Skip to main content

Som denne bloggen tidligere har vært inne på er Lillestrøm Sportsklubb inne i sin beste resultatrekke på en mannsalder. Etter hjemmekampen mot Øygarden sto vi med åtte seire og to uavgjort på de siste ti, en rekke vi ikke har sett maken til siden 2001-sesongen. LSK har plukket med seg 26 av de siste 30 poengene, en fasit som er sterk, men strengt tatt også var helt nødvendig for å hente inn lagene foran oss.

Selv om man kanskje ikke kan si at alle kampene har vært bunnsolide gjennom samfulle 90 minutter, kan man heller ikke hevde at LSK har fått i overkant godt betalt i denne perioden. Dette har i det hele tatt vært åtte fortjente tre-poengere. Hjemme mot Ranheim kjemper vi oss inn i kampen og kompenserer for en elendig første omgang, med en sterk snuoperasjon. Hjemmeseieren mot Strømmen var ingen svær kamp, men en helt grei sliteseier.

Det har heller ikke vært mye å si på uavgjortresultatene. I bortekampen mot Øygarden var poengdeling greit nok, selv om poengtrekk til begge lag antakeligvis hadde vært den mest korrekte løsningen i det som må ha vært tidenes mest meningsløse fotballkamp. Og uansett hvor jævlig bittert det var å slippe inn et overtidsmål mot Ranheim i helga, var det kampen sett under ett ingen skandale at ett poeng ble igjen i fjæra.

Så hvordan endte vi opp her? I slutten av august så vi ut som et lag som kanskje kunne være med å kjempe om en kvalikplass, men langt unna nivået til topplagene. Mindre enn to måneder senere ligger vi ett poeng bak andreplassen med en kamp mindre spilt, og har plutselig alt i våre egne hender. Til alt overmål ser vi ut som et nokså solid og stabilt fotball-lag uten usikkerheten og panikken som alt for ofte grep LSK tidligere i sesongen. Ikke bare er dette en uvant følelse for oss som følger Fugla, det er også utfordrende å skrive blogginnlegg om et fotballag når alt tilsynelatende går på skinner. Dette ser generelt ut som et kjempeproblem for Fugla-media. Lytterspørsmålene er i ferd med å gjøre Harde Mottak til en podcast som primært handler om kulinariske opplevelser. Når var sist en LSK-spiller ble slakta på RB-børsen?

broken image

Marius Amundsen i aksjon mot Øygarden. Foto: Fredrik Tyskeberg

Skudd, sjanser og forventede mål

La oss ta en nærmere titt på tallene bak årets sesong, for å se om vi kan forstå hvordan vi etter hvert har havnet i denne merkverdige situasjonen:

Så langt i år har LSK i gjennomsnitt kommet til avslutning 15.75 ganger per match, og scoret 1.75 mål per kamp. I samme periode har vi sluppet motstander til 8.55 avslutninger per match, noe som har resultert i et snitt på 0.9 baklengsmål. De av dere som leste innlegget jeg skrev om avslutninger for noen måneder siden («Ikke skyt!»), husker kanskje at 11% av alle avslutninger i Eliteserien ender opp i mål. Gitt at det tallet er noenlunde likt i OBOS-ligaen, har vi scoret og sluppet inn mer eller mindre det man statistisk sett kan forvente seg basert på antallet avslutninger for og mot.

Det man statistisk sett kan forvente seg er derimot ikke en veldig bra indikator på hva man fortjener. Gode lag har ofte en uttelling som ligger over det statistiske gjennomsnittet, og slipper inn færre enn hva man rimeligvis kan forvente seg. Alle avslutninger er heller ikke likeverdige, og derfor er skudd en ganske dårlig målestokk for å evaluere en prestasjon. Man kan lese en hel del inn i avslutningsstatistikk, men uten bedre forståelse av hver avslutning blir det vanskelig å si noe bastant om en prestasjon.

Et litt bedre verktøy for å vurdere et lags prestasjoner er sjansetelling. Sjansetelling har tradisjonelt sett vært et populært verktøy i sportspressen, og gir et mer riktig bilde av hvor mange faktiske farligheter et lag har skapt. Det finnes dog to problem med sjansetelling. For det første er definisjonen av «sjanse» en veldig subjektiv øvelse. Det avhenger i veldig stor grad av tellerens fotballforståelse og bias. Et kanskje større problem er dette: Ikke alle mål kommer som følge av en målsjanse.

For å sette det på spissen: Om Sondre Sørløkk hadde fått et skikkelig strømpetreff på overtid i Ranheimsfjæra og ballen hadde rulla utover dødlinja, hadde ingen sportsjournalist i verden talt den avslutningen som en sjanse. Mads Hedenstad Christiansen har antakeligvis rett når han sier at Sørløkk kunne tatt den avslutningen 10 ganger til uten å treffe. Men om skuddet faktisk sitter 1 av 11 ganger, så utgjør det en ikke-ubetydelig sjanse for mål. I løpet av en enkelt fotballkamp har det ikke nødvendigvis så veldig mye å si, men over en sesong er det derimot mer interessant å se på uttellingen på denne typen muligheter.

Det er her det stadig mer populære expected goals-begrepet kommer til sin rett. Ved hjelp av store mengder historisk data og litt matematikk kan man ganske effektivt regne seg frem til den gjennomsnittlige sjansen for at en avslutning skal ende i mål. Man tar avslutningsposisjon, spillsekvens og en rekke andre faktorer inn i beregningen, for å regne ut den statistiske målsjansen på en avslutning. 0.1 betyr at skuddet statistisk sitter 1 av 10 ganger. 0.5 betyr at det blir mål annenhver gang. Det operative ordet her er gjennomsnittlig. xG titter på omstendighetene rundt en avslutning, og tar ikke høyde for avslutterens individuelle kvalitet. Ei heller målvakten. Med andre ord er xG-verdien for en viss avslutning den samme, uansett om det er Robert Lewandowski eller Henrik Kjelsrud Johansen som skyter. Det spiller heller ingen rolle om keeper heter Neuer eller Nadj.

Etter 20 kamper, 315 skudd for og 171 skudd mot, står LSK med følgende xG:

broken image

Bakover er det mer eller mindre akkurat som forventet, mens vi offensivt har en hel del å gå på i forhold til xG. Dette betyr derimot ikke at vi har grunn til å føle oss snytt. Fotballkamper avgjøres ikke av expected goals, men av mål. Dårlig uttelling er ofte en faktor i enkeltkamper, men etter 20 kamper og flere hundre avslutninger er dårlig uttelling kanskje ikke en dekkende forklaring.

Extreme Makeover

Ved første øyekast ser det altså ut som vi har en masse å hente på å heve effektiviteten og derfor bør ta noen grep. Men en nærmere titt på statistikken tyder på at grepene allerede er tatt. La oss dele sesongen i to: De første ti kampene, og de siste ti.

Runde 1-10:

broken image

Runde 11-20:

broken image

Uavgjortkampen mot Raufoss står som et slags vendepunkt denne sesongen. 3-4-3 er snudd til 8-2-0, men interessant nok er vår xG ganske så konsistent gjennom begge perioder. Gjennom hele sesongen har vår xG vært dobbelt så høy som motstanderlagene. Den store forskjellen ligger altså ikke i hvor mye vi totalt har skapt eller sluppet til. Det er derimot en kjempeforskjell i forholdet mellom faktiske mål og xG. Fra en reell målproduksjon langt under xG i de første ti kampene har snittet i de siste ti ligget godt over.

Også defensivt har vi gjennomgått en meget sterk snuoperasjon. De første ti kampene i år slapp vi i gjennomsnitt inn et halvt mål mer enn xG tilsier. I de siste ti kampene er det snudd på hodet og vi slipper altså inn et halvt mål mindre enn xG skulle tilsi. Med forbehold for at xG ikke forteller hele historien, har laget altså gjennomgått en ekstrem forvandling i begge ender av banen denne sesongen.

Hvorfor?

På overflaten kan en såpass konsistent xG indikere at marginene i større grad har gått vår vei, og at det hele er et utslag av tilfeldigheter. Det kan være en del av bildet, men én statistikk utmerker seg som ganske interessant: I årets ti første kamper traff kun 31% av avslutningene innafor ramma. I de siste ti har det tallet vært 42%. Vi har altså et lavere antall avslutninger per kamp, men likevel flere avslutninger på mål. Dette blir virkelig interessant når man titter på hvilke skudd vi har valgt bort. I de første ti kampene kom 47% av LSKs skudd fra utenfor 16. Vi løsnet i gjennomsnitt skudd fra distanse 8.1 ganger per match. I de påfølgende ti kampene har vi redusert det tallet til 5.3, altså 37% av skuddene våre.

Så og si hele nedgangen i antall skudd per kamp kan altså tilskrives færre skudd fra distanse. Og det er meget gledelig! For uansett hvor mye man elsker et susende langskudd i vinkelen, så er en ting hevet over tvil: Sannsynligheten for å score fra distanse er generelt sett ganske lav, og ethvert mislykket langskudd er en tapt mulighet til å skape en større sjanse. Selv om antallet skudd har gått ned, har den gjennomsnittlige målfarligheten for skuddene våre gått opp.

Uten at vi skal konkludere så alt for mye, kan man anta at dette i stor grad handler om individuell og kollektiv disiplin til å vente inn de rette mulighetene. Ro og disiplin blir fort skadelidende i et lag som preges av mental skjørhet og stress. Fra å tidvis ha sett ut som et takras i sesongens tidligere fase, har spillergruppa etter hvert utviklet selvtilliten som behøves for å holde hodet kaldt mens man kverner løs på motstanderen. Der man tidligere i sesongen manglet tålmodighet og kastet bort ballinnehav på sjanseløse skudd fra langt hold, er vi nå vitne til et LSK som spiller seg til bedre muligheter og har tro på det de driver med.

Bakover kan vi se en lignende trend. De første ti kampene gikk 37% av alle avslutninger på mål. De siste ti har kun 25% av skuddene gått på mål. Med andre ord kan det se ut som vi har tvunget motstanderne til å ta sine avslutninger i dårligere situasjoner enn tidligere i sesongen. Her er det vanskelig å komme unna stoppersituasjonen. Raufoss-kampen ble stopperparet Amundsen/Salquists svanesang. Etter at Slørdahl og etter hvert Garnås kom inn har vi hatt to stopperkonstellasjoner som har fungert langt bedre enn Amundsen/Salquist gjorde.

Med tydeligere ledelse og bedre rolleforståelse i backrekka har motstanderne fått vanskeligere kår. Antallet skudd har ikke gått nevneverdig ned, men mye tyder på at motstanderne har litt dårligere tid, litt hardere press på seg og generelt dårligere forutsetninger i avslutningsøyeblikket. En hel del av disse faktorene gjenspeiles ikke nødvendigvis i xG. Det er heller ikke til å komme fra at gode keeperprestasjoner som den Mads Hedenstad Christiansen leverte mot Ranheim, bidrar til en sterk xG statistikk. LSK har sluppet til ganske så lite bakover etter Raufoss-kampen. Når MHC da leverer redninger på noen av de få feite sjansene vi får imot oss, så gir det ganske stort avtrykk på forholdet mellom xG og faktiske mål mot.

broken image

Hedenstad Christiansen med god kontroll mot Ranheim. Foto: Jørn Engberg

Det kan oppleves bekymrende at vi overpresterer såpass mye i forhold til vår xG for og mot. Mange vil tenke at dette handler om flyt og marginer som etter hvert jevner seg ut igjen. Men som tidligere nevnt; gjennomsnittlig er det operative ordet når man prater om xG. I OBOS-sammenheng er LSK langt fra en gjennomsnittlig klubb. Vi har en spillerstall som til dels hører hjemme i divisjonen over, og vi møter som oftest motstandere som holder langt lavere kvalitet enn oss. Det føles kanskje som vi overpresterer når vi nå får såpass godt betalt i forhold til xG, men i realiteten er det helt som forventet. Det vi var vitne til i de første ti kampene derimot, var en kraftig underprestasjon, spillermaterialet tatt i betraktning.

Konkurrentene

Av hensyn til lengde på denne teksten skal jeg ikke gjøre samme to-delte analyse av andre lags sesonger. Det er også unødvendig, da Tromsø, Sogndal og Ranheim ikke har hatt et like tydelig skille som Fugla.

broken image

Den som virkelig peker seg ut her er Tromsø. Tromsø slipper til færrest avslutninger av alle topplagene, og desidert færrest avslutninger på mål. Sammenlignet med xG har de sluppet inn litt mer enn forventet. Tromsø har også sluppet til færre avslutninger i egen 16-meter enn noen av de tre andre topplagene.

Fremover i banen har Tromsø tilsynelatende ikke skapt veldig mye, men kvaliteten på sjansene de skaper er antakeligvis ganske høy. Tromsø har flest avslutninger på mål av alle topplagene, og kun 30% av deres avslutninger tas fra utenfor 16 meteren. Tromsø er helt enkelt solide bakover, og meget selektive med avslutninger i andre enden, der de kun slår til på de beste tilbudene. På tross av god effektivitet og antatt høy kvalitet på sjansene, er det fortsatt ikke til å komme unna at Tromsø har mye å hente på å øke sjanseproduksjonen.

Sogndal og Ranheim er på sin side et hakk foran når det gjelder antall avslutninger og målproduksjon, men er samtidig langt mer sårbare bakover. Begge lag slipper til betydelig flere baklengsmål, og basert på antallet skudd på mål, er det åpenbart at de slipper til langt flere store sjanser enn Tromsø. Særlig Ranheim sliter bakover i banen med desidert høyest antall baklengs og avslutninger mot.

Kan det gå?

Tallene taler sitt tydelige språk. Om LSK leverer på tilnærmet samme nivå som vi har sett de siste ti kampene, så er det ingenting som kan stoppe oss fra et direkte opprykk. Vi har gått fra å kaste bort de dummeste baklengsmål til å slippe inn mål i færre enn halvparten av kampene. Vi har blitt langt bedre på å produsere de virkelig verdifulle sjansene fremover i banen, noe som gir seg uttrykk i et sterkt målsnitt.

Det finnes dog et stort om her. Selv om Fugla endelig ser ut til å ha etablert den nødvendige selvtilliten for å holde koken ut sesongen, er vi helt avhengig av å unngå den mentale blindgata vi forvillet oss inn i tidlig i sesongen. Spiller for spiller er vi det beste laget i ligaen, og når ting klaffer skal ingen lag i OBOS være i stand til å slå oss. Som tallene viser er tålmodighet en nøkkelegenskap på dette nivået, og sesonginnspurten vil kreve mental styrke og tro på eget spill. Vi kommer på et tidspunkt til å gå på en smell, og det store spørsmålet er da hvordan vi responderer. Gir vi slipp på tålmodigheten, kan det fort lede oss inn i en negativ spiral som setter opprykket på spill. Beholder vi samme ro og disiplin som vi har vist de siste ti, så vil denne sesongen gjenoppbygge en del av den troen og selvtilliten som sakte har forsvunnet fra klubben over mange år. I en sesong som tidvis føltes som en lang kamp mot fortidens spøkelser, er det mulig å håpe at vi bryter enda en barriere på veien tilbake til toppen.

Sluttminuttene mot Ranheim var første gang jeg virkelig kjente på Fugla-nerver i år. Nå begynner det å dra seg til, og en direkte opprykksplass er innen rekkevidde. Om Fugla fortsetter å gjøre akkurat det samme som de har gjort siden midten av august, kan denne jula bli langt triveligere enn den forrige. Også vi som følger klubben må smøre oss med en god dose tålmodighet. Jeg vet at laget er mer enn gode nok til å ta dette hjem, men jeg vet også at det finnes avgjørende faktorer i fotball som ikke handler om ren kvalitet. La oss derfor håpe. La oss håpe at LSK fortsetter å gjenreise den vinnerkulturen vi en gang var kjent for. La oss håpe at denne bloggen fortsatt vil slite med å finne gode temaer å skrive om. La oss håpe at innsenderspørsmålene til Harde Mottak fortsatt preges av pizza- og kebabtematikk, og la oss håpe at ingen LSK-spillere slaktes på RB-børsen i høst.

broken image
Blogg

Utkikksposten – uke 37

Mikael KinnestadMikael Kinnestad17/09/2021
Blogg

Utkikksposten | Uke 7

Mikael KinnestadMikael Kinnestad20/02/2023

Leave a Reply