«Lots of folks confuse bad management with destiny»

“Heldigvis forlater jeg LSK på et godt sted”

Andreas Georgson 27.07.2024

At Andreas Georgson for sin egen del følte et behov for å ufarliggjøre sin avgang i sommer er på mange måter forståelig. Jeg sliter derimot med å tro at han helhjertet mente det han sa. Selvfølgelig forsto Georgson hvilke utfordringer klubben sto ovenfor da han takket ja til nytt arbeid, og åpenbart var dette en del av ekvasjonen som lå til grunn for valget.

Om sesongen opp til det tidspunktet hadde vært trå og varierende, ble det enormt fort tydelig hvor svakt forankret Georgsons ideer var i klubben. Robin Asterheds uheldige forsøk på å videreføre prosjektet ble kortlivet, og David Nielsen ble hentet inn for å redde stumpene og tette hullene i et skip som var lekk på alle bauger og kanter.

I prosessen uttalte Sportsklubbens sportslige direktør Simon Mesfin at Nielsen fikk frie tøyler til å løse dette, og det ble snart tydelig at Nielsens resept var en vesentlig annen fotball enn det Georgson ønsket å implementere. Resultatet har åpenbart ikke vært som ønsket. Etter en god hjemmekamp mot RBK, der man virkelig tok frem verktøy som Åråsens publikum nikker anerkjennende til, fulgte man opp med et av de verste øyeblikken i LSKs moderne historie.

Et lag som har brukt brorparten av sesongen på å øve på finspill og dominans med ball, tok med en ny og direkte spillestil til Hamar for å lære faren sin å pule. Om man med viss rett kunne anklage Georgson og Asterhed for å forfekte en litt for romantisk fotballfilosofi, ble massakren på Briskeby sesongens desidert mest naive opptreden. Når resultattavla på Åråsen i neste kamp viser 0-4 før 70 minutter er spilt er det pinlig åpenbart for alle som følger norsk fotball at LSK står med halvannet bein i Obos-ligaen.

I etterkant av tapet på Briskeby ble en del oppmerksomhet, både i nasjonal og lokal media, tilegnet reaksjonene fra frustrerte og oppgitte supportere. Etter gode år der klubben virkelig har gitt seg selv et utgangspunkt for å bygge noe, har vi supportere de siste par sesongene sett sømmene rakne i rekordfart. Det er en opplevelse som uunngåelig ender i tilspissede ord og meldinger.

Dette er en naturlig del av fotballen, særlig i et land der medlemmer ikke bare føler men også har et reellt eierskap til klubben sin. Og på tross av all motgang har supporterne gang etter gang lagt skuffelsen bak seg og rettet fokus mot hva man kan gjøre for å støtte klubben i neste kamp. Frustrasjon, smerte og skuffelse – men størst av alt er kjærligheten. Det siste vi behøver nå er at Fuglafamilien bruker tida mellom kamper på å bråke med hverandre. Sannsynligheten for nedrykk er større enn overlevelse, men uansett hvor det ender ønsker vi alle å stå opp for klubben.

I denne situasjonen velger en av klubbens viktigste ledere å ta et oppgjør med supporterne. Gjennom intervju med Svesengen, portrettintervju og pod med RB og attpåtil en runde i TV2 – rettes søkelyset mot den urimelige behandlingen Mesfin opplever fra supportere på Romerike. På samme tid besvares de noenlunde kritiske spørsmål som stilles med formaninger om å vente med evaluering til etter sesongen. Det oppleves i høyeste grad som at Mesfin operer med to ulike standarder for når man kan ta en oppvask.

Det er mye som er problematisk her. Dels har Mesfin frivillig satt seg i en ledende posisjon der han utmerket godt vet at kritikken lar seg høre i motgang. Tro det eller ei – men evnen til å ikke ta kritikk personlig er viktig og nær sagt kritisk for å stå i jobben. Særlig når det blåser. Og skulle det faktisk bikke helt over, gjør man lurt i å la noen andre ta kampen på dine vegne.

Det er andre utsagn i den siste tidens artikler som tyder på at Mesfin har et nokså selektivt og uheldig forhold til kritikk og feedback, men det får være en annen diskusjon. Poenget her er at Mesfin har åpnet for en oppvask rundt den kritikken han opplever – og da fortjener han et saklig tilsvar. Om Mesfin opplever at han utsettes for voksenmobbing bør kritikken i det minste fremlegges på en ryddig måte.

For ordens skyld: Undertegnede har mer enn en gang tatt til motmæle når supportere på sosiale medier har rettet usaklig kritikk mot Mesfin og blandet inn hans privatliv i diskusjoner om jobben han gjør i LSK. Uavhengig av hva jeg synes om Simons virke, er ingen tjent med den typen dialog. Med det sagt opplever jeg ikke at den siste tidens debatt har vært stygg. Krass? Ja, men innefor det man må tåle i en slik stilling.

Når både klubb og David Nielsen har erkjent at forholdet var en blindgate sitter vi altså igjen med 18 poeng å spille for og Dag Eilev Fagermo bak roret. Alle forstår at det er et utslag av desperasjon, og at alt som heter strategi, planlegging og utvikling for lengst har blitt hevet over bord. Det er ingen grunn til å vente til etter sesongen med å evaluere LSKs fall over de siste to årene, for å “skjerme” det som skal skje på banen. Det som skal skje på banen de siste seks kampene har *ingenting* å gjøre med LSKs sportslige strategi eller visjon å gjøre. Klubbens sportslige ledelse og styre har kastet inn håndkleet, strukket hendene i været og lagt sin skjebne i hendene til Dag Eilev. Man har erkjent at oppgaven er for stor, og at man ikke kan løse dette selv.

Det er helt fair å innrømme feil, og i LSK skal det til og med være rom for å gjøre feil. Men LSK skal også være en klubb med takhøyde, der evaluering ikke bare er gjenstand for åpen debatt, men også kan skje mens sesongen er i gang. Om Mesfin opplever kritikken og tilbakemeldingene den siste tiden som usaklig og ufin, så er det på sin plass og gjøre en saklig redegjørelse for hva som ligger bak kritikken.

Hvordan bedømmer man egentlig sportslig ledelse, og hva kjennetegner suksess? For faste lesere vil det ikke komme som noen overraskelse at undertegnede mer enn gjerne peker på strategi, da spesielt fraværet av en sådan, som sportsklubbens fundamentale problem. Det kan man lese mer om her, her og her. At sportsklubbens overordnede sportslige strategi synes være flyktig og et produkt av tilfeldigheter er i min bok uomtvistelig. Det betyr ikke at styre og sportslig administrasjon ikke har en tydelig formening om hva de ønsker det skal være, men samsyn og konsekvens er i beste fall manglende

Den 12. Desember 2019, i kjølvannet av klubbens “første” nedrykk publiserte LSK en artikkel på lsk.no, der man fastslo følgende:

Vi skal være en bærekraftig klubb der vi gjennom vårt akademi skal utvikle egne spillere til A-laget. Vi har over tid ikke vært flinke nok til å la unge LSK-spillere få sjansen der. Slik skal det ikke være i fremtiden. Gjennom det meget gode arbeidet utviklingsleder Toni Ordinas har startet, vil vi i årene som kommer få se en rekke LSK-talenter blomstre på Åråsen.
Med de økonomiske forutsetningene vi har blir dette enda viktigere. Vi kan ikke belage oss på å hente dyre spillere som er på topp. Vi er nødt til å utvikle egne unge spillere og foredle dem gjennom spill på A-laget, i tillegg til å hente noen spillere «på vei opp» utenfra. Det er det som ligger i å være bærekraftig. For LSK skal og må være en bærekraftig klubb i fremtiden.
Det vil bli mer satsing på unge spillere, de skal få mer spilletid på A-laget – og vi skal ansette en trener som er tro mot den holdningen. Vi er i gang med arbeidet med å finne den personen som skal trene Lillestrøm opp i Eliteserien. Samtidig må vi evaluere grundig hvorfor det har gått galt. Det inkluderer det som er blitt gjort av både styret, ansatte, støtteapparat og spillere.

Hvor godt har LSK etterlevd denne strategien og uttalelser i etterkant av nedrykket?

I 2020-sesongen gjennomgikk klubbens spillertropp en ganske betydelig modernisering. Det skjedde ikke over natta, men sakte men sikkert ble det åpenbart at LSK aktivt jobbet for å foryngre stallen og satse på spillere med utviklingspotensiale. Både ved å hente opp spillere fra egne rekker, der spillere som Mads Hedenstad Christiansen, Magnus Knudsen, Philip Slørdahl og etterhvert Eskil Edh fikk mer spilletid på A-laget. Samtidig hentet man yngre spillere utenfra, slik som Kaan Kairinen, Ulrik Mathisen, Jonathan Braut Brunes og Tobias Svendsen.

Dette fortsatte inn i 2021-sesongen og videre i 2022, der LSK under vårsesongen “peaket” sportslig etter opprykket. La oss etablere noen objektive holdepunkter for påstanden:

• I 2022-sesongen var snittalderen på LSKs 11 mest brukte spillere 23.7 år.
• 47.8% av spilletiden gikk til spillere som fylte 23 eller yngre det året.
• 32.9% av spilletiden gikk til spillere som fylte 21 eller yngre.

Spoler vi tiden fremover til 2024 kan vi konstatere følgende etter 24 fullførte kamper:

• Snittalderen på våre 11 mest brukte spillere er 28.1 år. En økning i snittalder på 4.4 år.
• 20.1% av spilletiden går til spillere 23 år eller yngre. Langt under halvparten av 2022s tall.
• 10.8% av spilletiden går til spillere 21 år eller yngre. En tredjedel av der vi var i 2022.

Det er en kjennsgjerning at satsning på unge spillere fra eget akademi vil svinge i takt med hva akademiet produserer. Viss varians fra år til år, særlig på spillere under 21, er å forvente. Men ser man på det store bildet som tegner seg av spillerlogistikken under de siste par årene, er det vanskelig å hevde at dreiningen er tilfeldig. For enkelhetens skyld har jeg gjort en omtrentlig “matching” av spillere som har forsvunnet fra troppen vi hadde i 2022, med spillere som har kommet inn i tidsrommet. Her har jeg bevisst utelatt lånespillere, da deres opphold er av temporær natur. Dette er ingen eksakt vitenskap, men alikevel en nyttig illustrasjon. La oss begynne med de åpenbare “starterne” som har forlatt oss:

Mye kan leses ut fra denne oversikten, men en ting er slående: Vi har gått fra å hente ungt og billig til å hente etablerte spillere med et nokså begrenset potensiale for utvikling og videresalg. Vi etterfyller stort sett med spillere som antas holde høy kvalitet fra dag en, på bekostning av fremtidig verdiskapning, lønnsbudsjett, skadesituasjon og strengt tatt også individuell kvalitet. Få av de naturlige erstatterne kan sies å være en oppgradering.

Det store problemet her er at logistikken bærer preg av reaktivt arbeid. Man evner ikke å fase inn unge spillere fra egen stall eller yngre spillere utenfra tidsnok til at de kan ta over fakkelen når de åpenbare førstevalgene selges utenlands. Derfor må en anseelig del av inntektene fra salgene brukes på etablerte spillere som opprettholder kvaliteten i troppen. Moctar Diop er i seg selv en veldig god match som erstatter for Akor Adams – Men Adams erstatter skulle helst vært i klubben 6-12 måneder før Adams dro. Ikke ankomme 12 måneder etter han er solgt.

Benken ‘a?

Har stallens nest beste blitt noe bedre? De har i det minste blitt flere. Hvorvidt det er positivt er et annet spørsmål. Felix Va er en oppgradering over Tobias Svendsen, men utover ham er det enten snakk om 1:1 erstattere (Karlsbakk, Larsson, Røssing-Lelesiit, Bolly), foreldring eller stallfyll. De unge spillerne som har blitt kjøpt inn er med mulig unntak av Fredrik Elkær ikke aktuelle som faste bidragsytere i en kamptropp. Også her investeres det i en del uhyggelig skadeutsatte spillere (Bolly, Knudtzon, Solberg).

Det mest uheldige med denne benken er at flere av 2022s reserver beviselig hadde kvaliteten for å ta steget opp som åpenbare førstevalg. Ulrik Mathisen, Braut Brunes og Colin Rösler er alle spillere som har nivået som kreves. Daniel Skaarud er et av våre største talent i moderne historie, og klubben hadde aldri viljen til å gi ham mer enn et par korte innhopp. Man slipper de spillerne som kunne fases inn som førstevalg for relativt små summer, og henter inn dyre “startere” uten utviklingspotensiale. Det er selvfølgelig omstendigheter rundt disse som lar hver beslutning rettferdiggjøres i isolasjon – men i det store bildet blir individuelle forklaringer utilstrekkelig. Særlig tatt i betraktning at unge, lokale talenter som Edh og Skogvold også har valgt bort Åråsen i år.

Der arbeidet opp til 2022 bar preg av å følge den kommuniserte strategien, er det lite som tilsier at man har forpliktet seg til og planlagt for fortsatt drift etter samme modell. Fraværet av “succession plans” for eksisterende nøkkelspillere, som passer rekrutteringsprofilen man har vedatt er slående. Proaktiv rekruttering for å kunne videreføre det vellykkede grunnlaget fra 2020-22 synes ikke å eksistere. Viljen og evnen til å forvalte yngre talent på best mulig måte er tilsynelatende lav. Isolert sett er mange av overgangene helt kurante, men som helhet er resultatet begredelig.

• Troppen er gammel
• Troppen er dyr
• Troppen har lav omsetningsverdi
• Troppen er nok også for stor

Jeg betviler ikke at fokuset på unge spillere og bærekraft er en vel definert og forstått strategi i både styret og administrasjon – men strategier er ikke verdt papiret de er skrevet på dersom de ikke etterleves i det daglige. Hvorvidt styre og sportslig ledelse marsjerer i takt og er enige om valgene man har tatt de siste årene kan jeg ikke si med noen grad av sikkerhet. Derimot er det vanskelig å titte på ovennevnte intensjon og ikke konkludere med ett av to følgende alternativ:

A) Klubbens styre og sportslige ledelse bryr seg fint lite om det de selv har bestemt skal være LSKs sportslige strategi.

B) Klubbens styre og sportslige ledelse er delt i synet på hvordan klubben skal drives, og sportslig ledelse etterfølger derfor ikke strategi.

Om det første alternativet er sant – da har vi et enormt kulturelt og organisatorisk problem. Da har vi hverken en strategi eller vilje til å etterleve noe slikt. Det må i så fall få ganske omfattende konsekvenser for alle involverte.

Om alternativ B er tilfelle – vel, det er ikke så mye bedre. Men da er det ihvertfall enklere å ta spesfikke grep for å få orden på situasjonen. Et slikt scenario betyr ikke nødvendigvis at sportslig leder er illojal mot sportslig strategi. Det kan også være slik at et styre som faktisk har andre heltidsjobber ikke har kapasiteten som skal til for å følge opp den daglige driften på det nivået som kreves. Å legge en strategi kan alle gjøre – å sørge for at den etterleves krever tid og dedikasjon. Uten dette risikerer man at klubbens ansatte lar egne ideer og kortsiktig gevinst overstyre vedtatt strategi.

Spørsmålet er hvorvidt LSK faktisk har styringsmekanismene og organisasjonen som skal til for å implementere og etterleve en konkret sportslig strategi over tid. Til syvende og sist må en fotballklubbs styre være ansvarlig for klubbens strategi. Det betyr ikke at de må utforme den selv, men de er organet som godkjenner den strategien som utarbeides av eller i samarbeid med klubbens ansatte (herunder sportsdirektør og daglig leder), og sørger for å ansvarliggjøre ansatte mot vedtatt strategi.

Her ligger kanskje en av LSKs store utfordringer: I de aller fleste virksomheter vil øverste leder (daglig leder, adm.dir, kall det hva du vil) være ytterst ansvarlig for å levere på de premissene som legges av et styre. Daglig leder er på plass dag ut og dag inn for å sørge for at hele organisasjonen jobber mot felles plan og etter felles strategisk rammeverk. I LSK har man en daglig leder som, sett utenfra, er langt mer involvert i kommersielle og administrative tema, mens de sportslige styringsmekanismene håndteres separat.

Sportslig leder i LSK er en nokså operativ rolle, og risikoen i en slik stilling er at man henfaller til pragmatisme og kortsiktige løsninger, dersom man ikke har nødvendig strategisk oppfølging og ansvarliggjøring i det daglige fra en person/instans med et rendyrket strategisk ansvar. Uansett hvor skoen trykker er to ting påfallende:

• Simon Mesfin har under de siste par årene ikke lagt opp LSKs sportslige driftsmodell på en måte som harmonerer med klubbens uttalte strategi.
  
• Uavhengig av strategisk ansvar og føringer – Mesfin har forvaltet et godt utgangspunkt på en dårlig måte, der spillertroppens kvalitet og verdi har sunket i takt med at kostnaden har gått opp.

Dette høres kanskje brutalt ut når jeg stiller det opp på denne måten, men jeg tviler på at Mesfin selv er uenig med konklusjonen.

Denne kritikken vil nok også i stor grad møtes med argumenter om en krevende situasjon skapt av uforutsette trenerbytter og uroen det medfører, men la meg være klinkende klar på dette området:

Trenerbytter er statistisk sett en høyst naturlig del av toppfotballen, og “spontane” trenerbytter er den vanligste formen.

Siden 2020 har LSK gjort to permanente treneransettelser. Bakke og Myhre ble i klubben i 3.5 år. Georgson i et drøyt halvår. Gjennomsnittlig lengde på permanente ansettelsesforhold i LSK siden 2020 er med andre ord litt over 2 år. Gjennomsnittlig lengde på en Eliteserie-treners ansettelsesforhold er 2 år og 2 måneder. Gjennomsntittlig ansettelsestid for LSK-trenere de siste 40 åra (kortsiktige caretakere ekskludert) er 2.1 år. Om avgangene til Bakke og Georgson var uforutsette, er frekvensen helt i linje med historisk statistikk både i LSK og Eliteserien forøvrig.

Jeg kan ikke få sagt dette nok ganger: Om man ønsker å drive en klubb som er designet for å tåle fotballens iboende usikkerhet, må kontinuiteten komme fra helt andre roller og funksjoner enn hovedtrener. Uforutsette trenerbytter er langt mindre problematisk om fotballfilosoien og den sportslige driftsmodellens prinsipper ligger fast og eies av klubben. De siste par årenes trenerbytter har nå blitt en hendig forklaring på nær sagt alle klubbens problemer, og aksepteres ganske bredt som en primær forklaringsmodell.

For å sitere den amerikanske humoristen og tegneseriekunstneren Frank Mckinney Hubbard:

“Lots of folks confuse bad management with destiny”.

Når LSKs fall attributeres til skjebnens uforutsette treneravganger går man langt i å bortforklare ledende personers ansvar. Og her kommer vi til min tredje, og antakeligvis primære innsigelse mot Mesfins jobb de siste årene:

• Sportslig leder i LSK ser ikke ut til å ta et tydelig eierskap til fotballen man skal stå for på Åråsen, og hvilke prinsipper og røde tråder som skal gjennomsyre sport.

Mesfin fikk Arne Erlandsen servert da han gikk inn i jobben i 2017, og valgte å stå med Erlandsen inn i 2018. Da Mesfin senere i 2018 fikk instille på en ny trener landet valget på Jörgen Lennartsson. Neste permanente ansettelse var Geir Bakke og Petter Myhre. Etter en kort sejour av Eirik Bakke, falt man ned på Andreas Georgson forut for 2024, før David Nielsen og nå Fagermo gir det et siste forsøk. Felles for alle? Uavhengig av hvorvidt vi står i en prekær kortsiktig situasjon eller ser for oss et langt forhold, får trenerene nokså fritt spillerom til å utøve den fotballen de selv ønsker. Resultatet blir deretter.

LSKs spillertropp har over det siste året blitt anklaget for “mytteri” eller illojal oppførsel ovenfor trener. Det kan absolutt ligge noe i dette – men klubben har selv lagt forholdene godt til rette. Under Bakke og Myhre tok fotballen etterhvert en vending, der man gradvis gled bort fra en del av det som fungerte godt i 2021 og 2022. Etter Geir Bakkes avgang har trenere kommet og gått i en svingdør, med egne ideer og tanker. At spillerne etterhvert fortviler og forvirres er på ingen måte overraskende. Den forvirringen og fortvilelsen kan fort utvikle seg til reelle eller opplevde mytteri. Spillertroppen går også langt i å antyde at utydelighet i spillestil har vært et problem denne sesongen.

Dette er ikke rakettforskning om man har noen år med yrkeslivserfaring bak seg. Noe av det mest frustrende som ansatt i en bedrift, er hyppige skifter i fokus, oppgaver og retning. Det avler demotivasjon, ineffektivitet og generell frustrasjon, og er en frekvent årsak til at folk ser som etter nye utfordringer. Uansett om du er fotballspiller, selger, lærer eller utvikler så er forutsigbarhet og tydelige rammer en viktig del av en god arbeidshverdag. Dette er grunnleggende organisasjonspsykologi. Selvfølgelig vil konservative fotballfolk hevde at fotballen i all sin enestående egenart er untatt vanlige organisasjonspsykologiske prinsipper. Historien viser oss derimot at de stort sett tar feil.

Det kan synes urettferdig og henge hele denne problematikken på Simon Mesfin. Det er antakeligvis slik at dette ansvaret må deles mellom sportslig leder og styre. På samme tid er Mesfin den øverste ansvarlige heltidsansatte personen på sport. Med det følger høy grad av ansvar for utforming og oppfølging av sportslig strategi, og ansvarliggjøring dersom dette mislykkes.

Det betyr ikke per automatikk opphør av arbeidsforhold. I mine øyne er det enda viktigere at klubben titter på sine styringsmekanismer og rigger klubben for stabilitet og deretter suksess. Hvem er ansvarlig for klubbens sportslige strategi i det daglige, og sørger for at operative roller etterlever denne? Kan Mesfins kvaliteter komme bedre til sin rett med et mer rendyrket fokus på det operative? Kan Robert Lauritsen bruke tiden sin utelukkende på kommersielle aktiviteter mot bedriftsmarkedet? Kan man ha en daglig leder med et rendyrket strategisk ansvar som jobber for å gi deres roller tydelige strategiske retningslinjer og begrensninger å forholde seg til?

Det finnes mange konstruktive måter å løse dette på – men en grundig restrukturering av klubbens styringsmekanismer må gjennomføres. Det finnes ingen som helst grunn til å vente med den evalueringen og jobben til etter sesongen. På dette tidspunktet er det fint lite sportsdirektør Mesfin og Sportsklubbens styre kan gjøre for å bidra til Fagermos redningsaksjon. Bruk heller tiden på en åpen og transparent havariutredning, der våre fundamentale problem tas ved rota. Hvilken divisjon LSK spiller i neste sesong har liten eller ingen relevans for den jobben.