Skip to main content

8 millioner kroner. Det er den omtrentlige summen Romerikes blad regnet seg fram til da de summerte hva Lillestrøm Sportsklubb har brukt på spillerkjøp det siste halvåret. I mange klubber reagerer supportere med begeistring når klubben henter inn spennende utviklingsobjekt og profilerte toppspillere over en lav sko, men blant oss som følger Fugla er dette et fryktelig omen som alltid etterfølges av katastrofe.

De fleste av oss har på et eller annet tidspunkt prøvd å gå en lengre periode uten å spise, for så å dra i seg en cola eller sjokolade for å stagge sultfølelsen og få opp blodsukkeret. Det funker fint i 15-20 minutter, men sulten og energinivået blir enda verre når sukkerboosten legger seg. Slik har driften gjerne sett ut på Åråsen. Man går lange perioder uten å få i seg nok næring, skramler sammen en liten satsning som skaper kortvarig entusiasme eller redder oss unna nedrykk, og så er det på’n igjen med budsjettkutt, premature spillersalg og signeringer i tolvte time.

Historisk sett har fattigdom i det konservative verdenssynet vært koblet til karakter og vilje. I et noenlunde likestilt samfunn tenker man at alle har de samme forutsetninger for å lykkes, og at de som havner bakpå gjerne har seg selv å takke. På papiret er konkurransevilkårene like, både på skolebenken og i arbeidsmarkedet. Det er en lettvint forklaring på noe som er ganske så komplekst, og straks man begynner å nøste i trådene faller resonnementet fra hverandre.

I et land som Norge der sterke, offentlige mekanismer fremmer sosial mobilitet og like forutsetninger, ser man fortsatt at fattigdom til en viss grad går i arv. I et land som USA er man ikke i nærheten av samme ordninger, og følgelig har man lavere sosial mobilitet og en tydeligere nedarvet fattigdom. I tilsynelatende likestilte samfunn der folk har samme rettigheter på tvers av kjønn, etnisitet og legning, og rett til utdanning, helsevesen og en rekke andre offentlige tjenester er det fortsatt slik at de som er født inn i fattige familier har dårligst odds.

Den gamle ideen om at fattigdom forårsakes av dårlige valg, sviktende karakter eller manglende arbeidsvilje er i ferd med å utspille sin rolle. I stedet vokser en nesten motsatt oppfatning frem: Dårlige valg og kortsiktig tenkning forårsakes av fattigdom. Samfunnet er rigget på en sånn måte at fattigdom vanskeliggjør gode finansielle valg. Det hersker ingen tvil om at et boligkjøp er mer gunstig på sikt enn å leie bolig, men har man ikke fast inntekt eller en egenandel er det vanskelig å ta «rett» valg. Det lønner seg å kjøpe en bil cash, framfor å ta opp lån eller lease. Er du fattig stiller du alltid med dårligere kort på hånda.

I tillegg til de strukturelle faktorene som går imot deg om du lever i fattigdom, finnes det et annet element som gjør veien ut av situasjonen enda lengre: Fattigdom gjør deg dum. Det høres ganske brutalt ut, men det er ikke så ille som det høres ut. Den Nederlandske historikeren Rutger Bregman tar i sin bok «Utopia for realists» for seg faktorene bak fattigdom, og prater med forskere innen både psykologi og økonomi om hvilke negative effekter fattigdom har på mental kapasitet.

broken image

Rutger Bregman, forfatter av boka Utopia for realists.

Funnene i deres studier tilsier på ingen måte at fattigdom fører til permanent reduksjon av intelligens. Derimot har vi alle en begrenset mental båndbredde, som gjerne fylles opp av tema som til enhver tid bekymrer oss. Usikkerhet rundt basale behov som mat, bosted og arbeid har en egen evne til å oppta våre tanker. I en studie av Indiske sesongarbeidere som fikk utbetalt majoriteten av sin årslønn en gang per år, fant man at de samme arbeiderne presterte vesentlig bedre på en kognitiv test rett etter den store lønningsdagen enn de gjorde i andre deler av året der lommeboka var tynnere. Det oppsiktsvekkende i disse studiene er at effekten fattigdom har på intelligens antas ligge rundt 13-14 IQ-poeng. Det er altså sammenlignbart med effekten av alkoholisme eller en søvnløs natt.

Bregman refererer til dette som «scarcity mentality». På godt norsk kan vi kalle det knapphetsmentalitet. Knapphetsmentalitet handler ikke nødvendigvis bare om økonomisk kapital. Det kan også handle om tid eller andre tilganger man ikke har nok av. Knapphetsmentalitet bidrar til at man hyperfokuserer på å overleve de umiddelbare utfordringene man står ovenfor, men på lengre sikt er det aldri en suksessoppskrift. Om man vil bygge en holdbar fremtid må man komme seg ut av knapphetsmentaliteten og gi seg selv muligheten til å tenke et par steg fremover.

Knapphetsmentalitet har preget Lillestrøm Sportsklubb de siste 12-13 årene. Knapphet på finansielle midler. Knapphet på resultater. Noen vil også hevde knapphet på sportslig retning. Økonomiske muskler og resultat går hånd i hånd, og knapphet på ett område fører fort til knapphet på det andre. Det er en grusom, selvforsterkende spiral. Der man som privatperson i et utviklet velferdssamfunn forhåpentligvis fanges opp av et sikkerhetsnett, har en sportsklubb i fritt fall færre grener å gripe fatt i.

Man har byttet ut alt som kan krype og gå av styre, ledelse, trenere og spillere flere ganger over, men som i samfunnet for øvrig går fattigdom i arv. Simon Mesfin må selvfølgelig svare for en del av den nedgangen som har funnet sted under hans tid som sportssjef, men samtidig overtok han vel heller ikke et mønsterbruk fra Torgeir Bjarmann. Selv Bjarmann tok over ei skute som allerede var lekk på alle bauger og kanter. De fleste som har jobbet i klubben har gjort det med de aller beste intensjoner, men fattigdom har en sterk evne til å knekke ambisjoner og vilje.

Hvordan bryter man en sånn sirkel? Bregman argumenterer for borgerlønn. Det sikrer alles grunnleggende behov og er langt mer effektivt enn sosialhjelp, veldedighet og målrettede tiltak. Hvorvidt borgerlønn er en god løsning eller ikke skal jeg ikke forsøke å svare på her. Det som derimot ser ut til å være hevet over tvil, er at økonomiske pusterom ofte legger grunnlaget for en fundamental kursendring. Den mest effektive måten å ta mennesker fra å være en utgiftspost for samfunnet til å bli en bidragsyter er ved å gi dem et pusterom til å tenke to steg frem.

Husker dere disse fordømte idiotene som mente at LSK ville ha godt av et år på andre nivå? De som hadde fått det for seg at et nedrykk ikke ville være en tragedie av episke proporsjoner og slutten på LSK som toppklubb? Det er overveiende sannsynlig at den gjengen hadde rett.

For hvordan bryter man en negativ spiral der sportslig fadeser avløses av økonomisk nød? Selv om LSK på ingen måte har stilt med Eliteseriens minste budsjett, har økonomien likevel ikke matchet de implisitte forventningene rundt klubben. Dette er det alltid nærværende paradokset med Fuglafamilien: Vi elsker å snakke oss selv ned og later som at alle forventninger er senket til kjelleren, men absolutt ingen som er glad i denne klubben er egentlig fornøyd med de 10-12 årene der det meste handlet om å overleve på øverste nivå. Den selvpiskende kulturen som omkranser klubben er resultat av en kognitiv dissonans, der vårt verdensbilde ikke matcher virkeligheten vi tvinges å leve i. Sett utenfra kan denne kulturen se noe påtatt ut, men i realiteten er det en overlevelsesmekanisme. Ingen av oss vil innrømme det, men egentlig mener vi at vi hører hjemme i toppen.

En del klubber i Norge har et avslappet forhold til dette med nedrykk og aksepterer det som en naturlig del av gamet. I Tromsø rykker dem ned med et skuldertrekk og vet med seg selv at de er oppe igjen ved første anledning. Der andre klubbers resultatkrav endrer seg i takt med prestasjoner og tilgjengelige ressurser må LSK forholde seg til et underforstått, statisk resultatkrav. Fundamentet for det kravet ble lagt da LSK gjennom 2-3 tiår var en av Norsk fotballs mest dominante klubber sportslig sett. Uansett hvor dårlig stallen måtte se ut ved sesongstart, kan ingen LSK-leder noensinne gå inn i seriespill med en uttalt målsetning om å redde plassen. Det ville rett og slett vært en avskjedssøknad. I stedet serveres floskler om hvor jevnt det i eliteserien og hvordan man skal kunne være med og slåss i toppen om man får en god start og havner i flytsonen. Dette er en helgardering der man tilbyr litt tro og håp, men likevel har ryggen fri om ting går kjepprett til helvete.

Traumatisk som det var ble OBOS-sesongen likevel en vei ut av den nattsvarte spiralen vi befant oss i. For første gang på lang, lang tid konkurrerte Fugla med resultatkrav og finansielle muskler som matchet. Gjennom alle år på toppnivå har de sportslige kravene rundt klubben stort sett vært litt høyere enn det man realistisk sett kan forvente. Samtidig har de økonomiske musklene vært litt mindre enn det kravene skulle tilsi. Kan man ikke overtale omverdenen til å senke forventningene til minstenivå, må man på magisk vis trylle frem mer penger. På Åråsen har ingen av disse alternativene vært reelle muligheter. Ikke før 2020. Plutselig sto man i en liga som alle forventet at man skulle vinne, men der motstanderne generelt holder betydelig lavere nivå enn i divisjonen over. Fra økonomisk utsatt i Eliteserien sto man som den mest ressursrike klubben i sin nye divisjon. Etter mange år med knapphet fikk klubben endelig et etterlengtet pusterom.

Et pusterom betyr ikke automatisk at alt løser seg av seg selv. Historien er full av eksempel på klubber som rykker ned fra øverste nivå, men ikke klarer å snu skuta og fortsetter reisen nedover i divisjonssystemet. Etter 2019-sesongen hadde det ikke vært unaturlig å foreta en storrengjøring i spillergarderoben og kvitte seg med langt flere spillere enn LSK valgte å gjøre. Det hadde også vært naturlig å satse litt ekstra hardt for å virkelig sikre seg et opprykk på direkten, da opprykk betyr ekstremt mye for både klubbdrift og supportere. Sannsynligvis gjorde man helt rett i å ta en annen vei. Man satset i stor grad på å beholde store deler av kjernen i laget som rykket ned, samtidig som man kvittet seg med presumptive klassespillere som Daniel Pedersen og Sheriff Sinyan. Selv om undertegnede synes vi spilte vel høyt med såpass tynn dekning på stopperplass i sesongens første halvdel, står det nå klart at det var en gamble som ga uttelling.

Klubben klarte gjennom året å bygge egenkapital gjennom spillersalg, uten at de midlene gikk med for å dekke inn underskudd på andre budsjettposter eller desperate signeringer. Man ga fornyet tillit til spillere som ikke holdt nivået i Eliteserien, men som holder høyt nivå i OBOS-kontekst. Det er en krevende og noe risikabel balansegang der man betalte for en stall som holdt høyt nok nivå til opprykk, uten at de på noen som helst måte dominerte ligaen. Spartansk pengebruk, kombinert med et par innbringende salg la fundamentet for den utskiftningen vi har gjort over vinteren. Det står det respekt av i et år som bød på noen helt merkverdige økonomiske utfordringer for alle norske fotballklubber. Timingen for et større skifte i stallen er også god, da man rolig kan gå ut fra at kampbilder og motstandere vil endre seg drastisk fra fjorårssesongen. Vi returnerer til Eliteserien med økonomisk stabilitet og en spennende spillerstall med flere profiler. Kanskje enda viktigere er det at mange nå føler at LSK rører seg framover og oppover, i stedet for å kjempe med ryggen mot veggen mot knapphetsmentalitet og egen historie.

Så langt har vi utnyttet katastrofen på en meget god måte, og gitt oss selv muligheten til å ta gode valg. Selv om kjøpene av Kairinen og Ogbu på ingen måte er vekslepenger, føles det betryggende å se hvilken profil vi går for når vi faktisk legger ut en større overgangssum. Jesper Westerberg i all ære, men om man skal blåse noen millioner på spillerkjøp er vinterens policy langt bedre enn mye annet vi har bevitnet gjennom årene. Det er på ingen måte sånn at LSK er kronisk dårlig på spillerlogistikk, men i moderne tid lykkes vi bedre når vi må hente spillere med begrensede midler.

broken image

Clayton Zane feirer et av sine mange mål i 2001, sammen med gode lagkamerater. Foto: Daniel Sannum Lauten.

Noen av de største suksessene i dette millenniet kom til LSK for relativt små summer, som Clayton Zane eller en hel rekke nigerianske og islandske importer. Problemet oppstår når LSK plutselig sitter med en større sum penger i henda. De pengene har alltid fått bein å gå på i form av etablerte spillere og «ferdig vare». Nevnte Westerberg er et eksempel, men signeringene av John Andes Bjørkøy, Marius Johnsen, Simen Brenne et. al. fremstår i ettertid heller ikke som veldig god business. Sjeldent har de store summene blitt brukt på langsiktig verdiskapning.

Den logikken er snudd, og nå gjøres de største investeringene i spillere som har de beste forutsetninger for å gi avkastning, og i konstruksjonen av et moderne spillerakademi. Samtidig sikrer vi oss spillere som uten tvil er ferdig vare. Signeringene av Helland og Åsen er dønn solide, og selv om disse to nok blir lønnsledende i LSK de neste par åra, kommer de til klubben vederlagsfritt. Signeringen av godt voksne Kent Håvard Eriksen (29) kan fort ende opp med å bli en av de lureste signeringene vi har gjort på lang tid. Vi henter en sulten spiller som ser dette som siste sjanse for å ta steget til øverste nivå. Lykkes han har vi en notorisk målscorer for en rimelig penge. Om det ikke funker, så vil Obos-klubber stå i kø for å ta over lønnsforpliktelsene.

Det LSK har gjort på overgangsmarkedet siden nedrykket er rett og slett i en annen liga enn det vi har gjort på noe annet tidspunkt de siste 15 årene. I mine øyne er den jobben muliggjort av OBOS-sesongen, da fortsatt kamp mot nedrykk hadde resultert i helt andre interne prioriteter og gjort klubben langt mindre aktuell, både for unge talenter og etablerte toppspillere. Det handler både om den finansielle snuoperasjonen vi har hatt mulighet til å gjennomføre, men også oppfatningen av et LSK som ikke lenger befinner seg i en desperat, evigvarende kamp mot sitt eget ragnarok.

Med et sånt utgangspunkt er det viktigere enn noen gang at klubben fortsetter å opptre disiplinert. Likevel legger klubben optimistiske føringer for visse budsjettposter i 2021, noe som føles smått risikabelt all den tid det fortsatt knytter seg mye usikkerhet både til LSKs sportslige konkurransedyktighet og generell gjennomføring av årets sesong. Dette er på ingen måte sammenlignbart med begivenhetene som kastet oss ut i de negative spiralene som kulminerte med nedrykk, men like fullt noe som kan ta mye av vinden ut av seilene og rive opp det fundamentet vi har lagt den siste tiden. Inntektssvikt på publikums- eller sponsorsiden, samt sportslige prestasjoner under budsjett må kompenseres. Det kan skje på flere måter, men et av de mest nærliggende alternativene er at det vil gå ut over spillerlogistikk. Dels vil man ikke ha råd til å gjøre noen av de gode investeringene vi har kunne gjøre den siste tiden, men det kan også føre til en situasjon der man må selge spillere på suboptimalt tidspunkt eller på billigsalg. Har man dårlig råd er det alltid vanskelig å ta gode valg.

Om Fugla skal fortsette å ri på den positive bølgen vi befinner oss på må satsingen ligge på det man erfarer er worst case scenario. Det handler om å ivareta et sterkt fundament som kan gå noenlunde i null et år der det svikter sportslig. Det betyr ikke at man ikke kan satse, snarere tvert imot. Med en velfungerende kjernedrift som genererer overskudd kan man gjøre satsinger med god samvittighet, og belønne gode prestasjoner og god drift med bedre vilkår. Det er aldri gøy å spille bort sine egne penger, men det er tross alt mye bedre enn å spille bort andres penger. Et budsjett som avhenger av sportslige prestasjoner, vil alltid stå i fare for å «spille bort andres penger». LSK har brukt 2020 på å bygge bedre likviditet enn på mange år og endelig tatt seg ut av knappheten. Om 2021 blir et gjensyn med gamle vaner og økonomisk etterslep, har Sportsklubben kastet bort den eneste positive muligheten et nedrykk faktisk kan gi.

broken image
Podkast

Episode 99: Mitt hjerte

Trym HognerTrym Hogner21/08/2022

Leave a Reply