Skip to main content

For 1,189 dager siden var vi vitne til et mirakel. 18. Juni 2017. Denne Søndagskvelden møtte Lillestrøm Sportsklubb Viking hjemme på Åråsen. Etter en fantastisk suser av Aleksander Melgalvis i det 90. minutt ble alle 3 poeng igjen i Lillestrøm. En seier i Eliteserien høres per dags dato ut som et mirakel i seg selv, men la oss ikke glemme at Viking var elendige dette året, og nærmest klare for OBOS-ligaen før sesongen var halvspilt. Aleksander Melgalvis scorer såpass ofte at det ikke kan karakteriseres som et mirakel, selv om avslutningen var smått mirakuløs. Og på tross av den herlige følelsen et matchvinnermål i siste spilleminutt gir, var heller ikke det kveldens store mirakel.

broken image

Melgalvis’ mål mot Viking på Åråsen i 2017.

Det jeg skal frem til her er noe som ikke skjer veldig ofte i Lillestrøm Sportsklubb. Noe som skjer langt sjeldnere enn Melga-susere, matchvinnende mål på overtid eller 3-poengere i Eliteserien. 18. Juni 2017 var datoen da Lillestrøm Sportsklubb fullførte sin lengste «winning streak» de siste 5 sesongene. Da ballen ble limt opp i krysset bak Iven Austbø i kvart på åtte-tida, markerte det en prestasjon LSK ikke har vært i stand til å gjenskape siden. LSK hadde vunnet 3 seriekamper på rad.

For de aller fleste fotballsupportere ville denne introduksjonen fremstå som et aldri så lite antiklimaks. Holder man derimot med Fugla, så forstår man at dette faktisk er til å heve på øyenbrynene over. Det beskriver ikke bare en følelse vi LSK-supportere har. Tallenes tale er også klare. Lillestrøm Sportsklubb har de 5 siste sesongene (2016-2020) vært Norges verste lag på å gjenskape gode prestasjoner. La meg forklare!

Til å begynne med kan vi avgrense sammenligningen til de klubbene som har vært innom Eliteserien i løpet av perioden 2016-2020. Det betyr alle 16 lag som befinner seg i Eliteserien 2020, samt de fire topplagene i Obos-ligaen: Fugla, Tromsø, Ranheim og Sogndal. La oss først begynne med å undersøke når de ulike klubbene sist fullførte en «streak» i ligaspillet, altså en rekke med 3 eller flere seire på rad.

Bodø/GlimtVunnet siste 4
VikingVunnet siste 3
Rosenborg22/08/2020
Odd16/08/2020
Sogndal10/08/2020
Tromsø10/08/2020
Kristiansund09/08/2020
Molde19/07/2020
Ranheim13/07/2020
Stabæk24/11/2019
Aalesund09/11/2019
Sandefjord02/11/2019
Start04/08/2019
Brann19/05/2019
Haugesund21/10/2018
Mjøndalen02/10/2018
Vålerenga02/09/2018
Sarpsborg 0812/08/2018
Strømsgodset19/11/2017
Lillestrøm18/06/2017

Bortsett fra Godset har ingen andre klubber vært i nærheten av å gå så lenge uten en periode med tre seire på rad, som LSK har. Og selv Godset tok sin siste «streak» et halvt år etter vår bragd mot Viking i Juni 2017. De fleste andre klubber i Eliteserien behøver ikke grave like langt bak i arkivet for å huske sist de hadde en god periode.

Det er selvfølgelig interessant å forstå hvor lang tid det har gått siden siste seiersrekke, men det er enda mer interessant å titte på hvor mange sånne rekker hver klubb har opplevd. La oss titte på hvor mange ganger hver klubb har opplevd en rekke på tre seire i ligaspill:

Rosenborg15
Bodø/Glimt13
Molde13
Kristiansund10
Sandefjord9
Aalesund9
Odd8
Viking7
Brann7
Mjøndalen7
Ranheim7
Start6
Sarpsborg 085
Tromsø5
Strømsgodset4
Sogndal4
Vålerenga3
Stabæk2
Haugesund2
Lillestrøm1

For ordens skyld: Både her og i eksempelet over teller vi både seiersrekker i Eliteserien og OBOS. Igjen ligger LSK trygt plassert på bunnen av tabellen. Ingen andre lag har opplevd så få seiersrekker i seriespill som LSK de siste fem sesongene. Gjennomsnittet ser ut til å ligge rundt sju. LSK har en. La oss dog være ærlige. En enkelt streak på tre kamper på rad er objektivt sett ikke noen ekstrem prestasjon. Tallene taler sitt klare språk, og de aller fleste klubber får i gjennomsnitt en sånn periode en gang i året. Men hva er den lengste seiersrekka disse klubbene har levert i samme periode?

Bodø/Glimt10
Aalesund9
Strømsgodset8
Tromsø8
Sandefjord7
Mjøndalen7
Rosenborg6
Brann6
Kristiansund BK5
Viking5
Start5
Sogndal5
Molde4
Odd4
Vålerenga4
Sarpsborg 084
Stabæk3
Haugesund3
Lillestrøm3
Ranheim3

Igjen finner vi Fugla lengst ned på tabellen, men denne gang med ganske kjipt selskap. I perioden 2016-2020 har 16 av 20 klubber opplevd en rekke av fire seire eller flere. Igjen teller vi både seiersrekker i Eliteserien og OBOS, så visse rekker er sterkere enn andre. Uansett: De fleste supportere får nå og da oppleve en månedsperiode der klubben i ens hjerte bare vinner og vinner.

Når vant LSK sist fire seriekamper på rad? I 2006. Med fare for å være i overkant tydelig: Det er 14 år siden.

broken image

Bedre tider – kanaris ikledd den vakre 2006-drakta.

Foto: Stefan Haugerud

Om det ikke allerede var klart: Når vi LSK-fans sier at ingen har hatt det verre enn oss de siste 5-10 årene, så er det på ingen måte en overdrivelse. Jeg kunne sikkert regna poengsnitt her også, men det gidder jeg ikke en gang å gjøre, for jeg veit at vi ligger i bunn der også. Nei, andre supportere har det ikke sånn som vi har det. Nei, dere kan ikke relatere til vår situasjon. Ja, vi vant et cupgull i 2017, men alle som veit noe som helst om Norsk fotball vet at det var en «glitch in the matrix». For 2010-tallets LSK har på intet tidspunkt vært en naturlig kandidat til noen slags tittel.

Følelsen av at LSK «alltid» svikter når vi er i posisjon og har en mulighet til å få i gang engasjement og positivitet rundt klubben er ikke kun en følelse. Det finnes tydelig fakta som støtter påstanden. Om LSK vinner to seriekamper på rad, er sjansen stor for at man choker og avgir poeng i neste kamp. Jeg maser fryktelig mye om kultur, og dette har etterhvert blitt kjennetegnende for LSK. Uavhengig av hvilke noenogtjue spillere som utgjør spillertroppen kan du være sikker på en ting: LSK snubler hver gang de har muligheten til å melde seg på.

Dette påvirker hele klubben. Ikke bare er dette et kulturelt problem i LSKs spillergruppe og sportslige apparat, det har etterhvert også formet supportere og omverdenens bilde av LSK. Klubben har glemt hvordan man vinner, og vi som følger den tør knapt håpe på vedvarende fremgang lenger. En gang i tiden ble man trigga når man øynet muligheten til å «melde seg på». Nå stålsetter man seg og håper at fallet ikke blir for brutalt.

«Det ligger en latent vinnerkultur i veggene på Åråsen. Uansett om treneren heter Tom Lund, Arne Erlandsen eller Uwe Rösler er det noe som alltid er der.»

Sitatet er fra Ståle Solbakken, og stammer fra en svunnen tid. Vinnerkulturen han prata om finnes ikke lengre. Kan vi noensinne komme tilbake dit?

Før vi svarer på det, la oss kikke på hvordan det har sett ut denne sesongen:

Vi starta fint. En sliteseier mot nyopprykkede Grorud er ikke så mye å henge i juletreet, men absolutt godkjent i en serieåpning. Deretter spilte vi ut HamKam. Nivåforskjell. I kampen etter dro vi til Sandnes for å… redde en uavgjort og ikke konvertere massivt ballinnehav til seier. Etterfulgt av tap på Åråsen mot farmerlaget til Ranheim.

Litt senere i sesongen kom vi frem til en viktig uke med tre kamper. Vi kjørte totalt over Kongsvinger på Gjemselund i første kamp. Påfølgende hjemmekamp mot Strømmen var ingen festforestilling, men alt i alt god nok til en fortjent trepoenger. Den siste kampen denne uken gikk mot bunnlaget Øygarden. Her lå alt til rette for å hente inn tetlagenes ledelse og krone uka med 9 av 9 mulige poeng. Og som seg hør og bør… ble det verdens dårligste fotballkamp noensinne og retur til Østlandet med ett fattig poeng i bagasjen.

Nå er vi der igjen. Vi tok rotta på topplaget Ranheim på hjemmebane, før vi deretter dro til Alfheim og crasha Tromsøs 100-årsfest. Nå ligger alt til rette for å pisse på et pill råttent Kongsvinger-lag på mandag kveld. Alt ligger an til hjemmeseier. Nå kan vi virkelig melde oss på. Tenk hvilken entusiasme det ville skape.

Vi har sett det før, vi vet hvordan det ender, og det ender sjeldent godt.

broken image

Moses og Lehne Olsen, feirer seier over Ranheim.

Foto: Mathias Dulsrud-Gøransson

Men kanskje… Kanskje er det annerledes denne gangen? For så man ikke noe nytt i kampen mot Ranheim? Ja, det var en helt elendig første omgang, men Fugla jobber seg tross alt sakte, men sikkert inn i det og mister aldri trua. De kommer dritskeivt ut, men kjemper og sliter inn i det siste og går til slutt av banen som seierherrer. Sånt skaper vinnerkultur.

I kampen på Alfheim begynner vi å se tydeligere avtrykk av den fotballen vi skal spille. Første omgang er kanskje årets beste, og det mot årets sterkeste motstander på en tradisjonelt sett kjip bortebane. De erfarne spillerne som har fått en hel del (berettiget) kritikk ser ut til å lede an. De er på det nivået vi bør kunne forvente av dem, og de fremstår som fokuserte. Andre omgang er på ingen måte like sterk, men det er en kamp der vi har ganske god kontroll i 90 minutter. Sånt skaper vinnerkultur.

Begge disse kampene er matcher vi mer eller mindre må vinne for å ha et håp om å kapre en av de to øverste plassene på tabellen. Vi vinner begge. Sånt skaper vinnerkultur.

LSK har de siste 5 årene vært prega av tapskultur. Det tar tid å endre såpass grunnleggende mekanismer, men et sted må man begynne. Ikke bare må LSK vise at de kan gjenskape gode prestasjoner. Man er også nødt til å kreve gjentatte gode resultater av seg selv. Gode resultater over tid vil forme oss som følger LSK. Om klubben faktisk beviser at de kan melde seg på i toppen, vil det gi tilbake litt av trua. Om vi kan få kjenne på seiersfølelsen i en lengre periode vil det gi oss tilbake litt av den selvtilliten som etterhvert har blitt mangelvare i og rundt LSK.

En seier mot Kongsvinger på mandag vil være et brudd med et av mange mentale spøkelser som gjemmer seg på Åråsen. Det handler ikke bare om tre poeng i jakten på opprykk. Det handler om en av mange byggesteiner i gjenoppbyggingen av LSKs vinnerkultur. Om vi får på plass denne gir det enda større tro på den neste.

Kanskje er det annerledes denne gangen? Kanskje er miraklenes tid enda ikke forbi?

broken image

Leave a Reply