Skip to main content

There’s only two types of managers: Those who’ve been sacked, and those who will be sacked in the future.

I en resultatbransje preget av følelser, impulsivitet og nådeløse krav fra omverdenen er en hovedtreners tilværelse sjeldent av det langvarige slaget. Det globale gjennomsnittet for en treners ansettelsesforhold er 459 dager – 15 måneder. Enkelt omsatt til sesonger kan vi si at en trener som bikker en og en halv sesong i en og samme jobb har overtruffet gjennomsnittet med god margin. Median ansettelsestid er sågar enda kortere: 243 dager. Med andre ord – de fleste fotballtrenere overlever ikke et fullt år i jobben.

Om de globale tallene høres brutale ut, kan vi trøste oss med at tilstanden i norsk fotball ser betraktelig bedre ut. Norske trenere beholder i gjennomsnitt sin stilling i 792 dager. To år og to måneder. Som ellers i verden er medianen langt lavere. Kun 36% av norske trenere holder ut mer enn to år. Det vanligste treneroppdraget i Norge tar slutt et sted rundt halvannet år. Om tingenes tilstand er noe mer stabil i Eliteserien, er det fortsatt ikke en yrkesvei for de av oss som ønsker et forutsigbart og stabilt arbeidsliv.

Ei heller på Åråsen. Over de siste 40 årene har LSK gjort 19 hovedtreneransettelser med varighet over en halv sesong. Den gjennomsnittlige LSK-trener gjør 2.1 sesonger før partene blir enige om å gå hver til sitt. Om man også faktorerer inn vikariater under en halv sesong, som det Eirik Bakke påtok seg i 2023, vil gjennomsnittet være enda kortere. Titter vi på trenere med mer enn en halv sesong i trenerstolen de siste to tiårene, ligger medianen for ansettelsesforholdene på 52 kamper. I en 16-lagsserie betyr det at normen for en LSK-trener er å forhandle frem sluttpakke før man har fullført to hele sesonger.

broken image

Nils Arne Eggen. Foto: Rosenborg BK.

Hvorvidt de relativt korte treneroppdragene er positive eller negative for norsk fotball kan debatteres i det vide og det brede. De eventyrlige resultatene RBK og Bodø/Glimt har oppnådd under henholdsvis Nils Arne Eggen og Kjetil Knutsen taler for at kontinuitet i hovedtreners ansettelsesforhold skaper sportslig suksess. På den andre siden er lista over trenere som har fått tillit gjennom en årrekke – uten å ta steget opp – veldig mye lengre.

Det eneste vi vet er at de fleste trenere kommer og går med relativt korte mellomrom. Dette er ikke et uttrykk for en mening, men statistikkens tydelige tale. Enten man ønsker å drive fotballklubb på denne måten eller ikke, så er det rett og slett en objektiv realitet man må forholde seg til. For fotballedere med ambisjoner om å hevde seg på øverste nivå, vil det være vanskelig å reservere seg mot bransjens iboende mekanismer.

Til tross for at dette er en enkelt verifiserbar sannhet, lukker de aller fleste klubber øynene for virkeligheten når ny trener skal ansettes. I stedet for å planlegge for det desidert mest sannsynlige utfallet – exit i år 2 – sees enhver ny trener som en mirakelmann som skal bli i klubben til evig tid.

Da Geir Bakke signerte for LSK forut for 2020 skrev han under på en 5-årskontrakt. Ikke bare det, men tre år ut i LSK-jobben forlenget han og Petter Myhre for de neste 5 årene. 6 måneder senere snek han seg ut portene til fordel for Tor Olav Trøims sølvpenger og en lattervekkende fadese på Oslo øst. Statistisk sett var det et over gjennomsnittet langt treneroppdrag, og en fullførelse av kontrakta var objektivt sett en utopi.

Grandiose kontraktslengder er i seg selv kun et naivt uttrykk for tillit, og ikke det største problemet som preger treneransettelser i norsk fotball. Der naive tillitsytringer ikke har alt for store konsekvenser for klubbdrift over tid, kommer tilliten derimot ofte med et mandat til å endre på spillestil, stall og i mange tilfeller også organisasjonen rundt et eliteserielag. Trenere behøver tid for å implementere sin spillestil. De gis ressurser til å hente “sine” spillertyper. Vanligvis får de hente “sin” mann som assistent, og mange ganger også andre roller i trenerapparatet.

Alt dette anses som helt normalt innen fotballen, og få stiller spørsmål ved fenomenet. I det “vanlige” arbeidslivet ville dette fremstå som en gal manns rabling. Hvor mange selskaper ansetter mellomledere og gir dem carte blanche til å ta bedriftens kjernevirksomhet i akkurat den retningen de selv mener er best? Over tid vil en leder selvfølgelig være med på å forme virksomhetens retning og strategi, og gis ansvar for operasjonelle beslutninger og ansettelser, men veldig få ansetter mennesker med lovnader om at de fritt får omdefinere selskapets strategi og organisasjon fra første arbeidsdag.

Til tross for at den gjennomsnittlige ansettelsestiden blant norske arbeidstagere er godt over 7 år, vil få selskaper gi nye mellomledere ovennevnte frihet. De aller fleste noenlunde seriøse virksomheter har strategiske rammeverk som gir ledere og ansatte noen linjer å holde seg innenfor og en kurs å følge. Om det ikke finnes en tydelig beskrevet strategi for absolutt alle deler av virksomheten, vil man i det minste ha en tydelig formening om hva man ønsker å utrette i sin kjernevirksomhet. Resultatmål er vel og bra, men de færreste styremedlemmer og eiere vil blindt akseptere disse om man ikke kan gi et troverdig svar på hvordan man målrettet vil jobbe for å oppnå disse over tid.

broken image

Fugla skal til Europa. Hurra, hurra?

Som et eksempel fastslår LSKs nåværende verdidokument at “LSK skal kvalifisere seg til Europacup-spill gjennom å vinne NM, eller bli blant de tre beste i Eliteserien”. Dokumentet sier derimot ingenting om hvordan disse resultatene skal oppnås. Dette dokumentet er det nærmeste vi kommer en åpen og tilgjengelig beskrivelse av LSKs strategiske rammeverk.

I all sin enestående egenart har man i fotballen en unison aksept for at “naturlovene” som er førende for andre virksomheter ikke bør følges. De fleste bedriftsledere må forholde seg til at de forvalter en virksomhet på vegne av en eller flere eiere. For fotballedere stiller det seg egentlig ikke veldig annerledes. I mange land forholder man seg til en privat eier, gjerne via et styre. I Norge må man – hovedsakelig – forholde seg til medlemmene som sammen eier klubben. Om styringsmekanismene er like i teorien, er det dog store forskjeller i praksis.

Der man som øverste leder i en “normal” virksomhet er mest eksponert for konsekvenser og ansvar, er pyramiden snudd på hodet i fotballens verden. Ved å legge et tungt ansvar for spillestil og filosofi på hovedtrener skapes en dynamikk der klubb- og sportsdirektører i stor grad skjermes fra karrieremessige implikasjoner når ting går skeis. I stedet betaler trenere og spillere prisen, selv når motgangen er et resultat av svak langsiktig styring.

Konsekvensen av dette er at de aller fleste fotballklubber driver rundt i en hvileløs tilværelse uten en tydelig formening om hvordan deres kjernevirksomhet skal se ut. Tilsynelatende få fotballedere har et aktivt eierskap til hvilken fotball deres klubb skal spille. Alle som har fulgt LSK de siste 20 årene kjenner mønstret. Ny hovedtrener utløser som oftest et skifte i hvilken fotball man skal spille, med tilhørende investeringer og endringer i spillerstall, arbeidsmåter og organisasjon.

En del klubber kan tillate seg å legge om strategi og spillestil på frekvent basis. Fellesnevneren for disse er gjerne penger. Med den største pengesekken kan du til enhver tid holde deg med den beste stallen og hente inn de beste trenerne. Rosenborg er et godt eksempel på en klubb som gjennom mange år kunne hevde seg i toppen og regelmessig plukke gullmedaljer, til tross for at den røde tråden fra Eggen-tida ble bleikere for hvert år som gikk.

Ingenting varer evig, og realitetene har for lengst truffet Rosenborg midt i fleisen. Det økonomiske forspranget som ble skapt av Eggens filosofi og kontinuitet er i 2024 en saga blott. Fra å ha vært en av få klubber med en tydelig mening om hvilken fotball klubben skal stå for, der hele organisasjonen dro i samme retning, er dagens RBK en skygge av fordums storhet. Nils Arne Eggens bortgang i 2022 ble på mange måter symbolsk for hvordan klubben har mistet sin egen identitet.

Kanskje er drømmen om et Eggen-eventyr essensen av problemet. Eggen beviste at summen av et godt sammensatt kollektiv med en glassklar filosofi og spillestil kan bli langt større enn summen av enkeltspillernes kvalitet. På den måten utlignet han også det enorme økonomiske gapet til toppen av Europeisk fotball. Det er i disse fotsporene Kjetil Knutsens Bodø/Glimt nå går, som en slags åndelig arvtager til Eggen. Kanskje er det slik at en del norske fotballedere går og venter på å finne sin Eggen eller Knutsen. Frelseren som matcher klubben til 100% og viser dem veien til toppen av Eliteserien og det forjettede land, Europa.

La oss her stille et grunnleggende spørsmål: Er Eggen og Knutsens suksess et produkt av suverene fotball-intellekt og en unik forståelse av spillet? Eller er det i realiteten slik at deres storhet består i evnen til å tydelig artikulere en konsekvent visjon, filosofi og spillestil, og sørge for at en hel organisasjon internaliserer og lever etter dette?

Jeg er fullt og helt overbevist om at sistnevnte er tilfelle. Dette er selve kjernen i godt lederskap, både i fotballen og i det sivile livet. Det å være faglig sterk og det å være en god leder er to vidt forskjellige egenskaper. Godt lederskap får maksimalt ut av den faglige kompetansen i en organisasjon. Faglig kompetanse er på sin side ingen garantist for godt lederskap.

– Etter alle de samtalene jeg har hatt med Andreas etter at han ble ansatt, var det bra at vi ikke forhastet oss. Han har fortalt hvordan han ønsker at spillet skal se ut offensivt og defensivt, og jeg ser at hvis vi hadde gjort noen grep før ansettelsen, så kunne vi havnet litt på avveie nå. Med tanke på den spisskompetansen som Andreas ønsker å få inn i sin måte å spille på, så ville trolig brukt penger på spillere som hadde vært nødt til å tilpasse seg hans spillestil. Nå kan vi isteden finne spillere som passer direkte inn i hans spillestil.

Slik forklarte Simon Mesfin “tregheten” i spillerlogistikk Fuglafamilien har opplevd i tiden før og etter jul. Som hovedregel er fotballsupportere nokså utålmodige av natur, og ønsker at klubben skal være offensiv og handlekraftig i oppkjøringen til en ny sesong. I vårt tilfelle stiller det seg kanskje annerledes. Rastløsheten og bekymringen mange føler på er ikke bare et resultat av den siste månedens opplevde inaktivitet, men en følelse av handlingslammelse som startet i sommerens overgangsvindu. Klubben gjorde en god jobb med å hente inn kapital, men utviste ganske stor forsiktighet med nysigneringer.

broken image

Andreas Georgson med styreleder Morten Kokkim og Simon Mesfin.

I Andreas Georgson har LSK åpenbart funnet en spennende trener, og gjort et godt stykke arbeid for å unngå en “usual suspect”-variant med lav risiko og lav oppside. Likevel gir Mesfins uttalelser viss grunn til bekymring.

“Hans spillestil”

At en trener skal få frihet og rom til å forme lag i sitt bilde er ikke unaturlig, men premisset i Mesfins uttalelse er likefullt litt urovekkende. I hvor stor grad har klubben satt opp et mandat og begrensninger for hvilken fotball Georgson skal levere? I hvor stor grad har man en mening om hvordan klubben skal fremstå på banen – helt uavhengig av hvem som sitter i trenerstolen? At Georgson er en dyktig håndverker har jeg stor tillit til, men betyr det at han bør få friheten til å bygge det han selv foretrekker?

Dyktige håndverkere er i stand til å levere det oppdragsgiver ber om. En elektriker kan ha mange preferanser og meninger om hvilke løsninger han mener er best, men han kan ikke velge å legge ledninger utenpå veggen om oppdragsgiver har bedt om innfelte stikkontakter. Selv den dyktigste håndverker kan ende opp med å skuffe sin oppdragsgiver om kravspesifikasjonen ikke er tydelig.

Med kunnskapen om at den statistiske sannsynligheten for at Georgson blir på Åråsen lengre enn 2-3 år er forholdsvis lav – er det riktig at hans tanker og filosofi definerer spillerlogistikk og andre beslutninger som antakeligvis vil ha konsekvenser lenge etter hans tid i klubben? Gitt at de største suksesshistoriene i norsk fotball kjennetegnes av konsekvent filosofi og spillestil over tid, er det en god ide at en den personen som er dømt til å ha det korteste ansettelsesforholdet skal legge premissene? Med tanke på at sjansen for å lande en Eggen eller Knutsen er minimal – vil det ikke være nærliggende å heller gjenskape deres kvaliteter i andre ledd av organisasjonen?

Det er mulig at jeg leser Mesfin som satan leser bibelen. Samtidig taler ikke klubbens track record til hans fordel. LSK har lang tradisjon for å gi hovedtrener vide fullmakter, på bekostning av økonomi og sportslig kontinuitet. Mye av kjernen til supporternes frustrasjon den siste tiden kan også spores tilbake til dette. Da Geir Bakke forlot en fin og funksjonell skute til fordel for et synkende skip, ble det på mange måter smertefullt åpenbart at hovedtrener er premissleverandør, og at klubben fremsto noe vingeklippet uten.

Mesfin har selv vært åpen på at man holdt litt igjen på spillerkjøp i påvente av ny trener. Samtidig er det også en faktor at en del spillere vil avvente med å signere for LSK før fremtiden er klar og man vet hva man går til. Klubbens eierskap til egen spillestil er ikke sterkere enn at man setter ting i en slags sparemodus i påvente av en myndig røst som forteller hvor man skal. Utenfra sett vegrer spillere seg for å signere, da de er usikre på hvem som vil ta over trenerjobben, og hvilken sportslig retning det medfører.

Mens man venter på at alle brikkene skal falle på plass, går verden rundt oss sin vante gang. Etter en lengre periode med momentum, gikk man i sommer inn i en periode av stillstand. Eirik Bakke gjorde en fin jobb med å vinne to kamper som betyr mye for publikum på Åråsen, hvorav en var kritisk for å gjenopprette ære og anstendighet. Faktum er dog at han aldri hadde noen insentiver for å være en brobygger og kontinuitetsbærer, og det ble etter hvert tydelig på hele spillergruppa.

Så må eg få sei at lufta gjekk litt ut av mange etter den kampen, me følte at folk var litt fornøygde og ikkje minst slitne mentalt etter alt som hadde skjedd, men me kjempa til oss èin 6. plass til slutt og det skal dere ha stor del av æra for.

En halv sesong fremstår kanskje ikke som all verdens tid, men i en periode der ting i stor grad har stått på hold, har andre klubber fortsatt jobben med å utvikle sine respektive lag og satsinger. Selv om vi ikke er et hav bak alle andre, har klubben nå en jobb å gjøre for å vinne tilbake tapt terreng, og dette er ikke så enkelt som å bare plukke opp der Geir Bakke og Petter Myhre slapp. Ny trener med fullmakt til å implementere sin fotball betyr at klubben nå må hente spillere som passer hans preferanser, og bruke tid på å arbeide inn ny spillestil i øvrig tropp.

Jeg har ganske stor tillit til at klubben har hentet en trener de mener har “riktig” fotballfaglig filosofi. Dette er åpenbart ikke som å gå fra Arne Erlandsen til Jörgen Lennartsson over natta. Likevel tar det tid, og kommer med en kostnad i form av tapt momentum og stillstand i utvikling.

Det må ikke være sånn. Klubben kunne valgt å ha en sterkere mening om hvilken fotball man ønsker å spille, og gitt trenere en klar kravspesifikasjon og bestilling fra første arbeidsdag. Om klubben leverer premissene vil en større del av ansvaret nødvendigvis flyttes oppover i organisasjonen. Det vil også medføre at maskineriet kan holde godt tempo, og viktige beslutninger kan tas selv når klubben mangler en permanent hovedtrener. Ved å bli mindre avhengig av en enkeltperson som realistisk sett er borte om to-tre år, kan man kanskje gjenskape de suksessfaktorene som kjennetegner Eggen og Knutsen: En filosofi og strategi som er sterkt forankret i hele organisasjonen, over tid.

I fotballkontekst høres dette kanskje kontroversielt ut, men i verden forøvrig er dette et velprøvd konsept som gir mening for de aller fleste. Selv innad i fotballen finner vi eksempel på klubber som beviser at konseptet er direkte overførbart. Ikke bare innad i en klubb, men på tvers av flere klubber.

broken image

Som kulturfenomen er RedBull-nettverket en trist konstruksjon, og den fremste representanten for respektløs kommersialisering av vår fotball. På samme tid står de for den mest effektive, konsekvente og gjennomtenkte klubbdriften i verden. RedBull-klubbene har valgt å ta et meget aktivt eierskap til hvilken fotball de skal spille. Ved å gi Ralf Rangnick mandat til å definere dette ovenfra og ned, har man klart å implementere spillestil og metodikk på tvers av flere klubber.

Tydelig, langsiktig eierskap til fotballfilosofien legger grunnlaget for en spillerlogistikk det lukter svidd av, og knallsterke sportslige resultater. Alt dette tilsynelatende uavhengig av hvem som til enhver tid trener de ulike klubbene. Klar strategi og filosofi gjør det enkelt for alle internt i klubben å ta beslutninger. Prospektive nysigneringer vet akkurat hva de går til, uansett hvem som trener klubben, og hvem som eventuelt vil gjøre det i fremtiden.

Om Andreas Georgson lykkes i LSK, betyr ikke det at hans tid i klubben vil være langvarig. Med hans profil og nettverk, vil gode resultater i Eliteserien gjøre ham aktuell for større klubber. Om to år kan vi fort stå midtveis i sesongen uten trener, mens Georgson får muligheten i Malmö eller en Championship-klubb. Lykkes han ikke i LSK vil resultatet fort være det samme.

Uavhengig av grunn, så vil klubben med overveiende sannsynlighet behøve ansette en ny trener i løpet av et par-tre år. Når det skjer, vil det med stor sannsynlighet skje på et ugunstig tidspunkt utenfor klubbens kontroll. Dette er en fundamental risiko som alle fotballklubber lever med. Spillerlogistikk er med årene blitt såpass regulert at det er mulig å gjøre proaktiv planlegging for å håndtere det faktum at spillere kommer og går. Det finnes inget overgangsvindu for trenere, og kontraktsforholdene er regulert på en helt annen måte.

De to grunnleggende prinsippene i risikohåndtering handler om å minimere sannsynligheten for at et scenario skal inntreffe, og redusere alvorligheten dersom det inntreffer. Veldig mye av det som påvirker sannsynligheten er utenfor vår kontroll. Hvordan man håndterer situasjonen dersom den oppstår er derimot helt opp til oss selv.

Hvordan ser vi for oss at vi løser situasjonen ved neste uunngåelige korsvei? Er klubben alltid større enn en enkeltperson, eller er man avhengig av hovedtrener for å være beslutningskraftig og opprettholde fremdrift? Kan klubben ta et større eierskap til sportslig filosofi og visjon, også i spillestil? Eller skal vi henge ansvaret for selve kjernen i virksomheten på en mann som lever på lånt tid?

I mine øyne er dette nærmest et eksistensielt spørsmål for LSK. Det handler om klubbens identitet, hevet over både trenere og spillere. Hvem er vi? Er klubben til for at trenere skal realisere sine personlige visjoner, eller kommer de til LSK for å bidra til det klubben som helhet ønsker å realisere? Skal vi faktisk tørre å eie dette, eller skal vi håpe at fremtidens Nils Arne Eggen kommer rekende på ei fjøl ved neste korsvei?

Foto: Emil Saglien Ruud (Megapiksel)

broken image
Next Post
Podkast

Tony Johansen a?

Daniel GlasøDaniel Glasø05/08/2022
Blogg

Utkikksposten | Mars

Mikael KinnestadMikael Kinnestad05/04/2024

Leave a Reply