Tidenes korteste vinteravbrekk er over, og oppkjøringen til 2021-sesongen er godt i gang. Etter et par rolige uker på overgangsfronten, har den siste ukas begivenheter vært helt i tråd med svingningene vi har sett i verden forøvrig. Signeringen av Gjermund Åsen er meget sterk, og den ryktede signeringen av hans kompis Pål Andre Helland ville virkelig sendt et tydelig signal om LSKs ambisjoner. Igoh Ogbu er et fryktelig spennende talent, og på tross av en høyere pris enn LSK vanligvis legger på bordet, er det åpenbart et investeringsobjekt som kan gi god avkastning på sikt.
Men midt oppe i alt det positive som skjer, får vi også servert den sedvanlige bøtta med dritt fra en spiller som synes Molde høres ut som en fristende destinasjon. Ikke en hvilken som helst spiller, men klubbens mest profilerte signering på mange år. En gutt som fikk sitt gjennombrudd i LSK, og endelig skulle komme hjem for å gjenreise LSK som en maktfaktor i Norsk fotball. En kjærlighetshistorie der to parter skulle få hverandre etter mange år av skuffelse og ulykkelige forhold.
Sånn ble det altså ikke.
Dette er selvfølgelig tungt for mange som følger Fugla, og visse av oss sitter forståelig nok med en tydelig følelse av svik. Empatisk som jeg er bestemte jeg meg for å sette sammen en spilleliste med soul-låter som omhandler ulykkelig kjærlighet og bedrag, som en slags musikalsk terapi for Fuglafamilien. Til min store skuffelse ble denne gesten avvist av den personen jeg trodde det ville hjelpe mest, da han tydeligvis «ikke hører på musikk».
70- og 80-tallets soulmusikk er en gullgruve for alle som leter etter støtte i stunder av hjertesorg og utroskap. Såpass fyldig er denne katalogen, at den utro parten også kan finne låter som rettferdiggjør de mest utilgivelige svik. Om denne bloggen mot formodning skulle leses av Islandske angrepsspillere helt på tampen av 20-årene, så kan vi for eksempel anbefale Bobby Womacks udødelige «I wish he didn’t trust me so much».
https://cdn.embedly.com/widgets/media.html?src=https%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fembed%2FovmS20sc2_U%3Fwmode%3Dtransparent%26feature%3Doembed&wmode=transparent&display_name=YouTube&url=https%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fwatch%3Fv%3DovmS20sc2_U&image=https%3A%2F%2Fi.ytimg.com%2Fvi%2FovmS20sc2_U%2Fhqdefault.jpg&key=9cb34c0390b4469e854e4dba4580a892&type=text%2Fhtml&schema=youtube
Musikktips fra 80-tallet er ikke det mest relevante i 2021, men soul-sjangeren byr på mer kontemporære verk om samme tema. R.Kelly skrev i sin tid en rekke sanger der han var «Trapped in the closet», en uheldig situasjon som en del Molde-spillere kanskje kan relatere til. I senere år har R.Kellys utroskaps-soul kommet litt i skyggen av det faktum at han er en seriell voldtektsmann som har bedrevet en sekt-lignende virksomhet fra sin egen kjeller. Mange paralleller til Aker Stadion der altså.
Tilbake til min spilleliste: Det finnes en låt-tittel som virkelig sammenfatter det mange av oss følte da vi gikk inn i helga:
Staple Singers – «When will we be paid?».
Denne låta handler strengt tatt om den økonomisk utnyttelsen den afro-amerikanske delen av USAs befolkning har blitt utsatt for i løpet av årenes gang, og derav blir det nokså absurd å overføre betydningen til en fotball-transfer. Men nå har vi altså valgt å følge dette resonnementet, og da kan vi like gjerne kjøre linja helt ut. Når skal vi få betalt for den økonomiske utnyttelsen Molde har utsatt oss for opp gjennom åra?
La oss klargjøre en ting her: Molde har etterhvert utviklet en holdning til LSK som en farmerklubb de kan plukke billige spillere fra. LSK har i stor grad seg selv å takke, da en negativ økonomisk spiral gjentatte ganger har fortsatt klubben i en sårbar situasjon. Molde vet å utnytte dette, og har kommet inn med tilbud som er såpass gode at LSK ikke kan si nei, men samtidig et godt stykke unna potensiell verdi 1-2 år frem i tid. En vellykket forretningsmodell for Molde, og en frustrerende situasjon for alle som er glad i Fugla.
Erling Knudtzon forsvant i 2019
Foto: Sebastian Ramsland
Det blir heller ikke bedre av at Molde titt og ofte bruker sine økonomiske muskler for å hente LSK-produkter fra andre klubber, og at man etterhvert føler at Molde er en uunngåelig destinasjon for våre talenter. Da Erling Knudtzon i 2019 valgte å hoppe på et lukrativt tilbud fra plast-bruket på Nordmøre, var det mange som følte at Molde rett og slett ikke eide magemål. En ting er å kjøpe unge spillere for å utvikle dem til salgsobjekt. Erling Knudtzon var på sin side en helt ålreit eliteseriespiller uten utviklingspotensial, men som på det tidspunktet hadde en unik egenverdi for LSK i form av kontinuitet og lederskap. Ikke en gang det fikk vi ha for oss selv.
Mange vil hevde at dette er en del av gamet, og at vi må innfinne oss i hierarkiet. Folk vil også hevde at Molde driver fotballklubb på en god måte og at det er noe vi må strekke oss etter. Dette resonnementet holdt vann da Rosenborg var den pengesterke markedslederen i norsk fotball på 90- og tidlig 00-tall. De hadde tross alt lagt seg opp en formue gjennom egne sportslige prestasjoner, og på mange måter fortjent sin posisjon øverst i næringskjeden.
Det er ikke tilfelle med Molde. Ja, de har drevet en velfungerende butikk de siste 3-4 årene, men la oss for all del ikke glemme de avsindige summene som har blitt skyflet inn i Molde-systemet over flere tiår. Selv blind høne finner korn, og i en tid der flere og flere norske klubber legger om til bærekraftig, sunn klubbdrift, er det ikke urimelig å forvente at Molde skal kunne levere sorte tall. Så jævla mye får de heller ikke ut av kronene, all den tid naboklubben i Kristiansund har etablert seg som et stabilt topplag uten å være i nærheten av samme ressurser. Molde er og blir Norsk fotballs bortskjemte drittunge, og uten tiår av tunge subsidier er det nærliggende å tro at de ikke hadde eksistert som toppklubb i 2021.
Tilbake til Romerike: Etter å ha lønnet en halvskadd 29-år gammel spiss gjennom noen skader og hjulpet til med opptrening og rehabilitering, forlenget LSK spillerens kontrakt ved årsskiftet. Det hevdes at denne avtalen ble ferdigstilt tidligere på høsten, men at man ventet med å annonsere det hele. På en annen kant av landet befinner Molde seg i et akutt behov av ny spiss. Leke James har stukket til en klubb med like lite sjel som Molde, men en større lommebok. Ohi må under kniven og er uaktuell for nært forestående cup-kamper i Europa League. I en anstrengt Corona-situasjon der folk og fe ikke kan flytte seg fritt over landegrenser, er mulighetene få. Løsningen gir seg selv.
Sheriff Sinyan ble solgt til Molde FK i fjor.
Foto: Mathias Dulsrud-Gøransson.
Men i motsetning til tidligere år befinner vi oss ikke lenger i kjøpers marked. Allerede ved Sinyan-overgangen begynte det å bli tydelig. LSK har kanskje ikke en grisesterk økonomi, men vi har mulighet til å si nei. Derfor måtte Molde ut med en voksen sum for å løse Sinyan fra kontrakt i en noe desperat deadline day-overgang. Nå er vi igjen der. Ingen har regna på noe salg av spilleren, eller ønsket det i utgangspunktet. LSK er ikke tvunget til å selge. Molde skal inn i en potensielt innbringende utslagsrunde av EL, og har på alle måter vist seg villig til å blåse penger den siste uka. Stabæk har blitt tilbudt et tosifret antall millioner for Emil Bohinen, og lønnsnivået de lokker andre spillere med er hinsides markedsnivå.
En annen sak som har preget nyhetsbildet de siste dagene er historien om Gamestop-aksjen og Wall Street Bets-gruppa på Reddit. Dette er ikke forumet for å forklare hva som menes med å «shorte en aksje», så la oss ikke gå inn i detaljer her. Det finnes nok av forklaringer i diverse nettaviser for de som måtte være interessert. Essensen av saken er enkel. På den ene siden har man den finansielle eliten som styrer store finansielle ressurser og spiller Monopol med folks verdier. De har i stor grad fått kjøre sitt eget race uten store konsekvenser, og selv da de krasjet verdensøkonomien i 2008 ble de bailet ut av skattebetalere.
På den andre siden har man vanlige folk som endelig er i en situasjon der de kan konkurrere på aksjemarkedet. Men deres motivasjon er ikke kun å tjene penger. Denne Reddit-gruppa vedder målrettet mot etablerte investeringsfond. Motivasjonen er i stor grad å skape et jævla helvete for å de samme folka som samvittighetsløst ødela folks liv og virke for et tiår siden. De fleste av disse brukerne investerer penger de har råd til å miste, og ser profittmotivet nærmest som noe sekundært. Når alt kommer til alt handler mye om å påføre motparten størst mulig tap. Eventuell profitt sees nærmest som en bonus. Og det funker. Denne gjengen er i ferd med å presse etablerte fond til konkursens rand. Det er et chicken race mellom to parter som må stå i det lengst. En side har råd til å miste alt de har investert. Den andre siden har dette som levebrød. Her er vi ved selve kjernen av det som bør være LSKs approach:
r/Moldebets
Har vi råd til å la spilleren trampe rundt på Åråsen uten å være en reell kandidat for A-lagstroppen? Jeg tar det for gitt at hans utgifter er budsjettert for, all den tid man har forlenget hans kontrakt for 2021. Med andre ord bør svaret på spørsmålet være «Ja, det har vi råd til».
Har vi råd til utgiften, så bør vi sikte urimelig høyt i forhandlinger med Molde og tappe dem for hver siste dråpe. Dette er en spiller de ser som et meget sikkert kort for å fylle et hull i sin stall på kort sikt, og som således er verdt mer enn uprøvede alternativ. Om de ikke vil betale? Greit for meg. Jeg har ingen problem med å la en Judas pisse bort de neste 12 månedene av sin karriere uten å kunne vise seg frem for fremtidige arbeidsgivere. Jeg har også en bestemt oppfatning om at 90% av LSK-supportere deler det synet.
Hva er urimelig høyt? La oss først titte på hva som er rimelig. Jeg har fått ulike estimat på hva spilleren tjener i LSK i dag. Alt fra «opp mot 2 millioner» til «røft regna halvannen», men la oss gå for 1.5. Det siste halvåret har vi da hatt ca. 750k i lønnsutgifter, og etter arbeidsgiveravgift og sosiale kostnader er vi over en million. Så kan man sikkert regne med litt andre kostnader relatert til selve overgangen. Med høyde for usikkerheten rundt lønn kan vi da beskjedent regne med at vi har brukt mellom 1-1.5 millioner cash. Hva har vi fått for disse pengene? Fint lite, sportslig sett. Det prates om positiv effekt på treningshverdag, men vi har vel stort sett betalt for å rehabilitere en spiller. Med andre ord er dette penger vi bør sikte på å tjene inn ved et eventuelt salg, helt enkelt for å gå i null.
Så er det andre spørsmålet hva som er en rimelig profitt for den jobben LSK har gjort. Om dette salget går igjennom er LSK på mange måter en tjenesteleverandør for Molde, all den tid vi har brukt mye ressurser utover cash for å trene opp spilleren og få ham i matchform. Med tanke på verdien han har for Molde, er det ikke urimelig å sette verdien av denne tjenesten til 0.5-1 million. LSKs ansatte har brukt mye tid og krefter på prosjektet, tid og krefter de kunne ha lagt på annet arbeid.
Det tredje aspektet er spillerens sportslige verdi for LSK i kontraktsperioden. Objektivt sett er dette en spiller som kan ha en meget merkbar impact på sportslige resultat i 2021. Forskjellen mellom en 13. plass eller en 10. plass (for å ta et eksempel Fuglafamilien kan relatere til) er fort 0.5-1 million i premiepenger. For en klubb som kjemper i toppen av Eliteserien er disse differansene høyere, der det skiller 3-4 millioner mellom hver av de tre øverste plassene. I tillegg må man regne inn cup-avansement, TV-kamper samt Europaspill.
Setter man seg ned og regner litt på dette ser 3-4 millioner ut som en rimelig sum for denne overgangen. Bør vi være rimelige? Så absolutt ikke. Vi har råd til å si nei, og derfor bør vi kjøre Moldebets-linja til vinduets siste time. LSK bør ha baller til å stå i det, uten frykt for konsekvensene. Når alt kommer til alt har motparten mer å tape om overgangen går i vasken.
Angående spilleren som jeg bevisst har unnlatt å nevne ved navn i denne teksten, synes jeg det er synd at vi har havnet der vi har havnet. I verste fall blir 2021 et jævla døvt år for hans del, men det kan ikke LSK ta ansvar for. Det er på høy tid at godt voksne, vel betalte fotballspillere tar konsekvensene av egne valg og kontrakter. Om den konsekvensen er at at han står på stedet hvil i 12 måneder, er det en helt naturlig del av gamet han frivillig deltar i. I det øyeblikket han uttalte seg om forhandlingene rundt personlige vilkår, signerte han dødsdommen for sitt eget ettermæle. Dette demonstrerte en total mangel på forståelse og respekt for de som var med å finansiere en overgang til LSK, og den hengivenheten han opplevde fra supporterhold da han returnerte. For klubbens del er dette kun et sportslig tap. Dette er en spiller som tidligere har levert prestasjoner av høy klasse, men fra mitt perspektiv alltid hatt en viss distanse til supportere og kulturen rundt klubben. Det er ikke en stor personlighet, kulturbærer eller leder som forsvinner ut dørene.
Stor personlighet – Aleksander Melgalvis.
Foto: LSK
LSKs historiebøker rommer mange ulike spillertyper. Dominante spillere av internasjonalt format som Tommy, Sundby, Ståle eller Koren har en selvskreven posisjon. Men middels spillere som Aleksander Melgalvis og Simen Rafn vil med årene også ha en naturlig plass. Og en dag vil Fuglafamilien med glede minnes den elegante angrepsspilleren fra Akranes som i en periode gjorde akkurat som han ville på Åråsen-matta; Arnór Smarasón.
