Skip to main content

“Talent wins games but teamwork and intelligence win championships.”

Slik uttalte Michael Jordan seg da han han under 1990-tallet var basketsportens mest dominante spiller, og del av et Chicago Bulls som i to perioder raka inn ligatitler i NBA. Ovenstående sitat høres kanskje ut som et klisjeaktig teambuilding-seminar med jobben, og har med all sikkerhet blitt brukt heftig i foredrag om endringsledelse og gud vet hva. Det interessante i sitatet er derimot at det faktisk kommer fra en mann med et spinnvilt atletisk talent som i stor grad gjorde som han ville på banen. Historiebøkene er fulle av idrettsstjerner som ser på verden med individualistiske briller, men de aller største er de som klarer å se hvordan ens eget talent passer inn i et lagarbeid. Det er de spillerne som ofte blir del av det amerikanerne kaller for “dynasties”, altså lengre perioder med resultatmessig dominanse.

Chicago Bulls på 90-tallet er et godt eksempel på dette, der man i to perioder fikk det beste ut av Jordan, samtidig som lagene var velkomponerte og samspilte under kyndig ledelse. Sånn sett kan det hele høres ut som en enkel suksessoppskrift. Man starter med å finne de mest talentfulle spillerne på markedet, og derfra bygger man et lag. Og om man har såpass flaks at man snubler over det som skal vise seg å bli sportens ubestridte ener, så ligger alt til rette for et dynasti.

Riktig så enkelt er det ikke. Poenget i Jordans sitat er akkurat dette. Alle kan vinne en kamp eller to på ferdigheter og talent, men det er klin umulig å kun belage seg på talent om man har ambisjoner om å vinne titler. Det å hente talent er ikke den vanskeligste delen av jobben. Det er lagspillet som gjør at man vinner kamper uke ut og uke inn. For oss som er glad i sportsklubben fra Lillestrøm, er historien om Tom Lund snarlik. Et gudbenådet atletisk talent som kunne ha blitt best i så og si hvilken som helst sport. Tommys betydning for LSK som klubb og Lillestrøm som by er ubestridelig, men det er ikke gitt at hans tilstedeværelse alene hadde vært nok for å ta LSK fra 3. divisjon Østland/Nordre til en maktfaktor i norsk fotball. Denne perioden av LSKs historie handler også om et samspilt lag som fikk det beste ut av et uovertruffent talent. Klubbens evne til å tenke nytt resulterte også i komparative fortrinn, blant annet muligheten til å trene sammen på dagtid. Talentet Tom Lund fikk bedre forutsetninger for å lykkes enn han ville ha fått noe annet sted i Norge på 70-tallet.

broken image

Michael Jordan nyter en runde golf. Foto: Simplistic Designs.

Før vi slipper basket helt, vil jeg passe på å nevne et par ting angående lagstørrelser i NBA. Et fulltallig basketlag består av fem spillere. I NBA er en spillertropp begrenset til maks 15 spillere. Med andre ord skal man fostre relasjoner mellom fem ulike roller på banen og 15 ulike personer på og utenfor banen. Dette er kanskje den største utfordringen en leder har når det gjelder lagbygging. Taktiske valg og individuell coaching i all ære. Hvordan menneskene som skal gjøre jobben fungerer sammen er overordnet det meste.

La oss titte litt nærmere på det relasjonelle i et basketlag:

N * (N – 1) / 2 = R

N representerer antallet mennesker i et lag, og formelen gir oss fort svaret på antallet unike relasjoner (R) innad i et team. Altså hvor mange en-til-en relasjoner det finnes mellom de ulike spillerne. Om vi ser på de fem som til enhver tid er på banen for et basketlag så får vi følgende:

5 * (5 – 1) / 2 = 10

Med andre ord, i kampsituasjon er det ti ulike relasjoner som må fungere på banen. Men dette er kun de fem posisjonene som eksisterer, og disse bekles ofte av ulike spillere. Titter vi på hele troppen (15 spillere) får vi et langt større nummer. Innad i en baskettropp har man hele 105 unike relasjoner. Det er altså 105 mellom-menneskelige relasjoner som bør fungere, der konflikt i en av disse har potensiale til å forplante seg utover.

Gjennom årene har man i organisasjonspsykologien gjennomført studier rundt optimale team-størrelser. Ulike faktorer spiller selvfølgelig inn når man skal bedømme hva som er rett balanse for spesifikke grupper, men i det store og det hele konkluderer veldig mange av disse studiene noenlunde likt, og lander på rundt 5-6 mennesker. Undertegnede har til gode å se noe som tilsier at 10 eller flere personer i et team er en særlig god løsning. Fordelene med et mindre team handler i stor gard om relasjonsbygging, rollefordeling, ansvar og tillit innad i gruppa. Alt dette trives best om man har 5-6 personer i gruppa. Små team kan selvfølgelig by på sine utfordringer, men de verste kulturelle problemene oppstår gjerne når en gruppe består av for mange mennesker.

Med alt vi vet fra studier om teamstørrelse og gruppedynamikk, er basket en sport som på mange måter er ideell for lagarbeid. Ja, man har en større spillertropp, men antallet som til enhver tid er på banen er ganske jævla optimalt for lagarbeid. Jordan og Bulls er et prima eksempel på en en spiller og et lag som har oppnådd bunnsolide resultater gjennom godt lagarbeid, men den relasjonelle kompleksiteten i basketsporten blekner litt når man drar paralleller til den idretten denne bloggen egentlig handler om; fotball.

Fotballag stiller som kjent med 11 spillere på banen til enhver tid. 55 unike relasjoner. LSKs tropp består av ca. 25 spillere, litt avhengig av hvorvidt du regner med juniorer og utlånte spillere. 300 relasjoner innad i LSKs tropp bør da fungere sånn noenlunde. Det er 300 potensielle kilder til problem, og 300 puslebiter som trener og sportslig apparat må få til å passe sammen. Akkurat dette gjør lagbygging i Lillestrøm Sportsklubb til en langt mer utfordrende øvelse enn i andre idretter med mindre lagstørrelser, og på papiret høres det nærmest ut som en umulig og uoversiktlig oppgave. Samtidig er ikke disse 300 relasjonene en unik utfordring for LSK. Alle fotballklubber stiller med nær sagt samme forutsetninger. Oppsiden er derimot ekstremt stor for de som faktisk klarer å løse dette på en god måte.

Så hvordan løser man de iboende utfordringene i et fotballags størrelse, og hvordan har LSK løst dette opp gjennom årene?

I de fleste “vanlige” bedrifter hadde man delt opp et såpass stort arbeidslag i mindre og mer sammensveisede enheter. Disse hadde også fått tildelt noen formelle mellomledere med et ansvar for å utvikle samholdet og individene i sine grupper. Det er rett og slett ikke en farbar vei i en fotballtropp, der alle spillerne vil bli satt i situasjoner der de må forholde seg til og forstå en av de 24 andre spillerne. På en vanlig arbeidsplass har man faktisk en hel del mennesker som egentlig ikke behøver samarbeide med hverandre på noe som helst tidspunkt. En spillertropp kan derimot ikke segmenteres ned i mindre grupper. Thomas Lehne Olsen og Tom Petersson spiller i hver sin ende av banen, men er likevel nødt til å kjenne hverandre såpass godt at den ene veit hvor bakromspasningen skal slås, og den andre forstår hvilket løp han skal ta.

Det man derimot kan gjøre er å etablere tydelige mellomledere i spillergruppa, med et uformelt ansvar for å lede sine medspillere gjennom aktiv coaching, mentorskap og tydelig kommunikasjon. Skal man holde rede på 300 relasjoner og sørge for at alle trekker i samme retning, må man ha mellomledere som tar et ekstra ansvar. I tillegg til risikoen som kommer med hundrevis av relasjoner, finnes det et annet velkjent fenomen som oppstår i større grupper: Social loafing. De første studiene rundt fenomenet ble gjort av Max Ringelmann på tidlig 1900-tall. Gjennom et eksperiment med tautrekking beskrev han hvordan deltageres bidrag minsker i takt med at størrelsen på laget øker. Ringelmanns antagelse var at effektivitetstapet handlet om koordinasjon, men nyere forskning viser at dette i større grad er relatert til motivasjon. Jo større gruppa er, jo enklere er det å gjemme seg i mengden, og tenke at noen andre vil ta tak. Lederfigurer innad i en gruppe er livsviktige for å håndheve holdninger og motvirke de utfordringene et stort team medfører.

Uten å sitte på hele svaret mistenker jeg at de kommunikative og coachende lederfigurene i stor grad har vært fraværende i LSK under mange, mange år. Lillestrøm har vært klubben som ukritisk har delt ut lederverv og innflytelse basert på sportslige meritter, i stedet for å vurdere kandidater ut fra deres faktiske lederegenskaper og relevant kompetanse. En ukultur som kulminerte i årene som ledet opp til 2019.

Hadde Torgeir Bjarmann fått jobb som sportsdirektør i LSK om han ikke hadde 300 seriekamper for LSK? Ville LSK henta en trener med begrenset erfaring fra islandsk fotball om vedkommende ikke allerede var en legende i klubben? Hvordan gikk ansettelsesprosessen til da Arild Sundgot plutselig var klubbens assistenttrener? At en kandidat var et oppofrende og lojalt rivjern på LSKs midtbane; gir det nødvendig kompetanse til å bli en bra medarbeider i markedsavdelingen? På alle nivå i LSKs organisasjon har sportslige meritter vært en avgjørende kvalifikasjon for ansettelser. Dette har over lang tid vært en del av klubbens kultur, der relevante kvalifikasjoner har blitt tilsidesatt til fordel for spiller-CV. Det vil være naivt å tro at det ikke forplantet seg ned i spillergruppa.

I over et tiår så man til Frode Kippe som den ubestridt lederfiguren i LSKs spillergruppe. Med unntak av sporadiske unntak er det et ansvar han bar på sine skuldre, helt enkelt fordi han var blant lagets aller beste spillere og hadde en status i klubben som ingen av medspillerne kunne måle seg med. Han bar ikke den rollen fordi han var en stor kommunikatør eller tydelig dirigent på banen. Jeg er fryktelig glad i Frode Kippe, men har aldri fått inntrykket av ham som en aktiv, verbal og naturlig leder. VG TVs dekning av klubben i 2018 ble i så måte talende, der Frode i all sin frustrasjon stengte seg inne på toalettet alene etter et derbytap, mens medspillerne sto ute i garderoben og baksnakka hverandre. Et tydelig tegn på manglende samhold i troppen. Dette er ikke Frode Kippes feil. Han ble helt enkelt offer for klubbens kultur, og sto alt for ofte alene med et ansvar han etter alle solemerker ikke ble født til å ta.

At Frode Kippe er en bauta i form av sportslige bidrag er hevet over tvil. Men sportslige prestasjoner er ikke synonymt med lederskap. Frode Kippe ledet først og fremst laget gjennom handling og innsats, og man skal på ingen måte skal undervurdere verdien i et slikt bidrag. Å gå foran som et sportslig forbilde kan definitivt ha en positiv effekt på medspillere og lagmoral, men til syvende og sist er dette kun ett aspekt av lederskap. Fagkompetanse og ledelse er to forskjellige ting. Du kan være en sylvass og effektiv tømrer, som gir 100 % gjennom hele arbeidsdagen, og likevel ikke være veldig flink til å organisere arbeidslaget. På den andre siden kan du være en fantastisk leder som motiverer og støtter en gjeng utviklere, og samtidig kunne mindre om programmering enn alle andre i teamet. Ledelse handler ikke om å være best i fag. Det handler om å få en gjeng individer til å samles om felles mål. Det handler om å coache de rundt deg. Det handler om kommunikasjon.

Siden LSK sist kjempet i toppen av norsk fotball (2007) har klubben vært gjennom flere perioder der stallsammensetningen mildt sagt har vært problematisk, og laget har savnet utpregede “mellomledere”. Under Henning Bergs år var stallen preget av unge spillere, afrikanske talenter og en hel del sjanse-signeringer. En sånn transferpolitikk kan generere noen lukrative salg, men må kompletteres med helt nødvendige mellomledere som kan motvirke risikoen for “Ringelmann-effekt”. Utover Bergs periode ble det pinlig åpenbart at stallen led av interne motsetninger og grupperinger, og at Berg på ingen måte var i stand til å holde orden på de 300+ relasjonene i gruppa.

Under Magnus Haglund tok klubben inn en lang rekke spillere med CV og erfaring, som i langt større grad oppfylte kravprofilen for lederskap. Men selv om mye erfaring kom inn dørene var ikke alle disse nødvendigvis veivisere og pedagoger for resten av spillergruppa. Etterhvert fikk laget bedre sving på spillet, og i Haglunds siste sesong var laget relativt samspilt, og leverte stabilt gode prestasjoner. Av alle uår mellom 2008 og 2020, er det kanskje den eneste sesongen der LSK har sett ut som et en enhet.

Alt det smuldret opp da Runar Kristinsson inntok sjefsrollen på Åråsen, og pengekrana igjen ble skrudd av. Kjøpsstrategien fra Berg-tida kom etterhvert tilbake, med mange kortsiktige løsninger og hit-or-miss-signeringer, der man rett og slett ikke hadde særlig god kontroll på hva man hentet. Etterhvert forsvant Runar ut døra, og Arne Erlandsen kom inn og avviklet til alt overmål det meste av satsning på yngre spillere, til fordel for relativt middelmådige spillere som på tross av erfaring ikke fremsto som tydelige lederfigurer.

Jörgen Lennartsson fikk som kjent gleden av å avslutte dette ballet. Under Lennartsson kom det dog inn to skikkelser med potensialet til å gi spillergruppa litt sårt tiltrengt lederskap; Arnor Smarason og Daniel Pedersen. Begge kom inn og bidro til å snu skuta i 2018. Lennartsson svarte med å bygge veldig mye av laget rundt disse to forut for 2019-sesongen, mens man startet utfasingen av Frode Kippe. Akkurat det valget kan ha vært en sterkt medvirkende faktor til det som endte med et nedrykk. Verken Smarason og Pedersen levde opp til forventingene og de var begge plaget med skader gjennom sesongen. Det er også betimelig å spørre seg hvorvidt Pedersen faktisk har de egenskapene som må forventes av en lederfigur. Selv om Pedersens eksakte rolle i nachspielet på Brann stadion fortsatt er ukjent, er en ting åpenbart: Daniel Pedersen var der, og han har vært spillergruppas formelle leder, i en tid der en stygg ukultur har utviklet seg, parallelt med hinsides elendige resultater. Om han har vært sentral i det famøse nachspielet eller ikke er underordnet.

Kapteinsteamet i LSK 2019 bestod altså av en klubblegende som kanskje burde ha gitt seg et år tidligere, en halvt fotballinvalid Arnor Smarason og en Daniel Pedersen som ser ut til å mangle vurderingsevne og bevissthet rundt sitt eget lederskap. Alle disse har i løpet av karrieren vist seg som dønn solide fotballspillere, men det er kun Arnor som i mine øyne fremsto som en tydelig leder i både ord og handling. Legger man deretter til totalen av skader, manglende spilletid og kontinuitet for kapteinsteamet, er det på ingen måte overraskende at laget til slutt havnet i en ond spiral av frykt, lav selvtillit og svake prestasjoner.

broken image

Lehne Olsen feirer på Nadderud. Foto: Dulsrud foto.

I 2020 arvet Thomas Lehne Olsen “Kippe-rollen”. Som vanlig ga man lederansvaret til stallens individuelt sett beste spiller. Lehne er et beist og går alltid foran i handling. Samtidig fremstår han ikke akkurat som noen Napoleon, all den tid mannen selv sier at han stortrives de timene av dagen han får sitte mutters aleine i en E-Golf til og fra Moelv. Lehne Olsen er jævlig god på veldig mye, men ingen dirigent som styrer et lag med myndig stemme. Det er ingen kritikk av Lehne. Lederrollen blir blytung å bære alene om det ikke er en av dine sterkeste attributter, særlig i en klubb som LSK, der presset fra omverdenen og historien alltid gjør seg gjeldende. 2020-stallen hadde flere erfarne spillere, men selv om Aleksander Melgalvis og Simen Rafn alltid har fremstått som reflekterte og smarte spillere, har heller ikke de utpreget seg som ledertyper. På tross av gode vekstvilkår for social loafing, ble 2020 likevel et vendepunkt. Et eller annet sted midtveis i sesongen så man plutselig tegn til mer lederskap. Det lederskapet kom i større grad fra troppens yngste spillere enn fra de med mange års fartstid, og var i stor grad avgjørende for hvordan laget klarte å snu en horribel innledning til opprykk.

Med dette bakteppet er det rørende å se det laget og den kulturen som nå har etablert seg i Lillestrøm. Det vi har vært vitne til i 2021 mangler sidestykke i moderne LSK-historie. Etterhvert som laget har blomstret ut har én veldig spesiell spiller fremstått som hjertet og drivkraften i det samholdet som har befestet seg i hjemmegarderoben på Åråsen. I sesongens første par seriekamper, var det han som sto frem og samlet laget da alt så bekmørkt ut. Utover sesongen har han fortsatt å ta rollen som Geir Bakkes forlengede arm ute på banen, både som kravstiller for resten av laget og som støttende coach for uerfarne spillere. Det er ikke ofte man opplever en spiller som så til de grader ser ut til å motiveres av at de rundt han skal lykkes, fremfor sin egne individuelle prestasjon.

“På sistemålet har jeg lyst til å spille Lehne. Jeg venter, venter, venter og venter, men så begynner krampa å komme i leggene der.. og det blir for dumt om jeg ikke skyter og vi får kontring i mot”

En av mange situasjoner som har festet seg i årets sesong, er Gjermund Åsens gjenfortelling av hans 2-0 mål mot Rosenborg. Etter å ha lagt ned en gigantisk jobb gjennom 90 minutter, satt opp bestekompisen forut for 1-0 og løpt beina av seg, har han plukket opp en hasardiøs tversoverpasning og er alene med André Hansen på overtid. Han har altså en gylden mulighet til å selv sette spikeren i kista og motbevise klubben som avskrev ham før sesongen. I den situasjonen er Gjermund Åsen fortsatt fokusert på å finne Lehne Olsen, for å gi spissen påfyll av selvtillit og målpoeng. Det at han avslutter selv er en siste utvei for å unngå kontring imot. Heldigvis setter han den sikkert bak Hansen, og det at Åsen får æren av å fullføre jobben er som tatt ut av et klisjeaktig filmmanus.

Det er dette som er essensen av Gjermund Åsen. Det faktum at han er en klassespiller i Eliteserie-kontekst er nesten sekundært. Hans største bidrag til dette laget er hans forståelse av sin egen rolle, lederskapet han bidrar med og et brennende ønske om at alle rundt ham skal vokse og bli bedre. Det høres kanskje naivt ut, men Gjermund Åsen kan med all sannsynlighet gå inn i en hvilken som helst virksomhet og ta tilsvarende rolle. Med suksess. Jeg kan ikke huske sist jeg så en LSK-spiller lede medspillere med samme mentalitet og empati. Bildet som tegner seg av Gjermund Åsen etter 17 seriekamper, masse intervjuer og hans gjesteopptreden i Heia Fotball-podcasten er et bilde av en person med ekstremt gode mellommenneskelige egenskaper, kombinert med ren spilleglede og ærgjerrighet. Gjermund Åsen spiller med en innlevelse man vanligvis ser i løkkefotball, samtidig som han har et smittende fokus på trening og resultat.

Jeg tror ikke man kan overdrive betydelsen av en sånn skikkelse i en spillergruppe, og jeg tror også disse egenskapene er en perfekt match for LSK i 2021, der erfarne spillere kan ha et stort inntrykk på hvilken kultur som fester seg i en ung og uerfaren spillergruppe. På tross av manglende spilletid for bestekompisen, er det så og si en genistrek å få to erfarne klassespillere med et såpass samkjørt syn på treningskultur og vinnervilje inn i troppen. Da Molde gjestet Åråsen var Åsen høyt og lavt i jakten på mål. Ved flere anledninger var han borte og dro lagkamerater opp på beina for å ikke sløse bort tid. Da utligningen endelig satt var var Åsen fokusert på å sparke i gang spillet fremfor en forløsende feiring, og etter kampen fikk Lars Ranger passet sitt påskrevet. Det settes helt klart satt en standard for resten av gruppa, der hele laget nå begynner å forstå hva som kreves. Talent vinner kamper, lagspill vinner titler.

Dette er på ingen måte ment som en avskilting av Thomas Lehne Olsen som kaptein. Lehne har i 2021 fått muligheten til å fokusere mer på sitt livsviktige individuelle bidrag, uten at det betyr at han er fritatt fra lederoppgaver. Det å kunne dele lederrollen med andre, og samtidig få inn en god kompis som gjør alt for at du skal lykkes, må ta veldig mye vekt av hans skuldre. Ringvirkningene er rett og slett enorme, der flere av de mer erfarne spillere kan dele på ansvaret uten at det føles tyngende. Det er kanskje rart å peke på enkeltspillere i et lag som demonstrerer en såpass høy grad av samhold, men Gjermund Åsens rolle kan rett og slett ikke forbigås i stillhet.

I samme åndedrag kan man også nevne Åsens forhold til fotball som et sosialt og kulturelt fenomen, og betydningen for lokalmiljø og supportere. I en tropp som allerede er full av lokale gutter med hjertet i Lillestrøm, er det fantastisk å også ha en stjernespiller fra Trøndelag som sender den typen av signaler. Fotball er ikke kun en karrierevei til større lønningsposer, og jobben handler om mer enn det man gjør i kamp og på trening.

Gjennom sterkt lederskap på og av banen har vi fått en spillergruppe som ser ut til å opptre både lojalt og autonomt. Lojalt i forhold til medspillere og kampplan, der innsatsen er upåklagelig og man rydder opp etter hverandres feil. Autonomt på den måten at man ser ut til å ha evnen til å justere og tilpasse seg, uten at Geir Bakke nødvendigvis må gjøre grep. Disse små samlingene som skjer titt og ofte ute på banen (ikke kun i dårlige perioder), og hyppige diskusjoner ute på sidelinja viser at laget selv tar ansvar for kampplan og motstanderes grep. Akkurat dette er noe Geir Bakke og Petter Myhre må berømmes for.

Alle kan stå på sidelinja og skrike instruksjoner etter spillere, og akkurat denne lederstilen er ikke ukjent for Fuglafamilien. Men Bakke og Myhre ser ut til å løse dette på en langt mer pedagogisk måte enn en del av sine forgjengere. Spillerne ser i stor grad ut til å ta eierskap for det som foregår på banen, og virker i stand til å løse utfordringer som oppstår seg imellom uten at trenerbenken må gjøre store inngrep. De fleste av oss har nok opplevd lignende situasjoner i arbeidslivet. En virksomhet fungerer vanligvis best når arbeidslaget selv forstår hva man forsøker å oppnå, og hvorfor. De færreste av oss trives i en situasjon der sjefen sitter og detaljstyrer hvordan en jobb skal gjøres, og ikke er det særlig effektivt for sjefen om han skal instruere 11 ansatte gjennom deres arbeidsdag. Folk trives når de føler seg delaktige og ansvarliggjort og kan støtte hverandre til suksess. Skaper man en sånn kultur i en gruppe, vil det i stor grad motvirke Ringelmann-effekten.

Uten at jeg kan si så altfor mye om Bakke og Myhres pedagogiske tilnærming, er det mye som tyder på at deres fokus ligger på å skape et kollektiv som selv tar ansvar for det de leverer og hvordan det gjøres. LSK anno 2021 har fortsatt mye å gå på i grunnspillet, men kompenserer gjennom et ekstremt sterkt kollektiv. Man har kanskje ikke ligaens best utviklede spillestil, men man har evnen til å samle seg rundt den spillestilen og kampplanen man mestrer på en imponerende måte. Det at alle tror på og etterlever planen er viktigere enn at planen i seg selv er god. Etter omleggingen til tre stoppere har LSK sjelden kommet til kort spillemessig. Unntakene er Glimt-kampen og andre omgang av kampen mot Vålerenga. Altså de to lagene som har/hadde ligaens best utviklede grunnspill. Fortsetter LSK å utvikle eget spill, vil akkurat det gapet krympe i tiden som kommer.

Det er antageligvis noe optimistisk å tro at 2021 vil ende i tittelkamp. Det er heller ikke nødvendig, all den tid Fuglafamilien endelig har fått oppleve et LSK som utretter noe mer enn middelmådighet og vanstyre. Selv de mest pessimistiske / realistiske av oss ser at LSK nå har tatt en vei som med tiden kan resultere i noe virkelig stort. Talent vinner kamper, lagspill vinner titler.

broken image
Podkast

Episode 113: Se på mig

Trym HognerTrym Hogner19/03/2023

Vi sees i retten!

Trym HognerTrym Hogner20/02/2024

Leave a Reply