Skip to main content

“This is football – Not science”

Slik uttrykte Geir Bakke seg etter en dundersterk prestasjon mot Molde på Åråsen i juli. Uttrykket har blitt en slags tilbakevendende catchphrase for LSKs hovedtrener denne sommeren, og setter også ord på en situasjon som nærmest føles ubeskrivelig for oss som følger klubben. Hvordan er dette mulig? Kontrasten til det vi opplevde for 12 måneder siden er etter hvert blitt rimelig sterk.

For min egen del var sommeren 2020 et bunnpunkt på flere plan. Som bosatt i utlandet, var det rimelig surt å innse at det ikke ville bli aktuelt med noen ferie hjem til Norge. I stedet ble jeg sittende hjemme og se LSK sparke i gang sesongen borte mot Grorud. I OBOS-ligaen. Uten tilskuere. Bunnen var enda ikke nådd, og noen få runder senere tapte LSK en tellende seriekamp mot Stjørdals-Blink på Åråsen.

Et år senere ser verden langt lysere ut. Vi er sakte men sikkert på vei tilbake til en normal hverdag uten smittesporing og munnbind. For min egen del har jeg flyttet hjem til Norge etter mange år i utlendighet. Tap mot Stjørdals-Blink foran tomme tribuner er erstattet med seier mot Rosenborg og en helt magisk stemning blant 2000 tilskuere på Åråsen. Nedre halvdel av OBOS-tabellen er i skrivende stund erstattet med medaljeplass i Eliteserien.

Et eller annet sted mellom bortekamp på Grorud og hjemmetap mot Stjørdal kom denne bloggen til liv. I all ærlighet er det enklere å skrive kritiske innlegg om en klubb i motgang enn det er å skrive konstruktive, gode kommentarer om en som flyr i medvind. Det er vanskelig å forklare akkurat hvilke faktorer som ligger til grunn når et lag lykkes, men i motgang blir alle problem langt mer synlige og åpenbare fra utsiden. For et år siden var LSKs bruk av unge spillere et åpenbart problem, noe jeg beskrev i mitt aller første blogginnlegg, “The kids are alright”.

I de siste sesongene før nedrykket var det tilsynelatende umulig for spillere under 22 å starte kamper for LSK. Klubben hadde utviklet en kultur der man vegret seg for å satse ungt, og erfaring altfor ofte ble brukt som argument for å mønstre godt voksne lag av variabel kvalitet. Det er ikke godt å si hvorfor, men kanskje ble frykten for det uunngåelige nedrykket altoppslukende. I 2019-sesongen ble 1,2 % av startplassene gjennom sesongen besatt av spillere som fylte 21 eller yngre det året. Tilsvarende tall i de fleste andre ES-klubber lå til sammenligning rundt 10-20% i samme år. LSK lå på et nivå som kun var sammenlignbart med RBK, Molde og Brann, tre klubber som alle har finansielle muskler til å kjøpe “ferdig vare”.

broken image

Innledningen av 2020-sesongen så på ingen måte ut som en tydelig kursendring. Hverken i form av gjennomsnittsalder eller antall unge spillere på banen fra start. Phillip Slørdahl fikk starte sesongen på benken til fordel for en hjemvendt Marius Amundsen som ikke hadde spilt kamp på halvannet år. Mads Hedenstad Christiansen ble fort vraket til fordel for Jo Coppens. Etter flere år manglende spilletid for klubbens talenter, var det lite som tilsa at 2020-sesongen ville fortone seg noe særlig annerledes. Om man ikke en gang kunne gi unggutter sjansen i OBOS-ligaen, hvordan i all verden skulle man noensinne kunne utvikle spillere på høyeste nivå? Hvordan skulle man noensinne bryte med den defensive og konservative mentaliteten som preget klubben, der “erfaring” ofte ble tungen på vektskålen?

  • Mads Hedenstad Christiansen fikk også denne sesongen danke ut en konkurrent, og har deretter vært en av ligaens aller beste målvakter.
  • Igoh Ogbu kom inn porten som et av de dyreste kjøpene LSK har gjort siden jappetiden på sent 00-tall. Undertegnede var noe urolig over den finansielle risikoen, men innså rimelig fort at den investeringen vil gi god avkastning. Jeg kan rett og slett ikke huske å ha sett en mer komplett stopper på Åråsen. For all del, vi har hatt mange gode stoppere, men Ogbu er god på flere måter enn den klassiske Fugla-stopperen.
  • Eskil Edh er rett og slett et fenomen. Oppvokst i Lillestrøm, men et ubeskrevet blad for de flest fuglafans så sent som i fjor sommer. I år ble han kastet inn på fra start mot RBK, spilte som verdens mest rutinerte vingback, og har stort sett fortsatt i samme spor siden.
  • Philip Slørdahl har også fått sjansen fra start i flere kamper. Magnus Knudsen ser også ut til å få godt med spilletid etter utlånet fra Kisa, og returnerte med en god kamp fra start borte på Nadderud.
broken image

Mads Hedenstad Christiansen. Foto Mathias Dulsrud.

Etter 13 runder spilt i Eliteserien 2021 har Fugla satt seg selv i en posisjon ingen av oss våget å drømme om før sesongen. Ikke bare leverer vi den beste fotballen og resultatene vi har sett på Åråsen siden tidenes morgen, vi gjør det med et meget ungt og spennende lag. Der laget til stor del besto av spillere på 25+ i årene før nedrykket, ser statistikken helt annerledes ut i år. Andelen plasser i årets startoppstillinger besatt av spillere som fyller 21 eller yngre i løpet av året har gått fra 1,2 % til 25,17 %. Det er en ekstrem forvandling som tar oss fra verst i klassen til nest best.

broken image

For å titte litt nærmere på spillerne som innbefattes i statistikken:

  • Mads Hedenstad Christiansen fikk også denne sesongen danke ut en konkurrent, og har deretter vært en av ligaens aller beste målvakter.
  • Igoh Ogbu kom inn porten som et av de dyreste kjøpene LSK har gjort siden jappetiden på sent 00-tall. Undertegnede var noe urolig over den finansielle risikoen, men innså rimelig fort at den investeringen vil gi god avkastning. Jeg kan rett og slett ikke huske å ha sett en mer komplett stopper på Åråsen. For all del, vi har hatt mange gode stoppere, men Ogbu er god på flere måter enn den klassiske Fugla-stopperen.
  • Eskil Edh er rett og slett et fenomen. Oppvokst i Lillestrøm, men et ubeskrevet blad for de flest fuglafans så sent som i fjor sommer. I år ble han kastet inn på fra start mot RBK, spilte som verdens mest rutinerte vingback, og har stort sett fortsatt i samme spor siden.
  • Philip Slørdahl har også fått sjansen fra start i flere kamper. Magnus Knudsen ser også ut til å få godt med spilletid etter utlånet fra Kisa, og returnerte med en god kamp fra start borte på Nadderud.

Det er verd å merke seg at ovenstående statistikk ikke inkluderer spillere som Lars Ranger, Ulrik Mathisen, Tobias Svendsen eller Kaan Kairinen. Alle disse er født i 1999, med unntak av Kairinen som er født i desember 98. Disse har fremtiden foran seg og vil være potensielle salgsobjekt i løpet av 1-3 år. I tillegg er troppen fylt med tenåringer som fortsatt er i startgropa av sine karrierer, men som bidrar i cupkamper og antakeligvis også vil få innhopp senere i sesongen. På toppen av det hele har vi spillere som Sannes og Sandberg på utlån i OBOS-ligaen der de får matching på godt nivå.

Som vanlig ligger Stabæk høyest på denne rankingen, og i år stiller de ekstremt ungt. Det speiler seg også i serietabellen, der de i skrivende stund befinner seg nest sist. Kun slått av elendige Brann. Brann har også satset på en mange unge spillere i år, uten at det kan sies å ha gitt positivt utslag i resultatene. Unge spillere er på ingen måte synonymt med sportslig fremgang, og må balanseres med erfarne spillere som skaper et trygt fundament. Brann og Stabæk har ganske sikkert bommet grovt på denne balansen, og befinner seg nå i en situasjon der resten av sesongen blir en desperat kamp mot nedrykk. I Stabæks tilfelle virker det å være en bevisst strategi og en risiko de er villige til å ta, all den tid de konsekvent ligger høyt oppe i statistikken. Jeg skal ikke forsøke å analysere Branns resonnement rundt sammensetning av lag og stall, for jeg tror ærlig talt ikke de forstår hva de driver med selv.

Akkurat denne balansen ser ut til å være avgjørende for at LSK lykkes med en ung stall og en ung førsteellever. Gjermund Åsen, Thomas Lehne Olsen, Ifeanyi Mathew, Vetle Dragsnes og Espen Garnås er alle voksne spillere som gir laget en helt annen ryggrad og trygghet enn det som har vært normen på Åråsen i lang tid. Trygge rammer er et premiss for at unge spillere kan få lov til å svinge i prestasjonene og gjøre feil, og i så måte er etablerte spilleres stabilitet viktigere enn deres toppnivå. Tidligere år har den etablerte stammen i laget vært preget av skadeutsatte spillere og spillere som svinger alt for mye i prestasjonene. I år har vi en kjerne av spillere med høy Gunnar Halle-faktor, som leverer gode prestasjoner uke inn og uke ut.

Den etablerte kjernen setter en standard for yngre spillere å strekke seg etter, og særlig Gjermund Åsen fremstår som en ekstrem premissleverandør for de yngre spillerne. Gjermund Åsen må regnes som en stjerne i denne gruppa, men spiller med samme iver og innsats som en unggutt som desperat forsøker kjempe seg inn i en startoppstilling. Denne dynamikken tror jeg ærlig talt har manglet på Åråsen i mange, mange år. Om de etablerte gutta svinger i prestasjonene, vil yngre spillere naturligvis tro at det er der lista ligger. Den sammensetningen vi nå har i spillerstallen er rett og slett meget godt håndverk, med en god miks av pålitelige, hardtarbeidende etablerte spillere og unge, fremadstormende spillere med høyt potensial.

I tillegg til god sammensetning og dynamikk i spillergruppa, virker det også som at klubben har gjort en aldri så liten endring i kravene til unge spillere. En gjennomgående egenskap blant troppens yngre spillere er en ureddhet og autoritet som gir gode forutsetninger for å lykkes mot langt mer erfarne motspillere. Unggutta som har kommet inn det siste året spiller med masse selvtillit, entusiasme og trygghet. De våger å ta for seg, uansett hvem de møter.

broken image

Kapteinen og unggutta. Foto Mathias Dulsrud.

Eskil Edh personifiserer dette. Ikke nok med at han spiller med ekstrem ro og utfordrer RBK-spillere ved flere anledninger i sin første kamp fra start. Han deler også ut en real skyllebøtte til den langt mer rutinerte Eliteserie-profilen Kristoffer Zachariassen mens sistenevnte ligger nede etter en duell. Den typen av mentalitet virker nærmest som den nye normalen blant unge LSK-spillere, og entusiasmen ser også ut til å smitte over på de etablerte. Der eldre spillere setter standarden for sine yngre lagkamerater, kan yngre spillere bidra med energi og inspirasjon for de etablerte.

Resultater er avgjørende for enhver fotballklubb, og årets sesong har i så måte gitt oss mye å glede oss over. Min grunninstilling som LSK-supporter er at døden lurer rundt hjørnet, og således er gode resultater i seg selv ikke nok til å gi meg trua. Men det vi nå er vitne til er gode resultater på toppen av smarte og bærekraftige valg. Tilliten som vises til yngre spillere ser også ut til å være resultatet av et samordnet og velfungerende sportslig apparat som balanserer behovet for resultat med langsiktige, strategiske hensyn. Vi får opp spillere fra egne rekker som tar nivået i Eliteserien. Vi henter unge, spennende spillere utenfra for fornuftige summer. Vi har endelig et trenerteam som tør å satse på unggutter, i stedet for å stirre seg blinde på “erfaring”. Mesfin, Bakke og Ordinas er alle delaktige i det som nå finner sted. Lillestrøm Sportsklubb ser plutselig ut som en klubb med en tydelig og velfungerende strategi for spillerutvikling og videresalg, uten at det på noen måte går utover resultatene.

Alt dette er oppskriften på en selvforsterkende, positiv spiral, og nødvendig for langsiktig suksess. En spiller som Igoh Ogbu vil ganske sikkert selges videre for en betydelig sum. Kaan Kairinen likeså. I motsetning til tidligere år, der vi delte overskudd fra store salg med investorer, sitter LSK denne gangen igjen med hele summen (minus videresalgsklausuler) etter et eventuelt salg. Det er penger som kan reinvesteres i fremtidens Ogbu eller Kairinen, forsterkning av akademivirksomheten og for å hente de etablerte spillerne som er helt nødvendige for at de yngre skal lykkes. Simon Mesfin viste i fjor at han kan disponere ressurene veldig klokt, og fikk ekstremt mye ut av spillerlogistikken i et krevende år. Fortsetter han på samme måte de neste årene vil det etterhvert føre til et langt større økonomisk handlingsrom.

Utfordringen er å gjøre dette til en del av klubbens kultur, og en del av et kretsløp som hele tiden utvikler klubben og gir oss mulighet til å reinvestere og skalere opp. Det sporet vi nå er inne i har både sportslig og økonomisk verdi, to faktorer som går hånd i hånd. Men kanskje enda viktigere er båndet dette skaper mellom klubb, supportere og lokalsamfunn på Romerike. Jeg kan ikke huske sist Fuglafamilien lot seg begeistre så mye av et LSK-lag. Folk er oppriktig glad i dette laget. Kampene kan ikke komme fort nok. Det er lokale gutter som har stått på tribunen og synger med fra sidelinja. Det er etablerte spillere som forstår og lever seg inn i fotballen som kulturelt fenomen. Det er spillere med x-faktor som skaper fantastiske og minneverdige øyeblikk for gamle og nye fans. Med forholdsvis begrensede ressurser har sportslig avdeling gjort en kjempejobb for å få opp engasjementet rundt LSK og skapt et herlig samspill med tribunene. Klubben har i lang tid fått rettmessig kritikk for manglende fokus på privatmarkedet, men det gutta har levert på banen i år er kanskje den mest verdifulle innsatsen man kan gjøre for nettopp privatmarkedet.

Ja, this is football – not science, men det er ikke tilfeldigheter som ligger til grunn for den suksessen vi har opplevd i sommer.

broken image
Podkast

Episode 73: E6

Trym HognerTrym Hogner31/10/2021
Podkast

Fugla er tilbake

Trym HognerTrym Hogner07/12/2020

Leave a Reply