefen byttes så og si hvert eneste år? En arbeidsplass der ingen egentlig har en veldig tydelig forståelse av hvordan man skal oppnå virksomhetens mål, og instruksjonene ofte endres. I et sånt miljø vil de ansatte etterhvert begynne å skrive sine egne regler. Alt vil etterhvert handle om å helt enkelt holde virksomheten flytende, og all tiltro til ledelse vil gå opp i røyk. Til slutt spiller det ingen rolle om man ansetter verdens beste sjef med de mest fantastiske løsninger. Alle vet jo uansett at sjefen sitter på lånt tid og at hans løsninger vil forsvinne med ham. Selv om arbeidslaget følger de nye instruksjonene vil man falle tilbake til gamle vaner i det øyeblikket man møter motgang.

Hvordan løste Djurgården det? Med nye koster i ledelsen og en veldefinert visjon for hva slags klubb Djurgården faktisk skulle være, tok nytilsatt sportsdirektør opp øksa og kvitta seg med 12 spillere, inkludert nøkkelspillere og store deler av lagets sentrallinje. Altså mer enn halve spillertroppen. Tilsynelatende et drastisk grep, men samtidig også et oppgjør med fortiden og den negative kulturen som hadde preget Djurgården over lengre tid. Den nye ledelsen valgte “sjokkterapi” med utskiftning av halve stallen, i stedet for en mer tidkrevende “omprogrammering” av eksisterende tropp. Det kan på ingen måte ha vært et enkelt valg, men i ettertid er det vanskelig å argumentere mot dette grepet.

Ved å bytte ut toneangivende spillere og kontinuitetsbærer kunne Djurgården akselerere en kulturell og mental endring i spillergruppa. På mange måter tvang de frem en ny dynamikk og mentalitet i spillergruppa. Gruppepress og sosiale normer er meget sterke mekanismer, og i en situasjon der man gradvis bytter ut spillere, vil nye spillere stort sett tilpasse seg eksisterende hierarki og regler uten å stille altfor mange kritiske spørsmål. Om man derimot bytter mer enn halve troppen på en gang, vil ikke det samme gruppepresset gjøre seg gjeldende. Man har en helt annen frihet til å bygge kultur fra scratch.

Lillestrøm Sportsklubb per 2020 er en klubb som fortsatt ikke viser tegn til betydelig bedring. Vi tar kanskje mer poeng enn vi har gjort på en del år, men vi møter Øygarden og Stjørdals Blink denne sesongen. Ikke Brann og Rosenborg. Selv om motstanden er av langt lavere klasse, føles det som vi har sett det meste før. Spillere ser bekymra ut. Presisjonen i det vi gjør varierer dramatisk fra en kamp til en annen, ofte også fra en omgang til en annen. Personlige feil, forvirring og sviktende fokus feller oss gang på gang. Det er ikke nytt av året. Dette er noe LSK har holdt på med i årevis nå, og det kan se ut som at dette har blitt spillergruppas kultur. Uavhengig av hvem som leder laget og hvilke 11 spillere som til enhver tid spiller, går disse svakhetene i arv og definerer i stor grad LSKs prestasjoner.

Dette er ikke bare min personlige tolkning av tingenes tilstand. Også Geir Bakke har langt på vei bekreftet at mentaliteten i spillergruppa ikke er av topp klasse, og at laget faller tilbake til gamle mønster når ting ikke funker. I intervjusituasjoner har han tidvis fremstått som rådvill og oppgitt, og man får et inntrykk av at han og Myhre har blitt tatt litt på senga og ikke helt innsett omfanget før sesongen startet. I og for seg ganske naturlig, all den tid vi så ut som et helt annet lag i vinterens treningskamper.

Om vi erkjenner at vi har et mentalt og/eller kulturelt problem i spillergruppa, er det også naturlig å titte på hvem som utgjør stammen i troppen. Det er disse spillerne som former og ivaretar kulturen i gruppa, og setter standarden for både nye spillere og akademispillere på vei opp. For ordens skyld kan vi definere disse først som sist:

Spillere over 25 år med 3+ år i LSK-drakta:

  • Aleksander Melgalvis
  • Simen Kind Mikalsen
  • Simen Rafn
  • Marius Amundsen
  • Fredrik Krogstad

Dette er i stor grad kjernen i LSKs spillertropp. Vi har også “boblere” som Mathew, Thomas Lehne Olsen og Kristoffer Ødemarksbakken, men dette er spillere som har kortere fartstid i klubben eller er et par år yngre. De ovennevnte fem spillerne kan sies å ha vært en nokså bestående del av LSK under flere år og er aldersmessig inne i det som skal være deres “prime”. Marius Amundsen var ute i 2019, men har ellers vært så og si fast på LSKs A-lag siden 2014-sesongen.

broken image

Kind Mikalsen i duell mot Daniel Gustafsson

Foto: Mathias Dulsrud-Gøransson.

For å ha det sagt med en gang; dette er ikke et forsøk på å gjøre visse spillere til syndebukker. Dette handler mye om troppsammensetning og spillerlogistikk, noe man vanskelig kan laste spillere for. Alle disse fem er gode ambassadører for LSK, og fremstår som sympatiske typer. Jeg er helt overbevist om at de jobber beinhardt for klubben og utfører arbeidet sitt på en meget god måte. Det er også hevet over tvil at dette er spillere med et maks-potensial som holder Eliteserienivå.

Spørsmålet er dog hvorvidt maks-potensial er en bra indikator når man skal evaluere spillere. Potensial sier kun noe om hvor en spillers toppnivå ligger. Det er like viktig å forstå hvor ofte en spiller leverer på sitt toppnivå. Alle kan ha en god kamp, men ikke alle vil være i stand til å levere på høyt nivå uke inn og uke ut. At en spiller leverte bunnsolid i 2016-sesongen er heller ingen garanti for at han vil komme tilbake til det nivået. Enkeltprestasjoner påvirkes av spillestil og lagkomposisjon. Om man vil reprodusere suksessen spilleren hadde for 3-4 år siden bør man antakeligvis også forstå hvilke faktorer som bidro til suksessen det året.

Troen på spillere basert på tidligere prestasjoner blir ofte utslagsgivende i diskusjonen rundt LSK. Som supportere farges vår spillerevaluering av de mest markante øyeblikkene. Matchvinnende langskudd. Cupgull. Den solide sesongen eller perioden der en spiller leverte i kamp etter kamp. Dette ser man ikke bare i supporterdiskusjonen, men også i medias dekning av Fugla. Både i form av Eurosport-profiler som legger i overkant mye vekt på spilleres CV og gamle bedrifter, men også i artikler som denne i RB.

Titter man derimot på prestasjoner over tid, tegner det seg et ganske tydelig mønster i spillertroppens stamme. De som skal være kulturbærere og ledere i troppen har rett og slett ikke demonstrert den stabiliteten og tryggheten man må kunne forvente seg. Kjernen i troppen består av spillere som har levert ujevnt eller har hatt en negativ utvikling i sin tid i klubben. Når ting butter imot og rutine og erfaring virkelig trengs, er det disse spillerne som fremstår som mest prega. Det står ikke på vilje eller innsats, men evne til å prestere på høyt nok nivå over tid.

De siste ukene har vi sett Magnus Knudsen komme inn i laget og spille med en selvsikkerhet og stabilitet som ofte virker fraværende hos våre mer rutinerte spillere. I forsvarsleddet har Philip Slørdahl gått rett inn, levert solide kamper og fremstått som en tydelig leder. 19 år gamle Mats Hedenstad Christiansen har ikke bare levert mange smultringer i år, han gir også tydelig beskjed til langt eldre og mer rutinerte spillere når de tabber seg ut. Og hadde det ikke vært for en uheldig skade kan man vel konkludere med at uredde Lars Ranger hadde vært bankers på høyreback i år.

broken image

Magnus Knudsen jubler etter seieren over Ranheim.

Foto: Mathias Dulsrud-Gøransson.

Det er selvfølgelig meget positivt at vi har en gjeng unggutter som ikke er redde for å ta ansvar, og leverer når de får muligheten. Men det er også talende for kvaliteten på troppens stamme at en gjeng 19-åringer ikke bare leverer objektivt bedre prestasjoner, men også spiller med større autoritet og pondus. Rollene er snudd. For er det ikke de etablerte, eldre spillerne som skal levere de stødige prestasjonene og gi unge spillere et trygt rammeverk å utvikles i?

Som tidligere nevnt er dette alle gode ambassadører. Jeg har hatt min fair share av frustrasjon over Marius Amundsen tidligere i hans LSK-karriere, men da han ble meldt klar for LSK etter sabbatsåret hadde jeg et inderlig ønske om at han skulle lykkes. Ikke bare fordi han har noen nyttige egenskaper som fotballspiller, men også fordi den comeback-historien hadde vært ufattelig fet. Da vi rykka ned til Obos håpte jeg at fighteren Krogstad skulle ta plass og bli en lederfigur i dette laget. Det er veldig lett å bli glad spillere som Melgalvis og Rafn, som ikke bare ser fotballen som en jobb, men også forstår hva Fugla betyr for folk rundt klubben og nærmiljøet.

Dessverre handler fotball til syvende og sist om det som presteres på banen. Og fundamentet i spillertroppen må være på plass for at alt annet skal fungere. Fundamentet i vår tropp har dessverre vist seg å være alt annet enn stødig, ikke bare i Obos-ligaen, men også i årene før. Arnor Smarason og Daniel Pedersen ble redningen i 2018, mens skader på begge ble en medvirkende faktor til nedrykket i 2019.

Her har man en mulighet allerede i dette overgangsvinduet. Uten at man behøver gå full Djurgården 2002, tror jeg man kan gjøre en mer omfattende endring i troppens kjerne, med relativt lav sportslig risiko. Per dags dato er ingen av de nevnte spillerne bærebjelker i LSK. Ingen av dem ser ut som klare førstevalg. Med forbehold om at vi snakker om menneskers arbeidsplass og kontraktsforpliktelser, så mener jeg klubben har en del å hente på en større utskiftning her. Dels kan man med fordel få inn noen mer stabile brikker i laget, men et sånt skifte kan også hjelpe med å aksellerere endringer i spillergruppas mentalitet.

Et sted man kan starte er på backplass. Uten veldig soleklare alternativ på noen av backene er det kanskje på tide å hente Josef Baccay tilbake til Åråsen. Baccay har hatt et fint utlån i FFK, og fått kjenne på en fin seiersrekke i en annen gammel storhetsklubb. Det føles på mange måter naturlig å gi Baccay muligheten all den tid ingen av de etablerte alternativene rettferdiggjør en startplass.

Jeg nevner Baccay her, fordi han allerede tilhører LSK og bør være tiltenkt en rolle i fremtiden. Utover ham har jeg ikke tenkt til å foreslå andre spillere. Akkurat der regner jeg med at klubben har god kontroll på hva som rører seg i markedet, og hva vi har råd til. En ting har Simon Mesfin demonstrert de siste årene: LSK er fortsatt en attraktiv klubb for spillere på relativt høyt nivå. De siste årene har vi signert Thomas Lehne Olsen, Arnor Smarason, Daniel Pedersen, Tobias Salquist, Daniel Gustafsson, Torbjørn Kallevåg og nå senest frelseren Björn Bergmann Sigurdarson. Alle disse er signeringer som ligger et par hyller over Obos- og PostNord-spillerne vi hentet i årene rundt 2016-2017.

Man kan nesten få en følelse av at ønsket om kontinuitet i spillertroppen har gått på bekostning av stabilitet og kvalitet de siste par årene. Med vissheten om at vi er i stand til å hente spillere som holder høyt nivå, og en ungdomssatsning som igjen ser ut til å bære frukt, er det fullt mulig for LSK å ha ambisjoner om å heve kvaliteten på troppen, og snu de mentale utfordringene som etterhvert har blitt kjennetegnende for Klubben.

Begrepet “kill your darlings” har sin opprinnelse i skrivekunst. En forfatter som jobber på et manus eller en bok, vil i prosessen komme opp med karakterer, sidespor og idéer som ikke bidrar til hovedpoenget og historien man vil fortelle. Det er lett å bli glad i disse idéene, og holde fast ved dem på grunn av deres individuelle kvaliteter, men for at helheten skal bli så bra som mulig er det i blant nødvendig å kvitte seg med noen deler. I LSKs fall ser dette ut til å være en god analogi. For å utvikle oss videre og skape den beste mulige helheten er det kanskje på tide å kvitte seg med noen av de spillerne vi etterhvert har blitt glad i.

broken image
Nyheter

Lavthengende frukt

Trym HognerTrym Hogner07/02/2024

Leave a Reply