Hvis det var én ting som var sikkert etter tweeten, så var det at jeg skulle holde ordet mitt. Mindre enn 1 % av verdens befolkning har fullført et maraton. Nå er jeg en av dem, og alt startet med en tweet.Det har fortsatt ikke helt gått opp for meg at jeg er en av de få som faktisk har gjort det. Og jeg kunne ikke vært mer glad for det. Alt fra treningen jeg hadde, til selve løpet, det har vært litt av en reise. Løfter er til for å holdes. det. Og jeg kunne ikke vært mer glad for det. Alt fra treningen jeg hadde, til selve løpet, det har vært litt av en reise.
Løpet
Jeg ankom Preston Park, hvor løpet skulle starte, sikkert 1–2 timer før. Det var første gang jeg har vært med på noe sånt, og det var jammen meg fullt av folk. Da jeg så folkemengden, var det først da nervene virkelig begynte å komme. Det hjalp lite at da jeg stod inne ved løperne og ventet på å kunne gå til startstreken, så var det fullt av folk som så ut som de hadde peiling.
Jeg hadde satt meg et ganske optimistisk mål da jeg registrerte meg, og ble derfor puttet i Wave 3, en av de første gruppene som løper, altså de som liksom skal være raske. Da jeg stod der, skjønte jeg fort at jeg kanskje hadde meldt meg på i feil gruppe… men men.
Når jeg først kom i gang, gikk det egentlig veldig bra. Jeg holdt et stabilt og fint tempo, og beina føltes overraskende bra. Det ødela litt på motivasjonen at jeg ble løpt fra av en fyr i iskremkostyme, Batman og Robin – og mye annet rart. (De så jeg faktisk aldri igjen…)
Jeg hadde omtrent 30 minutter per 5 km helt frem til 30 km. Da møtte jeg veggen. Jeg hadde jo selvfølgelig ikke trent langt nok på forhånd, så kroppen fikk sjokk. Hvert steg jeg tok var det en krampe på veg. Jeg prøvde å gå og tøye, men ingenting funket. Der og da var jeg langt nede.
En kompis ventet på meg rundt 32 km. Da smilte jeg og lot som alt var helt fint. Møtte han igjen noen kilometer senere… da var stemningen ganske annerledes. Jeg var vesentlig mer gretten og hatet alt, han fikk ikke noe smil da. Jeg var faktisk veldig nær å gi opp og stoppe ved en pub som lå nær havfronten. Men jeg klarte, på et eller annet vis, å pushe meg videre.
Av en eller annen merkelig grunn, rundt 38–39 km, fikk jeg plutselig kreftene tilbake. Jeg tok noen gels som hjalp nok også, men det var helt fantastisk. Den siste kilometeren kunne jeg se målstreken, og det ga meg en enorm energiboost. Jeg løp faktisk forbi alle rundt meg, og det var deilig, spesielt siden det var masse folk som heiet. Da kunne jeg late som jeg var i toppform, og at maraton var null stress.
Plutselig var målstreken rett foran meg og jeg fullførte på 4 timer, 42 minutter og 44 sekunder. For en følelse. Som dere ser på bildet: jeg var dæv. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føltes. Det var ikke engang glede, det var bare tomhet og en ekstrem følelse av utmattelse.
Fikk høre dagen etter at en kollega hadde gått bort til meg og sagt “godt jobba”. Jeg svarte visstnok, men jeg har ingen hukommelse av det. Han sa: “Hehe, ja, du så helt borte ut.” Og det var jeg virkelig. Det tok omtrent 30 minutter før jeg følte at jeg var til stede igjen, og da var det selvfølgelig rett til Wetherspoons. For de som ikke vet hva det er: en pubkjede som selger billig øl, og finnes i omtrent alle byer og tettsteder i England.
Så ja, nå kan jeg faktisk si at jeg har fullført et maraton. Jeg sa etter løpet at det skulle jeg aldri gjøre igjen. To dager senere meldte jeg meg på Richmond Maraton… Så nå er jeg på’n igjen! Men denne gangen skal jeg under 4 timer!
Takk for meg, over og ut.
