Da jeg var liten, på 80- og 90-tallet, levde vi i en verden der teknologien sakte men sikkert tilgjengeliggjorde voldelig og umoralsk underholdning. Ikke bare var dette VHSenes tidsalder, der kopier av Hellraiser, Nightmare on Elm Street og annet blodig snacks sto på menyen i de foreldreløse timene mellom skoleslutt og middagstid. Med årene gikk også TV- og dataspillene fra å være lavoppløste og harmløse, til blodsutgytelse i høyere og høyere oppløsning. I en tid der foreldre flest hverken engasjerte seg veldig mye i gaming og hadde mindre oversikt over hva ungene til enhver tid drev med, gas man relativt frie tøyler til å utforske det forbudte.
Samtidig pågikk det i samfunnet en kontinuerlig debatt om hvordan alt dette ville påvirke barnene, og hvilket moralsk forfall vi sto ovenfor om man ikke skjermet dem fra ondskapen. Dette utspilte seg blant annet i barneskolen, der lærere så seg tvunget til å peke med moralistiske pekefingre, og fortelle barnene om farene ved å utsette seg selv for voldsfilmer og pornografi. På tidlig 90-tall husker jeg at uttrykket “parabolbarn” ble brukt for å beskrive disse stakkars, fortapte sjeler som kunne se frem til et liv i samfunnets rennestein.
I kjølvannet av Silje-saken på midten av 90-tallet så TV3 seg nødt til å avslutte kringkasting av både Power Rangers og Ninja Turtles. I min egen klasse husker jeg at lærer tok opp Jurassic Park på et foreldremøte for å advare foresatte om å ta med unga på kino for å se filmen, antakeligvis for å skjerme ungene fra scener der mennesker blir drept av dinosaurer. Historien er full av eksempel på hvordan godt voksne mennesker ser seg nødt til å agere på områder de ikke fullt ut forstår, for å “skjerme barna”.
Rundt 2000-tallet husker jeg mine foreldre huffet seg over vulgariteten i Tungtvanns tekster, som plutselig gjorde ganske standard hiphop-sjargong og tematikk tilgjengelig for den gjengse nordmann. Og ingen andre artister var så sjokkerende og vulgær i uttrykket som Eminem, en artist som i mangt og mye ble utpekt som en slags moralsk samfunnsfiende. Den knusende dommen falt som vanlig fra mennesker som hverken forsto kontekst, sjargong eller bakgrunn for uttrykket. På samme måte som etablissementet i sin tid advarte mot langhårete og seksualiserte rockere som Beatles eller Elvis. I ettertid står både Eminem og Beatles igjen som noen av de mest formative artistene av sine epoker.
Sånn er samfunnet skrudd sammen – Vi er ekstremt opptatt av å skjerme barn og unge for det vi føler faller utenfor etablerte normer. Antakeligvis ut av en redsel for at de skal ta skade av å eksponeres for ting som er uetisk, ekkelt, fælt eller vulgært. I en tid der barna også konsumerer underholding gjennom digitale flater vi som foreldre kan begrense og styre i et tastetrykk, kommer denne mekanismen ekstra godt til syne. I det noen henger opp et vulgært, voldsromantisk – og helt innafor – banner, kicker foreldreinstinktene våre inn. Won’t somebody please think of the children?
VGs skribent Leif Welhaven var kjapp på avtrekkeren etter Søndagens derby mellom Lillestrøm og Vålerenga. I en tekst preget av avsky og moralistiske pekefingre stiller han det kritiske spørsmålet:
Det er også viktig å huske på at mange andre enn de mest hardbarkede supportergruppene følger en eliteseriekamp. Det er for eksempel mange barn og unge på tribunen og foran TV-apparatene. Hvordan skal vi forklare dem at voksne mennesker velger å oppføre seg slik?
Jeg synes dette er et godt og betimelig spørsmål fra Welhavens side, som fortjener et skikkelig svar. På tross av manglende kompetanse innen pedagogikk anser jeg meg ha en del erfaringsbasert kompetanse på området. Selv har jeg to tenåringer, og der Welhaven ikke ser ut til å forstå hvordan man prater med barna om dette – så mener jeg at jeg har en løsning. Det er rett og slett såpass enkelt som at man prater med dem. Det er ikke verre.
I en verden der ungene før eller senere vil eksponeres for ting som kan føles ubehagelig, har man to valg: Du kan velge å kjempe en forgjeves kamp mot realitetene og forsøke bygge fysiske og digitale gjerder rundt dem. Eller så kan du akseptere at verden ikke alltid viser seg som et glansbilde, og bruke disse anledningene til å ha en rak og ærlig diskusjon med ungene. Barneoppdragelse er ikke en passiv øvelse der man sørger for at barna ikke har tilgang på sånt som er skummelt. Barneoppdragelse handler om aktiv interaksjon med barna dine.
Hvorfor skjer dette? Menes det bokstavelig? Hvor går skillelinjene mellom reelle trusler og fotballhat? Personlig tror jeg det tryggeste for barna er at vi voksne er tilstede og gir dem konteksten, så at de selv lærer seg å se nyansene og skillelinjene i fremtiden. Min 13 år gamle sønn forstår forskjellen på hatet som utøves fra tribunen, og reellt hat. Fordi han har vært med på Åråsen i selskap med voksne og derigjennom forstått konteksten og “spillet” på tribunen. Vi behøver ikke undervurdere barn. De er i stand til å både ha gode kompiser som holder på rivalen – samtidig som de uttrykker fotballhat i de rette settingene.
Om vi skal se rent objektivt på dette er det desverre foretatt veldig få studier som undersøker hvorvidt voldsromantiske tifoer og tribunesanger leder barn til å bli voldelige. Men man har gjort flere gode studier på voldsspill og voldsfilmer. I det store og det hele sier moderne forskning oss at det ikke er noen betydelig korrelasjon. Andre studier hevder sågar se at voldsspill kan ha en dempende effekt på voldsbruk. Aggressive individ søker seg gjerne til voldsunderholdning, men det er ikke voldsspillene som gjør dem aggressive i utgangspunktet. Andre faktorer relatert til familieforhold og sosioøkonomiske forhold er langt mer indikative for risiko.
Welhavens uro er med andre ord forståelig, men ikke særlig velbegrunnet fra et vitenskapelig ståsted. Med tanke på at barn i aller største grad kommer til Åråsen i selskap med en foresatt er det vanskelig å se at ungene utsettes for noe de ikke får en god kontekst for.
Noe sier meg dog at Welhavens bekymring for barnenes ve og vel kun er et lettvint argument for å vinne igjennom med en moralpreken. Realiteten er at Welhaven konstant plasserer seg på motsatt side av fotballsupportere, og aldri har evnet å forstå fotballen for det den er. Ja – fotball er en toppidrett, men det er også et av verdens største sosiale, kulturelle fenomen. Og klarer du ikke se ting gjennom den linsa, så klarer du heller ikke beskrive sporten med den innsikten som behøves.
Om det rører seg om tifo, VAR, omlegging av cupen eller pyro stiller Welhaven seg på siden til Olympiatoppen-kommentatorene i riksmedia som ønsker at fotball skal være som skiløping eller friidrett med en rendyrking av sportslige hensyn. Kulturen rundt fotballklubbene våre er mest av alt til bry. At en avis som VG synes det er greit å gi en såpass profilert platform til en mann som åpenbart har et stort kompetansegap hva gjelder å kommentere norsk fotball, er i seg selv trist. Kommentaren om rottebanneret er enda et datapunkt som bekrefter inntrykket.
Om personfokuset på Åråsen i går var noe annet enn hva vi vanligvis ser på Eliteserietribuner, var verken sangene eller det visuelle inntrykket veldig merkverdig. Tidligere derby har blitt preget av noenlunde makabre tifoer fra begge hold og stunt som 11 kors plantet i Åråsenmatta. Gårsdagens motstander har også bygget seg en merkevare på sangen “øl og vold og skamslåtte bønder”, uten at det har hevet så altfor mange øyenbryn. Syngingen mot Geir Bakke er heller ikke unik for anledningen. Uttrykket fra tribunene på Åråsen i går var ikke nytt av året – men personfokuset hører til unntakene.
Mer enn noe virker det som Welhaven forsøker skape kontrovers av en sak der ingen ønsker å utpeke seg selv som et offer. Ikke Bakke. Ikke spillerne. Ingen av tilskuerne. Ikke VIF. Ikke LSK. Ingen har så langt tatt steget frem for å erkjenne seg såret av hendelsen. Tvert imot tilsier den generelle stemningen at kampen var en kul og positiv opplevelse, med en ramme preget av tidenes største kontrovers i norsk fotball. Denne typen oppgjør bygger opp det viktigste rivaleriet vi har i norsk fotball. Det er et oppgjør som faktisk bidrar til å bygge opp Eliteseriens profil i utlandet.
Og det er denne typen opplevelser som virkelig differensierer norsk fotball i hard konkurranse med en globalisert fotballverden. De store ligaene blir generiske og tar død på fotballen som kulturelt og sosial fenomen. Supportere blir konsumenter og eierskapet for fotballen sendes ut av lokalsamfunnene til rike oligarker i andre verdensdeler. I den konteksten har norsk fotball mulighet til å tilby et alternativ. Norsk fotball er – i største grad – preget av medlemsstyrte klubber med en tydelig forankring og samlingsplass i sine respektive lokalsamfunn.
Det er i det lyset man må se sagaen om Geir Bakkes svik. LSK er en hjørnestein både i byen Lillestrøm og regionen Romerike. Det er en institusjon som er med på å forme mennesker og kultur i sitt nærområde, og folk bærer på dype følelser for klubben. At folk reagerer sterkt og føler seg sveket av det som skjedde i Juli er på ingen plan overraskende, og uttrykket i søndagens kamp var heller ikke noe sjokk. Hverken for unge eller gamle tilskuere som regelmessig går på norske fotballkamper og derfor forstår betydningen, sjargongen og følelsesuttrykket.
Kanskje har det en viss samfunnsnytte for barn og voksne? Kanskje gir dette voksne folk en ventil for å slippe ut litt gruff og stress på en kontrollert måte. Og kanskje gir det oss en mulighet til å prate med barna om svik, og illustrere at såpass åpenbar illojalitet kan ha visse konsekvenser. Uavhengig av hvorvidt man synes konsekvensene er innafor. Så vidt jeg veit har Geir Bakke ikke blitt utsatt for reelle trusler. Ei heller ubehageligheter utenfor fotballstadion. Således er kanskje derbyene en god arena for å få utløp for følelsene under kontrollerte og trygge former.
Welhaven fremstår stort sett som en surmaga Don Quixote med liten interesse i å forstå fotballen som et kulturelt fenomen – men i det hele finnes det et poeng som fremstår som nedrig og populistisk: Parallellen til forrige ukes terrorhendelser i Belgia. Å tilskrive norske supportere et slags medansvar for et samfunn der religiøse ekstremister begår drap i Belgia er ikke bare langsøkt, det er uredelig.
Der Welhaven bruker all sin energi på å dømme Fugla-familiens reaksjon mot Bakke, hoppper han elegant bukk over alt positivt med kampen. Hvorvidt Welhaven gadd å se noe build-up vites ikke, men midt i en ganske intensiv og amper oppbygging mellom hjemme- og bortesupportere annonserte speaker på Åråsen en markering for ofrene i Belgia. Med det satt han en skillelinje, der samtlige 10,540 mennesker på Åråsen la fotball-hatet til side og samlet seg i sympati og stillhet. 60 sekunder senere reverserte kampleder Rohit Saggi det skillet, og åpnet igjen døra for et beinhardt rivaleri mellom to grupper supportere.
Og her ligger selve innsikten. Vi som går på stadion og interesserer oss for norsk fotball forstår konteksten. Vi evner å dra grensene selv. Jevnt over er også den norske fotballfamilien enig i at dette er på rett side av linja. Vi forstår og deler fotball-hatets “spilleregler”. Vi skiller på alvoret i Brüssel, og fotball-hat på norske baner. Vi prater med ungene våre og sørger for at de forstår nyansene. Det siste norsk fotball behøver nå, er en arrogant kommentator som skal skape problem av en kulturell dynamikk han åpenbart ikke selv forstår.
Lenge leve hatet!
