I det som etterhvert har utviklet seg til et skikkelig kaos-år, er det igjen tid for et overgangsvindu. Jeg har vanskelig for å holde orden på datoer i et vanlig år, men nå føles det som vinduet åpnes eller lukkes annenhver uke. Den eneste grunnen til at jeg vet at et nytt vindu åpner den 8. September, er fordi Björn Bergmann Sigurdarsson blir spilleberettiget den dagen. I løpet av de neste ukene vil jeg ta for meg kommende overgangsvindu, men før vi kommer så langt vil jeg evaluere noe av det som skjedde i det forrige.
Fotball er en sport der gode enkeltprestasjoner ofte overskygger summen av alle prestasjoner. Både på banen og utenfor. I kampen mot Kongsvinger agerte Aleksander Melgalvis tidvis som en skapende kraft for Vinger, der han mistet sin mann på dødball og deretter spilte Adem Güven alene med keeper. Samtidig er han på rett plass og setter en goal på et hjørnespark. Det målet definerer i stor grad hvordan hans kamp bedømmes, selv om han har noen ganske dårlige involveringer som fort kan gi utslag andre veien. Spillere bedømmes ofte uforholdsmessig hardt på utslagsgivende enkeltepisoder, og vi glemmer å se på helheten av spillernes bidrag både offensivt og defensivt.
Sånn ser det gjerne også ut på overgangsmarkedet. En klubbs spillerlogistikk bedømmes ofte basert på overganger som skaper overskrifter. Selger man en spiller for en høy sum får man klapp på skulderen for god business. En sportsdirektør høster lovord når han henter en klassespiller som umiddelbart styrker laget.
Men bør ikke helheten tas i betraktning når man bedømmer en spillerovergang? Et godt spillersalg handler ikke bare om summen man får for en spiller. Det handler vel så mye om hvordan man erstatter spilleren man selger. En spennende nysignering kan ikke utelukkende bedømmes på kvaliteten man får inn. For en klubb som må ta gode økonomiske valg, er det også viktig å titte på hvilke spillere som må ut for å gjøre plass til ny spiller, og hvilken effekt det har på troppens sammensetning.
Sheriff Sinyan ble solgt til Molde FK.
Foto: Mathias Dulsrud-Gøransson.
Et tilsynelatende godt salg
La oss spole tiden tilbake Juni, da Sheriff Sinyan pakket sakene og dro til Molde på overgangsvinduets siste dag. Etterhvert som detaljene om overgangen ble kjent, oppsto det en ganske tydelig konsensus blant LSK-fans: Dette var et salg det lukta svidd av. Over 4 millioner for en 24 år gammel stopper med 29 eliteseriematcher under beltet? Innad i Norge? Meget god business. Selvfølgelig kan Sinyan ta ytterligere steg og selges til utlandet for en større sum, men risikoen veide tyngre enn den potensielle gevinsten. 4 millioner er mange penger for en klubb som LSK. Man hadde helt enkelt ikke råd til å si nei.
Salget av Sinyan er isolert sett et meget godt salg. Isolert sett. Samtidig må salget av Sinyan plasseres i en bredere kontekst. På samme måte som en vanlig bedrift ikke kun kan fokusere på inntekter, men også må ta utgiftsnivå inn i beregningen, må en fotballklubb veie inntektene fra spillersalg mot kostnadene salget medfører. God spillerlogistikk handler ikke kun om å selge for mer enn man kjøper. God spillerlogistikk handler om å veie inntektene ved et spillersalg mot de totale antatte utgiftene et salg vil innebære.
Hva koster det å erstatte spilleren? Er det rimelig å anta at vi få en fullgod erstatter? Har erstatteren høyere potensiale på lang sikt? Hvilke sportslige effekter kan vi regne med at det får, og hva blir da de økonomiske konsekvensene? For å sette det på spissen med et eksempel som overhodet ikke har noen relevans for Fugla: Ville du slått til på et bud på 30 millioner for en nøkkelspiller, om du samtidig visste at spilleren langt på vei var en garantist for å kvalifisere seg til Europa League? Spillerlogistikk er et komplekst regnestykke som består av mer enn bare overgangssummer.
Hvordan skal man da bedømme salget av Sinyan? Før noen skal komme og anklage meg for etterpåklokskap vil jeg gjerne henvise til følgende Twitter-tråd som jeg vil minnes at jeg skrev mens jeg sto i dusjen en dag i tidlig Juli. Jeg krangla med Patrick Ween om dette allerede dagen etter at overgangen gikk i boks, så dette kunne man i aller høyeste grad se komme.
For la oss være ærlige: 4 millioner er mange penger, men regninga for salget kan vise seg å bli ganske drøy. Hvorfor? La oss først gå igjennom midtstopper-året 2020:
- Vi starter året med fire friske midstoppere på kontrakt. Erik Tobias Sandberg, Philip Slørdahl, Sheriff Sinyan og Tobias Salquist.
- Før man rekker å snu seg pådrar ulykkesfuglen Sandberg seg en ny skade. Inn kommer den fortapte sønn; Marius Amundsen. En spiller de fleste ser for seg i en temporær backup-rolle.
- På overgangsvinduets siste dag banker Molde en bunke med blodpenger i bordet, og LSK takker i samråd med Sinyan ja til budet.
- Level up for Marius Amundsen, som 18 månder etter at han sist spilte en profesjonell fotballkamp plutselig er førstevalg på stopperplass i Lillestrøm Sportsklubb.
- Etter en ålreit start på sesongen introduseres LSKs supportere for noe av det verste forsvarsspillet man har sett på Åråsen, og i begivenhetenes sentrum står Marius Amundsen og Tobias Salquist.
- Gjemselund 24. August: Philip Slørdahl går inn i laget på bekostning av Tobias Salquist. Salquist intervjues dagen etter av RB, og erkjenner at han er i en ganske kjip personlig situasjon, ikke klarer å levere opp mot sitt potensiale og ønsker seg hjem til Danmark.
Og hvordan gikk så dette?
Vi har spilt den første tredjedelen av sesongen med det dårligst fungerende stopperparet jeg kan huske å ha sett i LSK, om vi ser bort fra enkeltkamper og rare eksperiment. Greit nok at laget som helhet ikke har imponert, men i løpet av de 10 første kampene kan en del av de tapte poengene direkte tilskrives stopperne. Det at skudd på mål, sjansestatistikk og xG tilsier at vi har fått dårlig betalt er en fattig trøst når man vet at motstanderne får en uforholdsmessig enkel jobb med å score de få gangene de spiller seg til farligheter.
Selvfølgelig skal ikke midstopperne alene bære ansvaret for LSKs prestasjoner denne sesongen. Men samtidig er det ikke til å komme unna at resultatene i stor grad kan tilskrives dårlige individuelle prestasjoner i avgjørende situasjoner. Mest pressende har det vært i det defensive, der man etterhvert kan regne seg frem til en anseelig mengde baklengsmål og tapte poeng.
Det er lett og skylde på Marius Amundsen og Tobias Salquist når det leveres som det gjør, men det er også en fryktelig lettvint løsning. Det er ikke Marius Amundsen og Tobias Salquist som har ansvaret for spillerlogistikken i LSK. Det er ikke deres ansvar at vi mistet et åpenbart førstevalg på stopperplass og ikke hentet inn en erstatter. Det er ikke de som bestemte at vi skulle spille 10 matcher med en meget shaky duo i midtforsvaret. Her begynner vi å nærme oss problemets kjerne:
Kan det tenkes at salget av Sheriff Sinyan har kostet oss poeng?
Ikke bare kan det tenkes, jeg vil hevde at det er høyst trolig. Med tanke på hvor vi nå befinner oss, og at vi kommer til å bruke resten av sesongen på å enten jage en tynn sjanse for direkte opprykk, eller en kvalikk-plass som gir best mulig forutsetninger i play-off: Hva kan de poengene vi har tapt på dårlig stopperspill ende opp med å koste? Et helt realistisk scenario er at opprykket glipper. Og da blir spørsmålet; hva tjente vi egentlig på Sinyan-salget?
Jeg vet ærlig talt ikke hva den eksakte økonomiske effekten av spill i OBOS vs Eliteserien er. Før fjorårets nedrykksstrid skulle avgjøres skrev VG en artikkel som kan gi oss en oppfatning. En klubb som Ranheim regna med å kutte 7 millioner i et allerede minimalt budsjett. Sarpsborg beregnet 15-20 millioner. Og selv om dette gir et bilde på hvordan omsetningen påvirkes, tar det ikke høyde for en rekke langsiktige effekter av opphold på nest høyeste nivå. For eksempel: Hvordan påvirkes Magnus Knudsens utvikling og salgspotensiale av å spille OBOS i 2021 i stedet for Eliteserie? Hva blir effekten på sponsor- og publikumsinntekter dersom OBOS-oppholdet blir lengre enn ett år?
I mine øyne ser salget av Sinyan mer og mer ut som hasardspill, all den tid klubbens ambisjon etter sigende har vært å rykke opp til Eliteserien. I etterkant har man forstått att jakten på en erstatter i Bosman-markedet har vært vanskeligere enn ventet i disse Corona-tider (insert Børge Haukland reference here). Jeg har dog mine reservasjoner mot denne forklaringen, da det i Juni burde ha vært tydelig at Europa ville preges av reiserestriksjoner de nærmeste månedene. At det ville bli vanskelig å hente en tysk panser-stopper på prøvespill kan ikke ha kommet som en overraskelse for noen på Åråsen.
Når man også begynner å se et bilde tegne seg rundt Salquists prestasjoner, er det enda større grunn til å stille spørsmål ved salget av Sinyan. Salquist har underprestert stort sett hele sesongen, og jeg antar derfor at dette er noe som har utviklet seg under en lengre periode. Vi forsatte oss altså frivillig i en situasjon der vi sto igjen med følgende tre spillere på stopperplass:
- En spillende stopper av høy klasse, men med sviktende motivasjon og hjemlengsel.
- En stopper som hadde vært ute av fotballen i lang tid, og i beste fall kunne karakteriseres som et spørsmålstegn
- En 19 årig stopper som man åpenbart ikke har hatt ekstrem stor tillit til, all den tid han først fikk muligheten da det ikke kunne bli stort verre.
Denne trioen er alt annet enn betryggende, og valget om å starte sesongen med denne dekningen og et løst håp om å finne en kontraktsløs erstatter kan i beste fall karakteriseres som naivt. Har man noen som helst garanti for at vi hadde sett bedre ut dersom vi beholdt Sinyan? På ingen måte. Garantier har man aldri. Valgene man tar må ta utgangspunkt i det man ser som det mest sannsynlige utfallet. Og Sheriff Sinyan er tross alt en spiller som på kort tid har gått inn og etablert seg som fast startspiller på et av de to beste lagene i Eliteserien.
Thomas Lehne Olsen i duell mot Tobias Salquist og Philip Slørdahl.
Foto: Mathias Dulsrud-Gøransson.
Det menneskelige aspektet
Klubbens aktivitet på overgangsmarkedet er en ting, men spillere har også en stemme i det hele. At Sheriff etter hvert ønsket en overgang til Molde er høyst forståelig, all den tid de kan tilby en helt annet lønnsnivå og muligheten til å spille på et lag som kjemper i toppen av Eliteserien og fortsatt er med i racet om spill i Europa. På et tidspunkt blir kombinasjonen av press fra spiller og kjøpesum såpass attraktiv at klubben ikke lenger føler de har et valg. I tilfellet med Sheriff ble jeg skuffet over klubbens kommunikasjon da man i etterkant av salget forsøkte gi et inntrykk av at Sheriff hadde satt seg på bakbeina.
Jeg sitter for langt fra Åråsen for å ha en bastant oppfatning av hva som egentlig skjedde. Uansett mener jeg klubben satt seg selv i et ufordelaktig lys i den situasjonen, ved å lufte en personalsak i media. Men mest av alt ser det amatørmessig ut å ikke ha avklart dette på overgangsvinduets siste dag. For hvor stor kan overraskelsen ha vært når Molde la inn det utslagsgivende budet?
Ikke stor i det hele tatt. Ryktene om Moldes interesse for Sheriff hørte man lenge før overgangen materialiserte seg, og klubben selv uttalte at Molde gradvis høynet budene utover våren og sommeren. Dette var en varslet hendelse, ikke et tilfeldig bud fra en ukjent kjøper. I takt med at Molde kvitta seg med stoppere, økte sjansen for ett fett bud på Sheriff i tolvte time.
Her er vi igjen tilbake ved spørsmålet om hva som kjennetegner god spillerlogistikk. Skal man kunne erstatte en spiller på best mulig måte er man nødt til å ha en viss kontroll på hvordan og når spillere selges. Selger man en viktig spiller på deadline day bør man vite akkurat hvordan den spilleren skal erstattes, og helst ha en plan for å få det på plass samme dag. Med tanke på at Sinyan var ett av få klare salgsprospekt i stallen, er det ikke urimelig å forlange at LSK allerede hadde kartlagt erstattere i rett prisklasse. Særlig med tanke på den konkrete interessen fra Molde.
Nei, det er ikke alltid er praktisk gjennomførbart å få på plass en erstatter på dagen.
Spørsmålet blir da om LSK faktisk kunne kommet bedre ut av overgangen om de godtok et lavere bud to-tre dager tidligere, og fått på plass en erstatter før vinduet stengte. Hvor mye er den siste halv millionen egentlig verdt, om man ikke får mulighet til å bruke de på en erstatter før halve sesongen er gått?
Jo mer man titter på denne overgangen, fremstår det hele som et tilfeldig resultat av Moldes desperasjon, og i liten grad et resultat av planlagt og kalkulert spillerlogistikk fra LSKs side. For å sette det på spissen: Om Vegard Forren ikke stjal fra lagkompisene sine hadde denne overgangen ikke materialisert seg i dette vinduet, og LSK hadde med stor sannsynlighet fremstått med en større defensiv trygghet i sesongens 10 første kamper.
Med andre ord en skikkelig dårlig overgang?
Ikke nødvendigvis. Man kan hevde at prosessen bak overgangen og valgene klubben har tatt er hasardspill og risikosport, men til syvende og sist finnes det alltid et signifikant element av risiko i fotball. Resultatet av ens handlinger er det som blir utslagsgivende. Melgas gigant-tabbe mot KIL ender ikke med baklengs, og derfor bedømmes hans prestasjon i stor grad på målet han scorer. Salget av Sheriff Sinyan er en del av en større sammenheng, og en definitiv dom kan ikke felles før årets sesong er ferdigspilt. Først da har vi fasit på hvilken divisjon LSK skal spille i neste år.
Kommende vindu vil endelig gi oss muligheten til å erstatte Sheriff, og styrke midtforsvaret. Klubben skal antakeligvis hente to nye stoppere, og god klaff her kan virkelig hjelpe poengfangsten. Selv om jeg har visse reservasjoner mot Wyscouts xG-telling, kan man nevne at vi defensivt har underprestert med flere innslupne mål enn xG i alle kamper unntatt de to første matchene mot Grorud og Hamkam, samt de siste to kampene mot KIL og Strømmen. Dette er også de eneste kampene der vi har holdt nullen. Kan vi styrke defensiven, fortsette sanke smultringer og unngå dumme feil bakover ser resten av sesongen relativt lys ut.
For fremover i banen har vi etter hvert begynt å bli mer effektive. Thomas Lehne Olsen hadde en tung start på året, men står nå med 7 målpoeng. DG leverer jevnt og trutt og står med 6 målpoeng. Wyscout indikerer at vi i fire av de fem siste kampene (unntaket er Raufoss) putter flere mål enn xG tilsier. Tidligere i sesongen så man vanligvis det motsatte. Vi kan selvfølgelig bli bedre på å produsere målsjanser, men uttellingen har utviklet seg i positiv retning de siste kampene.
LSK er for øyeblikket en selgende klubb og må akseptere sin posisjon i hierarkiet. Det betyr derimot ikke at man skal forsette seg i situasjoner der man ser seg tvunget til å takke ja til tilbud som har en sterk negativ effekt på det sportslige. Å selge for rekordsummer er gøy, men om man ikke har en plan for å fylle hullet et salg etterlater, risikerer man å havne i en meget kostbar sportslig situasjon. Forhåpentligvis går salget av Sinyan inn i historiebøkene som et salg som styrket LSKs sportslige satsning, og ikke en bidragende faktor til at LSK gikk glipp av opprykk i 2020-sesongen.
