Er klubben større enn en enkeltperson, eller er man avhengig av hovedtrener for å være beslutningskraftig og opprettholde fremdrift? Kan klubben ta et større eierskap til sportslig filosofi og visjon, også i spillestil? Eller skal vi henge ansvaret for selve kjernen i virksomheten på en mann som lever på lånt tid?
I mine øyne er dette nærmest et eksistensielt spørsmål for LSK. Det handler om klubbens identitet, hevet over både trenere og spillere. Hvem er vi? Er klubben til for at trenere skal realisere sine personlige visjoner, eller kommer de til LSK for å bidra til det klubben som helhet ønsker å realisere?
Sitatet over er hentet fra en tekst undertegnede forfattet i Januar i år, da Andreas Georgson akkurat hadde tatt over jobben som hovedtrener på Åråsen. For å kort oppsummere teksten, stilte jeg spørsmål ved LSKs evne til å eie sin egen sportslige retning, og påpekte risikoen ved å legge for mye av sin skjebne i hendene på en mellomleder som rent statistisk vil ha kort levetid i jobben.
I hate to say I told you so. But I fucking told you so.
At temaet igjen ville dukke opp var jeg aldri i tvil om, men at det igjen skulle aktualiseres ved halvspilt sesong var ikke på bingokortet mitt, på noen som helst måte.
Vi har nå passert 12 måneder der LSK har fremstått som et skip som seiler rundt uten retning eller stjerner å navigere etter. Nye styrmenn har kommet rekende på en fjøl eller blitt flydd inn med helikopter, for deretter å forlate skuta noen måneder senere. I mellom slagene har andre besetningsmedlemmer tatt roret for en stakket stund for å holde oss unna farlige farvann. Alle har styrt skuta etter beste evne, men funnet på sin egen destinasjon, da kapteinens ordre tilsynelatende ikke har vært veldige klare.
I 15 år var dette skipet en lekkende balje med opprevne seil og til dels undermålige sjømenn. Da skipet uungåelig støtte på grunn i 2019, gjorde man en veldig god jobb med å heve vraket, og sakte men sikkert utførte man reparasjoner som fikk fartøyet opp på en relativt god standard. Nå flyter vi altså rundt på et ganske velfungerende skip – men ingen veit helt hvor vi skal eller hvordan vi skal komme oss dit. Det er fortærende.
Før vi tar fatt på elendigheten vil jeg gjerne påpeke at jeg ønsker å skille mellom det sportslige i klubben, og alt det andre som omringer sport, men like fullt er en viktig del av Lillestrøm Sportsklubb. De siste årene har LSK etablert seg som den klubben i Norge som best forstår sin kulturelle rolle, og klarer å gå i takt med egne medlemmer og supportere. Dette er også noe som høster anerkjennelse blant andre supportere, der klubben gang etter gang står på barrikadene for saker som angår oss alle. Fra hvordan klubben håndterte Covid til vår posisjon i kampen mot VAR og diverse andre dårlige NFF-ideer.
Klubben tar sitt lokalmiljø på større alvor. Arbeidet man har lagt ned i akademiet og bedre samarbeid med lokale klubber begynner i større grad å bære frukt. På samme tid har man fortsatt å gjøre en god jobb med å forvalte og investere i anlegg og treningsforhold, og har tilsynelatende relativ kontroll på det økonomiske, godt hjulpet av en stri strøm av spillersalg.
Selvfølgelig er det enda mye å forbedre, fra temperaturen på Åråsens kioskvarer til innsatsen mot privatmarkedet, men dagens LSK er en forening jeg kjenner større stolthet av å være en del av, enn tilfellet var for 5-10 år siden. Når alt kommer til alt består en fotballklubb av mye mer enn et A-lags prestasjoner over 90 minutter hver helg, og dersom prisen for seriegull og europapenger er å svelge ukulturen man ser i eksempelvis Molde, så lever jeg fint med å aldri noensinne se LSK ta steget helt opp.
Med det sagt: Det som skjer på banen og det sportslige i en fotballklubb er uomtvistelig sammenvevd med alt som skjer rundt banen og på kontorene. Om en fotballklubb er langt mer enn kun sine sportslige prestasjoner, er de samme prestasjonene fortsatt avgjørende for at helheten skal fungere. Man kan bygge en klubb som er glassklar på hva den forsøker å utrette på tribunen og i lokalmiljøet, men midtpunktet som samler oss er fortsatt det som skjer på banen. Og la oss ikke gå rundt grøten – Midtpunktet som samler oss har blitt suksessivt dårligere i snart to år.
For to år siden så LSK ut som et sportslig mønsterbruk. Fra å ha vært en av norsk fotballs verste kaosfabrikker gjennom 2010-tallet, ble vi i de første par årene etter opprykket en klubb som med begrensede ressurser så ut til å få ut mer av hver krone enn våre motstandere. Ved å få mest mulig ut av tilgjengelige spillere, ved å bygge opp en kultur og mentalitet i spillertroppen og ved å bygge et lag der troppens egenskaper kom til sin rett. Spillerlogistikken var i hovedsak veldig sunn, og basert på å hente spillere for lave summer og risiko, eller unge spillere med potensial for utvikling og videresalg.
De to årene etter opprykket var rent operasjonelt meget gode år i LSKs sportslige avdeling, og la et godt grunnlag for kommende år. En godt fungerende driftsmodell der kontinuerlig økonomisk vekst fra sportslige prestasjoner og spillersalg ble kombinert med investering i infrastruktur og relativt lave utgifter på spillerkjøp.
Spørsmålet er om denne modellens suksess ble sin egen verste fiende.
Nøden lærer naken kvinne å spinne. Necessity is the mother of invention. Mange suksessfulle bedrifter gjennom verdenshistorien er et resultat av begrensninger. Da Covid-pandemien resulterte i betydelige samfunnsmessige begrensninger førte det til store endringer i hvordan vi gjør våre jobber og studerer, og hvordan produkter og tjenester selges. 2000-tallets dominerende kulturelle retning, hiphop, springer ut av begrensede midler og alternative, billigere måter å uttrykke seg i lyd og bilde. Begrensninger stopper oss ikke fra å løse problemer – det tvinger oss til å være mer kreative.
Begrensninger er ikke bare negativt – det har også en veldokumentert evne til å skape fokus. Det tvinger deg til å jobbe med de verktøyene og midlene du har til rådighet, og prioritere knallhardt. Så også i fotballen. At Sandefjord overlever år etter år i en by som driter i fotball, med spillere som ingen andre har hørt om er 100% et resultat av fokuset begrensningene krever. At Kåffa klarer seg fint på øverste nivå er et annet eksempel på hvordan økonomi kun er et problem om du gjør det til et.
Med et større mulighetsrom kommer andre utfordringer. Netflix har mer innhold enn du noensinne kommer til å pløye igjennom. De fleste av oss kjenner igjen situasjonen der man vil se en film, og i stedet scroller endeløst rundt på menyene før man til slutt setter på en serie man har sett to ganger før. Om man derimot vet hvilken film man ønsker å se, og vet at den finnes på Netflix, er opplevelsen langt mer effektiv. Et bredere utvalg hjelper deg fint lite om du ikke vet hva du vil.
I det øyeblikket LSKs sportslige driftsmodell gikk såpass bra at det løste opp noen av våre økonomiske begrensninger, åpnet man også opp et større mulighetsrom. Og når nødvendighet ikke lenger skaper fokus, må du kunne artikulere en tydelig og klokkeklar strategi for å gjenskape fokuset. Jo flere muligheter du åpner opp, jo viktigere er det å vite hvilke muligheter man skal velge bort.
Med større handlingsrom tok vi oss luksusen å signere litt for mange spillere med problematisk skadehistorikk. Isolert sett er det kanskje ikke store lønnsposter – men alle disse kommer med en “opportunity cost”. Hvilke unge, talentfulle spillere kunne tatt deres plass i stallen og hvilken potensiell verdi kunne det skapt for klubben?
Med større handlingsrom signerte vi dyre kontrakter med profilerte spillere som i all ærlighet ikke rettferdiggjør kostnaden. Skrekk-eksempelet Sam Rogers er et direkte resultat av en sportsdirektør med et stort handlingsrom og fraværende sportslig strategi som kunne guide spillerlogistikken. Uten at jeg kjenner lønnsposten til Ruben Gabrielsen i detalj, er det også betimelig å spørre seg hvorvidt kost/nytte-regnestykket går opp. En presumptivt godt betalt spiller som kun tidvis leverer den verdien man forventer av ham.
Med større handlingsrom lot vi talentfulle, lokale spillere forsvinne fra klubben, i stedet for å utvikle deres sportslige og økonomiske potensial på Åråsen. Det er lett å overse langsiktig verdi, når man vet at man har rom for å hente inn erstattere som kan levere omgående. Problemet er bare at erstatterne ikke nødvendigvis har sammenlignbar verdi for klubben på sikt.
Med større handlingsrom hentet vi en ny trener med en annen fotballfilosofi enn sin forgjenger og lot ham implementere en fotball som troppen strengt tatt ikke var bygget for. Vi hadde tross alt råd til å hente noen nye spillere i én lagdel, og kunne holde oss med litt for mange spillere i en annen.
I takt med at mulighetsrommet åpner seg, har LSKs akilleshæl blitt eksponert for omverdenen: Vi mangler en konkret sportslig identitet og strategi som kan gi det nødvendige fokuset og styre beslutningene som tas. For et par år siden ble rammene i langt større grad satt for oss. Når vi nå i større grad styrer vår egen skjebne, blir mangelen på strategi og styrende prinsipper pinlig åpenbar.
LSK eier ikke sin egne sportslige retning. Det ansvaret plasseres på hovedtrenere som kommer og går med et par års mellomrom. Når vi skal erstatte disse, henter vi til og med inn et eksternt konsulentselskap som skal hjelpe oss med å finne rett mann. Konsulenter i all ære – de er nyttige å ha når man trenger ekstra arbeidskraft i en begrenset periode, eller behøver kompetanse som egentlig ligger utenfor din kjernevirksomhet. Når en fotballklubb skal identifisere en ny trener er det i høyeste grad en del av kjernevirsomheten. Kompetansen til å gjøre jobben, og strategien som skal informere valg og prosess må eies 100% av klubben. I alle fall om man har ambisjoner om å drive en effektiv klubb med et snev av kontinuitet i det sportslige.
Når lokale spillere som Eskil Edh og Henrik Skogvold velger å forlate klubben til fordel for sportslige mulighet som i all ærlighet ikke kan sies å være et betydelig sportslig steg opp, er det sikkert mulig å rasjonalisere beslutningene hver for seg. Det er åpenbart også mulig å forklare hvorfor Georgson velger å hoppe på et nytt tilbud, isolert sett. Men legger du alt sammen er det naivt å tro at dette ikke er relatert til en større problematikk. Spillere som har blitt flasket opp i klubben og byen velger bort LSK. Han som er satt til å lede A-laget hopper av etter måneder i jobben. Det er vanskelig å ikke se dette i en større sammenheng, og det er nærliggende å tenke at usikkerhet, mangel på felles forankrede mål og derigjennom også kultur bidrar til disse avgangene. Dette er alle faktorer som ofte leder til oppsigelser på en arbeidsplass.
I en situasjon der Robin Asterhed har snublet inn i hovedtrenerjobben på Åråsen ser, 2024 ut som en langt mer skremmende utgave av 2023-sesongen. En trener forsvinner ut av det blå, og den umiddelbare løsningen er å kaste en kollega inn i rollen og se hva som skjer. I fjor var det Mesfin, i år er det Asterhed – og ingen av dem er skikket til å aksle rollen. Dette handler i stor grad om å kjøpe seg tid. Klubben ser ikke ut til å ha et tydelig bilde av kriteriene for sin neste trener, enda mindre en liste over kandidater som man umiddelbart kan gå i dialog med. Uansett hvor stor tro man hadde på et langt og lykkelig ekteskap med Geir Bakke eller Andreas Georgson, bør man uansett ha hatt en plan for hvordan hovedtrener kan erstattes om han hopper på et tilbud fra en annen klubb eller overkjøres av en buss.
Men nå står vi her igjen. Med en trener som nok deler veldig mye av Andreas Georgsons syn på fotball, men åpenbart har betydelige mangler i den delen av jobben som handler om matchledelse og coaching. De siste 45 minuttene i Drammen viste med brutal tydelighet at Asterhed er på dypt vann, og selv om ingen forventet mye fra en folketom kamp på Lerkendal var prestasjonen noe av de aller verste jeg kan erindre gjennom tiårene jeg har fulgt klubben. Gapet mellom den antatte kvaliteten på troppen og lagets prestasjon har sjeldent vært større. Grepene som tas i kampene er gjennomgående katastrofale, og lite tilsier at spillergruppa har nevneverdig tillit eller tro på det man skal få til sammen. Jeg klarer ikke å bebreide Asterhed for dette. Han valgte det ikke – det bare ble sånn.
I fjor kom Eirik Bakke inn som en hyggelig lærervikar i noen måneders tid. I en situasjon med minimal risiko leverte han det han skulle i noen utvalgte kamper. I år er en slik løsning utelukka. Til det er situasjonen alt for prekær. Klubben kan ikke kjøpe seg tid til å hente inn konsulenter og finne ut av hva man ser etter i neste trener. Strategien, kriteriene og kandidatene skulle allerede ha ligget på bordet da Georgson gjorde noe han gjennom karrieren har gjort til sitt varemerke; å bytte arbeidsgiver.
Uavhengig av utfallet av årets sesong står tre ting klart for meg:
- Simon Mesfin er en god operasjonell leder, gitt at han får jobbe innenfor tydelige strategiske rammer med klare premisser. Jeg kan derimot ikke se at han har det som kreves for å definere og forvalte en konkret sportslig strategi som hovedtrener ansvarliggjøres mot. I den grad Mesfin har en fremtid i LSK må det være med et avgrenset fokus på de operasjonelle aspektene ved spillerlogistikk.
- LSKs styre må ta større kontroll over fundamentale aspekt ved klubbens sportslige strategi. Dette kan oppnås ved å styrke sportslig avdeling med kompetente ledere ansvarlig for å etablere og utvikle en konkret sportslig strategi og identitet, eller ved å løfte den sportslige kompetansen i styret. Fortrinnsvis begge deler. Samtidig er det betimelig å vurdere å tilsette en daglig leder med bredere kompetanse enn det kommersielle, som kan bringe nye ideer inn i organisasjonen.
- LSKs fremtidige trenere kan ikke lenger få spillerom til å fritt implementere en spillestil og gjøre disposisjoner etter egne preferanser. Hovedtrener må svare til klubbens sportslige rammeverk, og akseptere at deres rolle er å levere en fotball som svarer til klubbens vedtatte sportslige strategi og identitet. For ordens skyld – vi gjør klokt i å sette sportslige prinsipper som er kompatibel med det publikum på Åråsen ønsker – uten at det betyr at vi skal spille Erlandsen-fotball.
Men først av alt må umiddelbare grep tas for å forsøke redde 2024-sesongen. Nedrykket i 2019 ga oss en restart – men kom antakeligvis på best tenkelig tidspunkt fra et økonomisk ståsted. Jeg er overbevist om at et nedrykk i 2024 vil ha større negative konsekvenser, og rive ned deler av fundamentet som er lagt etter opprykket. Vi er i ferd med å pisse bort fruktene av godt arbeid i Obos-sesongen og årene etter, i en tid der andre klubber øyner muligheten til å styrke seg via europaspill og lukrative spillersalg. Klubben må vise umiddelbar handlekraft, og deretter en vilje til å ta drastiske grep etter endt sesong. Klubben må eie sin egen skjebne som kaptein på egen skute, og ansette styrmann og besetning som forholder seg lojalt til destinasjonen man navigerer mot.
